Tag: statsdeltakelse

Staten hadde helt siden 1969 holdt tilbake en rekke nøkkelblokker der seismiske undersøkelser, relevante letebrønner og forespørsler fra utenlandske selskap indikerte at det kunne befinne seg ressurser. Disse blokkene ble fra 1973 og noen år framover fordelt i tredje konsesjonsrunde.

Først ut var «de norske brent-blokkene» 33/9 og 33/12, som lå opp til delelinjen mot Storbritannia. Kampen om disse blokkene startet før Statoil ble opprettet og mens selskapets første administrerende direktør, Arve Johnsen, fortsatt var statssekretær i Industridepartementet.

Brent blir funnet

Det hele startet på britisk side av delelinjen i Nordsjøen. Sommeren 1971 gjorde Shell, sammen med partneren Esso, et stort oljefunn nordvest for Shetland. Feltet fikk navnet Brent. Shell og Esso holdt lenge funnet hemmelig – med god grunn.

Siden feltet lå tett inntil midtlinjen antok gruppen at feltet strakk seg over på norsk side av grensen, inn i blokkene 33/9 og 33/12. Disse blokkene ønsket Shell/Esso å sikre seg kontroll over. Men de måtte handle raskt. Når nyheten om funnet ble kjent, ville flere selskap kaste seg på og kampen om de norske blokkene ville hardne til.

Selskapene henvendte seg til Oljekontoret i Industridepartementet, og den 4. februar 1972 kom det i stand et møte hvor Shell og Esso informerte norske myndigheter om funnet av «Brent» og om hvordan de så for seg at forekomsten strakte seg inn på norsk territorium. Selskapene underrettet Oljekontoret om at de hadde til hensikt å søke tillatelse til leting og utvinning fra disse blokkene.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet. S. 182

Shell og Esso mente de var den beste garantien for at Norge skulle få maksimalt utbytte av ressursene. De aktuelle blokkene lå på dypt vann og i et værhardt havområde. I diskusjonene med Oljekontoret framhevet både Shell og Esso at de hadde lang erfaring i den internasjonale oljeindustrien og som operatører, og derfor var fullt i stand til å kontrollere både havdypet og værforholdene. Som gjengjeldelse for utvinningstillatelsen skulle den norske stat få 12,5 prosent royalty og 30 prosent statsdeltakelse med bæring (ofte omtalt som carried intrest).

Bæring, slik norske myndigheter definerte det på tidlig 1970-tall, var en avtaleform hvor en av partene, i dette tilfelle den norske stat, får opsjon til å bli deltaker på lik linje med de øvrige deltakerne for en bestemt prosentandel i en utvinningstillatelse om det ble gjort kommersielt funn av petroleum. Opsjonshaveren, altså staten, skulle betale sin andel av letekostnadene etter at feltet var kommet i produksjon. Staten ville dermed ikke ta den økonomiske risiko som var forbundet med å lete etter petroleum.[REMOVE]Fotnote: Industridepartementet. St. Meld. nr. 11. (1968—69) Undersøkelse og boring etter petroleumsforekomster på den norske kontinentalsokkel i Nordsjøen. S. 6.

Den formelle søknaden om utvinningstillatelse for blokkene 33/9 og 33/12 – de norske Brent-blokkene – ble levert Industridepartementet 29. februar 1972.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet. s. 184

Oljekontoret i Industridepartementet med leder Nils Gulnes mottok søknaden. Gulnes tok opp spørsmålet med sine kollegaer, ingeniør Olav K. Christiansen og geolog Fredrik Hagemann, samt med Karl-Edwin Manshaus som var jurist i Industridepartementets oljeavdeling. Kontoret ville riktignok skjerpe kravene noe og krevde 50 prosent statsdeltakelse, men var ellers innstilt på å gå i forhandlinger og gi Shell/Esso-gruppen konsesjon til leting og utvinning. I et notat av 3. mars 1972 ba de om statsrådens tillatelse til å starte forhandlinger. I en kommentar i margen støttet også ekspedisjonssjef i Industridepartementet Knut Dæhlin forslaget og gikk inn for forhandlinger.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet.  s. 184

Søknad avslått

På nevnte notat av 3. mars finnes det nok en margpåføring. Den stammer fra statssekretær Arve Johnsen. Før innstillingen fra gruppen ble forelagt industriminister Finn Lied ble notatet diskutert med statssekretæren. Han var dypt uenig i konklusjonen og ønsket utsettelse av tildeling. De aktuelle blokkene ble ansett som svært gode, og Johnsen så for seg at de kunne bli særs viktige i oppbygging av statsoljeselskapet han og industriministeren planla.

Han påførte følgende kommentar på notatet: «Konferert med Gulnes, Dæhlin, Christiansen, Hagemann, Manshaus. Gis ikke tilleggstildeling. Tas i forbindelse med generell utlysning.»[REMOVE]Fotnote: Johnsen, A. (2008). Norges evige rikdom oljen, gassen og petrokronene. s. 117

Arbeiderpartiet hadde i lang tid arbeidet med planer om å opprette et statlig oljeselskap – Arve Johnsen helt siden han satt som leder i partiets industriutvalg i 1970. I et notat til Industriutvalget i Arbeiderpartiet i desember 1970 skisserte han et selskap med målsetting og arbeidsoppgaver som skulle omfatte blant annet leting, boring, prøvedrift, ilandføring, raffinering og markedsføring, et fullt integrert oljeselskap og være hundre prosent statseid.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, A. (2008). Norges evige rikdom oljen, gassen og petrokronene. s. 40

Våren 1971 hadde Arbeiderpartiet overtatt regjeringsmakten og Finn Lied hadde inntatt posten som industriminister. Med seg hadde han valgt Arve Johnsen som statssekretær. Nasjonal styring og kontroll skulle prege deres politiske praksis, og i den porteføljen lå kampen om et eget statlig operativt oljeselskap med strategiske eierposisjoner hvor staten tjente på ressursene under havbunnen. Lied og Johnsen var sikre på at eierandeler i store oljefelt ville være den mest effektive måten å sikre høyest mulig grunnrente for oljeselskapet og dermed for staten. Å gi vekk ettertraktede blokker til utenlandske selskap uten nasjonal kontroll var ikke ønskelig, og Arve Johnsen og industriminister Finn Lied var kommet i posisjon til å stoppe det.[REMOVE]Fotnote: Ryggvik, H. (2009). Til siste dråpe om oljens politiske økonomi. s. 106 De fikk det som de ville, og den endelige beslutningen gikk imot både Oljekontorets og ekspedisjonssjefens opprinnelige ønske.

27. mars 1972 svarte Industridepartementet i brevs form til Shell-gruppen: «Industridepartementet finner det, etter nøye å ha vurdert mulighetene for og de konsekvenser av tilleggsblokker, ikke å kunne foreta en slik tildeling så vidt kort tid før den generelle utlysning. Man beklager derfor å måtte avslå Deres ansøkning.»[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet. s. 184.

«Så vidt kort tid før den generelle utlysning» ble brukt som begrunnelse for å avslå søknaden. Det var på dette tidspunkt planlagt å gjennomføre en tredje konsesjonsrunde i løpet av 1972. Den hadde vært planlagt lenge.

Når kommer tredje konsesjonsrunde?

Etter at funnet av Ekofisk ble offentlig kjent i 1970 hadde interessen for oljeleting på norsk sokkel økt betraktelig. Oljekontoret i Industridepartementet mottok stadig spørsmål fra oljeselskap om når en ny konsesjonsrunde skulle lyses ut.

Den første konsesjonsrunden på norsk kontinentalsokkel ble utlyst i 1965. Utlysningen omfattet nesten samtlige blokker sør for 62. breddegrad. Departementet hadde den gang tildelt 22 utvinningstillatelser bestående av 78 blokker. Den andre runden i 1969 omfattet et mer begrenset område, i den hensikt å tildele visse tilleggsblokker til allerede tildelte utvinningstillatelser.

I 1971 varslet Industridepartementet at en tredje utlysning var på trappene. Igjen var det snakk om tilleggstildelinger til rettighetshavere som hadde gått tom for arbeidsoppgaver. Dette var for å forhindre at utenlandske selskap skulle trekke seg ut fra den norske kontinentalsokkel. Men også rettighetshavere som ville fortsette leting i tilstøtende blokker, kunne bli tildelt blokker.[REMOVE]Fotnote: Norge Industridepartementet. (1971). Undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske naturforekomster på den norske kontinentalsokkel m.m. (Vol. Nr 76 (1970-71), St.meld. … (trykt utg.)). Industridepartementet. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1970-71&paid=3&wid=c&psid=DIVL418 Høsten 1971 ble selskapene oppfordret til å komme med prioriterte søknader.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet. s. 302 I henhold til oppfordringen søkte åtte selskap – og de viste seg svært treffsikre. Både Statfjord, Gullfaks, Snorre og Sleipner kunne blitt gitt til utenlandske selskap om planen hadde blitt gjennomført.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet. s 182 Men tilleggsutlysningen ble avlyst og søknadene ikke behandlet. Myndighetene fikk likevel et godt innblikk i de ulike selskapenes preferanser.

Det var flere årsaker til at runden ble utsatt. Overordnet kan det pekes på en dreining av norsk oljepolitikk mot mer nasjonal styring og kontroll og større statlig engasjement.

Statsdeltakelse

Ekofiskfunnet hadde åpnet øynene hos norske politikere. Nå når det var bevist at det fantes olje på norsk sokkel, ble det reist krav om at oljeressursene måtte tjene nasjonale formål. I andre konsesjonsrunde hadde hensikten vært å tilby suppleringsblokker til allerede tildelte utvinningstillatelser. På det tidspunktet – i 1969 – hadde resultatene av boringene på norsk sokkel vært skuffende, og myndighetene fryktet at flere oljeselskap ville legge ned sin virksomhet på der om de ikke ble gitt mulighet til å undersøke nye blokker. Norske myndigheter ønsket videre undersøkelse av den norske kontinentalsokkelen, og for å kartlegge norsk sokkel var Norge avhengig av utenlandsk kapital og kunnskap. Dette ga de utenlandske oljeselskapene makt i forhandlingene, og den norske oljepolitikken ble i stor grad tilpasset selskapenes behov. [REMOVE]Fotnote: Wentzel, T. (2008). Fra forsiktighet til fornorsking av oljevirksomheten. En studie av konsesjonstildelingene mellom 1965-1985. s. 34

I stortingsmelding nr. 11 (1968-69), som kom i forbindelse med andre konsesjonsrunde, ble spørsmålet om statlig eierskap tatt opp som en mulighet, men uten at det ble stilt direkte krav om statsdeltakelse.[REMOVE]Fotnote: Industridepartementet. St. Meld. nr. 11. (1968—69) Undersøkelse og boring etter petroleumsforekomster på den norske kontinentalsokkel i Nordsjøen. S. 6. Det ble derimot bestemt at Oljekontoret skulle ta opp spørsmålet med den enkelte rettighetshaver og gjennom forhandlinger oppnå statsdeltakelse. Det ble gjort og staten sikret seg deltakelse gjennom to ulike avtaletyper – carried interest og net-profit interest.

Net-profit var en avtaleform hvor staten i tillegg til de faste, lovbestemte avgifter og skatter fikk en viss prosentandel av rettighetshavernes nettooverskudd. Avtalen ga ikke staten noen innflytelse på virksomheten, og kan derfor ikke karakteriseres som statsdeltakelse i ordets rette betydning.[REMOVE]Fotnote: Norge Industridepartementet. (1971). Undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske naturforekomster på den norske kontinentalsokkel m.m. (Vol. Nr 76 (1970-71), St.meld. … (trykt utg.)). Industridepartementet. s. 3. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1970-71&paid=3&wid=c&psid=DIVL418

Nøkkelblokker

Kontroll av nøkkelblokker og grenseblokker skulle bli det neste steget i økt nasjonal styring og kontroll. Allerede i Stortingsmelding 95 (1969-1970), som ble laget av regjeringen Borten (Sp), ble begrepet nøkkelblokker brukt. Det innebar geologisk interessante blokker som staten holdt tilbake og som grenset opp mot blokker hvor det enten var gjort funn eller hvor funnsannsynligheten var stor.[REMOVE]Fotnote: Industridepartementet. St. Meld. nr. 95. (1969—70) Undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske naturforekomster på den norske kontinentalsokkel m. m. s. 14 Ekofisk var funnet, og departementet hadde grunn til å regne med at utvikling på kontinentalsokkelen ville skje raskt. Det ble derfor allerede i denne stortingsmeldingen bebudet en tilleggsmelding. Men før den forespeilte tilleggsmeldingen rakk å nå Stortinget, måtte regjeringen Borten og industriminister Sverre Walter Rostoft gå av. Trygve Bratteli og Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten. Vi skriver nå 17. mars 1971.

Stortingsmelding 76 (1970-1971)[REMOVE]Fotnote: Norge Industridepartementet. (1971). Undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske naturforekomster på den norske kontinentalsokkel m.m. (Vol. Nr 76 (1970-71), St.meld. … (trykt utg.)). Industridepartementet. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1970-71&paid=3&wid=c&psid=DIVL418 ble det dermed industriminister Finn Lied som la fram for Stortinget i april 1971, en måned etter regjeringsskifte.

Meldingen avvek ikke mye fra den som kom året før, men inneholdt noen viktige endringer. I tillegg var den gjenstand for vesentlig mer interesse. De viktigste justeringene i denne sammenheng var at departementet bestemte seg for at de tidligere omtalte tilbakeholdte nøkkelblokkene i stor utstrekning burde overlates til et statseid oljeselskap. Et slikt selskap var ennå ikke opprettet, og ingen blokker skulle deles ut før det var på plass. Arbeiderpartiet gikk dermed inn for en ny utsettelse.

14. juni 1972 vedtok Stortinget enstemmig å opprette Den norske stats oljeselskap a.s. Dermed kunne prosessen med en tredje konsesjonsrunde settes i gang på ny.

Kort etter, den 20. juni 1972, holdt statsminister Bratteli en pressekonferanse hvor han informerte om en planlagt utlysning av en rekke blokker i hele det norske området sør for 62. breddegrad, men at området mellom 59. og 62. breddegrad, fra Stavanger til Stadlandet, skulle prioriteres.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1972. 21. juni). Oljeaktiviteten trekker nordover. Dette ble gjort fordi staten ønsket bedre kartlegging av forholdene lengre nord. De geologiske forholdene i den sørligste delen av norske Nordsjøen mente de allerede å ha god oversikt over. Bratteli gjorde det klart at regjeringen ville komme til å foreta en tildeling av et relativt begrenset antall blokker, og at det bare i spesielle tilfeller ville være snakk om blokker sør for 59. breddegrad. For samtlige blokker som skulle tildeles ville det bli krevd statsdeltakelse gjennom bæring.

Det ville ikke under noen omstendighet bli gitt utvinningstillatelser for de nøkkelblokkene som staten hadde reservert og som var spredd ut både geologisk og geografisk. Ifølge Bratteli var ikke disse nødvendigvis de beste blokkene, men med den geografiske spredningen som var gjort, ville staten ved nye funn til enhver tid ha en nøkkelblokk i nærheten.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1972.21. juni). Oljeaktiviteten trekker nordover.

Forhandlingsmessig satt norske myndigheter nå i en mer komfortabel posisjon enn ved tidligere konsesjonsrunder. Etter funnet av Ekofisk-feltet var oljenæringen preget av oppstemthet og optimisme.

Departementet under regjeringen Bratteli arbeidet mot en utlysning av tredje konsesjonsrunde den 15. oktober 1972. Men igjen endret det politiske landskapet seg, og tredje konsesjonsrunde måtte på ny utsettes. Før konsesjonsrunden ble gjennomført måtte statsminister Bratteli og hans ministre forlate regjeringslokalene.

Den dominerende politiske diskusjonen denne sommeren hadde ikke vært norsk oljepolitikk eller konsesjonstildelinger, men en eventuell norsk tilslutning til EF (dagens EU). EF-kampen i 1972 forandret det norske politiske landskapet og nasjonal sjølråderett ble retningsledende.

25. september 1972 gikk det norske folk til urnene for å avgjøre norsk medlemskap i Det europeiske fellesskap. Debatten om norsk medlemskap i EF var den største og mest omfattende politiske striden i Norge i etterkrigstiden. Debatten var skarp, og begge parter mente at konsekvensene for Norge ville bli katastrofale hvis den andre siden vant. Kravet om nasjonal sjølvråderett over naturressursene, inkludert oljeressursene, ble styrket. Norsk ressurser skulle forvaltes under nasjonal kontroll. Dette må sies å ha vært en gavepakke til det nyopprettede statsoljeselskapet.

Engasjementet rundt saken var svært stort, både i politiske kretser og blant menigmann – og det felte to regjeringer.

I mars 1971 hadde statsminister Per Borten valgt å oppløse den borgerlige koalisjonsregjeringen bestående av Sp, KrF, Høyre og Venstre etter samarbeidsslitasje og lekkasjer, og Arbeiderpartiet overtok som nevnt makten.

Ledelsen i Arbeiderpartiet var klare EF-tilhengere, og statsminister Trygve Bratteli proklamerte foran folkeavstemmingen i 1972 at: «En A-velger er en ja-velger». I august 1972 stilte han, på vegne av Arbeiderpartiregjeringen, kabinettsspørsmål til folket, da han slo fast at han ville gå av dersom et flertall i folket sa nei til medlemskap.[REMOVE]Fotnote: Bratteli, T., Finne, H., Auensen, E., Graff, F., & Engstad, P. (1985). Trygve Bratteli har ordet: Utvalg av taler. Oslo: Tiden. s. 107. Tale på et folkemøte etter regjeringskonferanse 23. august 1972, Gjøvik.

Resultatet gikk ikke regjeringens vei. 53,5 prosent av de stemmeberettigede stemte imot et norsk medlemskap, og Arbeiderpartiregjeringen måtte gå av.

Lars Korvald (KrF) fikk, på vegne av de såkalte «nei-partiene» KrF, Senterpartiet og Venstre, i oppdrag å danne ny regjering. Makten ble dermed overlatt til en mindretallsregjering som kun hadde 47 av 150 representanter på Stortinget å støtte seg til, og landet fikk den parlamentarisk svakeste mindretallsregjering etter andre verdenskrig.[REMOVE]Fotnote: Den ble først slått av Erna Solbergs regjering i 2020.

I oljepolitikken og for det nyopprettede Statoil medførte regjeringsskiftet ytterligere forsinkelser med utlysning av nye blokker på kontinentalsokkelen. Fremdriften stoppet rett og slett opp.

Parallelt med det politiske dramaet som utspant seg i Norge denne høsten, offentliggjorde Shell/Esso Brent-funnet. Ut fra undersøkelsene som var gjort, var det klart at dette var det største funnet i Nordsjøbassenget til da. Og deler av dette kunne være norsk! Offentliggjøringen av gigantfunnet gjorde ikke de norske blokkene mindre ettertraktet.

Nå gjaldt det for regjeringen å sette fart på tildelingen. I begynnelsen av desember 1972 vedtok den borgerlige mindretallsregjeringen at det kunne gjøres unntak fra hovedregelen om at utvinningstillatelser skulle gis etter en utlysning av konsesjonsområder. Departementet kunne fra nå motta søknader og foreta tildelinger uten at slik utlysning var foretatt.[REMOVE]Fotnote: Kgl. Res. av 8. desember 1972 om undersøkelse etter og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster. «§ 12. Før tildeling av utvinningstillatelse, er finner sted, skal departementet i overensstemmelse med bestemmelsene i § 13. utlyse det område som det kan søkes om utvinningstillatelse for. Departementet kan i særlige tilfeller motta ansøkning om og tildele utvinningstillatelse uten at slik utlysning er foretatt.»

Det skulle likevel utlyses nye blokker like etter årsskiftet, kunne statsminister Korvald informere om. Interessen steg til himmels, og Oljekontoret i Industridepartementet fikk nå henvendelser ikke bare fra oljeselskaper, men også ambassader, aviser og tidsskrifter som ville vite hva dette betydde.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet. s 302

Shell/Esso-gruppen benyttet seg villig av denne muligheten til å få tildelt utvinningstillatelse utenom utlysning. Nok en gang henvendte de seg til Oljekontoret med ønske om å få lisens på de norske «brent-blokkene». Gruppen kunne nå vise til konkrete produksjonsplaner på blokk 211/29 på britisk side – Brent-feltet.

I begynnelsen av mars 1973 informerte regjeringen om at de ville ta søknaden til behandling uten å vente på neste formelle konsesjonsrunde. Om Shell/Esso skulle starte produksjon fra britisk side av grensen før Norge hadde fått klarhet i hvorvidt feltet gikk over på norsk side, fantes det en mulighet for at den eventuelle norske oljen kunne bli produsert fra britisk side. Med andre ord hastet det med å kartlegge mulig Brent-olje på norsk side, slik at forhandlingene om en eventuell fordeling av produksjonen kunne komme i gang.

Statoils ønsker

Også for Den norske stats oljeselskap begynte det å haste hvis de skulle få sin del av Brent-blokkene. Ett av hovedmålene til selskapet var kontroll over blokkene. I 1973 var selskapet fortsatt lite, med kun 14 ansatte og lite erfaring. Likevel gikk det hardt ut.

Arve Johnsen, som 1. desember 1972 hadde tiltrådd selskapets sjefsstol, ville aller helst at selskapet hans skulle overta utvinningstillatelser alene – særlig blokkene 33/9 og 33/12. Dette fikk han ikke styret sitt med på. Men at styret gikk for snarlig oppbygging av selskapet som et operativt oljeselskap er det ingen tvil om.

På styremøte 9. mars 1973 ble selskapets holdning til de norske brent-blokkene diskutert. Staten ønsket å gå raskt fram for å avklare utnyttelse av de norske brent-blokkene, i lys av utviklingen på britisk side. Det var en frykt for at Norge kunne lide betydelige tap på grunn av uttapping fra britisk side. Statoils styre besluttet å ta initiativ og være beredt til å ta steget mot et operativt selskap.

Den mest effektive måten staten kunne sikre seg grunnrenten på, var ved selv eller gjennom statsselskapet å eie andeler i store oljefelt. Og nå gjaldt det blokkene 33/12 og 33/9 rett overfor Brent-feltet. Styret skisserte tre scenarier hvor statsoljeselskapet var en hovedaktør.

1. Shell/Esso som eier av blokkene på britisk side, fikk utvinningstillatelse sammen med statsoljeselskapet som 50 prosent partner,
2. statsoljeselskapet fikk utvinningstillatelsen alene,
   eller
3. at det ble skapt en bærekraftig norsk konstellasjon av statsoljeselskapet med 50 eller 51 prosent og de andre to norske selskapene privateide Saga Petroleum og delvis statseide Norske Hydro med halvparten av de resterende 50 eller 49 prosent.

Arve Johnsen gikk som nevnt inn for alternativ to, men styret konkluderte med at selskapet burde gå for alternativ tre med et bærekraftig norsk alternativ. Alene ville selskapet ikke makte en oppgave som «byggherre» allerede i 1973.[REMOVE]Fotnote: Styrepapirer Digitalarkivet Utfordringen var tidsaspektet. Staten ønsket å komme raskt i gang med leting og eventuell utbygging.

Ideologisk konflikt

Regjeringen og departementet var bekymret for den store økonomiske belastningen som ville tillegges staten om det unge statsoljeselskapet fikk hånd om blokkene alene. Det ble også stilt spørsmål om selskapet var i stand til å påta seg en slik oppgave. Også alternativet med en norsk gruppe hadde sine svakheter. Regjeringen var redd dette alternativet ikke ville kunne komme raskt nok i gang. Departementet mente det var viktig å komme i gang med undersøkelser allerede sommeren 1973.

Det begynte å dra seg til en konflikt mellom regjeringen og Høyre på den ene siden og Arbeiderpartiet og statsoljeselskapet på den andre. Selskapet var opprettet av et enstemmig Storting, men det var uklart hvor stor selskapet skulle bli, hvor mye makt det skulle få og hvordan Stortinget skulle kontrollere det.

Den borgerlige siden mente at statsoljeselskapet fortsatt var lite og uerfarent, og at det var begrenset hvilke oppgaver selskapet kunne ta på seg. Statsoljeselskapet fikk derimot massiv støtte fra Arbeiderpartiet. Men til sammenligning med året før var nå den politiske interessen for oljepolitikken stor. Det var kommet temperatur inn i debattene og oljepolitikk var blitt brennbart. Frontene sto mot hverandre og Arbeiderpartiet kom med krass kritikk mot regjeringens framgangsmåte, særlig i de sakene som omhandlet statsoljeselskapet.

I Stortingets spørretime 21. mars 1973 ble det kraftig konfrontasjon mellom leder av industrikomiteen, Ingvald Ulveseth fra Arbeiderpartiet, og industriminister Ola Skjåk Bræk fra Kristelig Folkeparti.

Ulveseth hadde hørt gjennom pressen at regjeringen ikke nødvendigvis ville holde igjen blokkene på norsk side av Brent-feltet for statsoljeselskapet, og at departementet under hånden kunne komme på å gi konsesjon på blokker som grenset opp til Storbritannia til private selskap.[REMOVE]Fotnote: Stortingets spørretime 21. mars 1973. sak 3 s. 2228 / og Stortingstidende inneholdende 117. ordentlige stortings forhandlinger 1972—73. forhandlinger i stortinget. S 2222-2225 https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1972-73&paid=7&wid=a&psid=DIVL411&pgid=b_0884 I Stortingsmelding 51, som var godkjent i statsråd 6. mars, sto det at departementet hadde mottatt søknad fra Shell/Esso om utvinningstillatelse for blokkene 33/9 og 33/12, og at departementet ville ta søknaden fra selskapet under behandling i henhold til den tidligere omtalte § 12 i kgl. Res. av 8. desember 1972.[REMOVE]Fotnote: Norge Industridepartementet. (1973). Ilandføring av petroleum fra Ekofisk-området (Vol. Nr. 51 (1972-73), St.meld. … (trykt utg.)). Oslo: Departementet.. Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1972-73&paid=3&wid=c&psid=DIVL460 (s. 39)

Var det sånn at regjeringen ikke lengre ville reservere blokkene til statsoljeselskapet som var under oppbygging? Var det tilfelle at de utenlandske selskapene skulle få fritt leide? Ulveseth uttrykte i samme innlegg at han var overbevist om at statsoljeselskapet ville klare å gjennomføre leteboring på de aktuelle blokkene i samarbeid med for eksempel Norsk Hydro og Saga.

Poenget til Ulveseth var at blokkene ikke burde gis til Shell-gruppen, men komme under samme kategori som de såkalte nøkkelblokkene og burde overføres til Den norske stats oljeselskap i tråd med synet til flertallet i industrikomiteen. Komiteen hadde gjort det klart at viktige nøkkel- og grenseblokker burde reserveres statens eget oljeselskap. Etter hva Ulveseth forsto hadde Stortinget allerede besluttet at grenseblokker skulle gå til dette selskapet.[REMOVE]Fotnote: Stortinget spørretime 21. mars 1973. Sak nummer 3. Grunngitt spørsmål fra representanten Ingvald Ulveseth. Stortingstidende inneholdende 117. ordentlige Stortings forhandlinger 1972–1973 s. 2228 Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1972-73&paid=7&wid=a&psid=DIVL411&pgid=b_0884&vt=b&did=DIVL145

Skjåk Bræk kunne bekrefte at søknaden var under behandling og mente at Shell/Esso var blant de få selskap som hadde tilstrekkelig teknisk kompetanse, erfaring og ressurser til å påta seg boring under så vanskelige forhold. Han var ikke like overbevist om statsoljeselskapets evne til å ta på seg slike operasjoner. Han framholdt at selskapet var under oppbygging, og ikke hadde noen praktisk erfaring på området. Det hadde allerede fått mange arbeidsoppgaver, blant annet med rørledninger, og ikke minst hadde selskapet fått overført rettigheter i de 31 blokkene staten hadde forhandlet fram statsdeltakelse. Dessuten var det en økonomisk risiko knyttet til letevirksomhet som i fall det ikke ble gjort funn, kunne koste staten dyrt. Uansett utfall ville staten sørge for høy grad av statsdeltakelse.

Ulveseth var ikke fornøyd med svaret og ba om at saken ble brakt inn for Stortinget, hvor han mente avgjørelsen burde bli tatt.

Stortinget tar saken

Industrikomiteen fikk dermed i oppgave å forberede en sak for Stortinget. Innstillingen fra komiteen, som ble levert i april 1973, foreslo å gi statsoljeselskapet vide fullmakter:[REMOVE]Fotnote: Innst. S. Nr. 279. (1972—73) innstilling fra industrikomitéen om utøvelse av statens opsjon på deltakelse i utvinningstillatelse for petroleum nr. 024 (frigg-feltet), og overføring til den norske stats oljeselskap a/s av avtaler om statsdeltakelse i utvinningstillatelser m. M. (st. Prp. Nr. 78.). Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1972-73&paid=6&wid=a&psid=DIVL2086

Framtidig statsdeltakelse skulle overføres til statsoljeselskapet, og statsoljeselskapet skulle delta i hver utvinningstillatelse på like fot med de øvrige deltakerne. Selskapet skulle delta aktivt og få direkte innflytelse på ledelsen i operasjonene i alle faser. Flertallet foreslo også at tildelinger i denne omgang ble innskrenket til de såkalte nøkkelblokker og grenseblokker og at disse ble reservert statsoljeselskapet.

Et mindretall bestående av to representanter fra Høyre var uenige. De framhevet at det ikke fantes noe regelverk som kontrollerte selskapet, og fryktet at Stortinget ville miste kontrollen over det.

Industriminister Skjåk Bræk og departementsråd Dæhlin uttrykte sin misnøye i et brev til industrikomiteen, hvor de påpekte at dersom statsoljeselskapet skulle få reservert både nøkkelblokkene og grenseblokkene, ville det utgjøre hele 100 blokker. Dette ville gi statsoljeselskapet altfor mye makt over oljepolitikken.[REMOVE]Fotnote: Debatt Stortinget. Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1972-73&paid=7&wid=a&psid=DIVL411&pgid=c_0209

23. mai 1973 var det igjen klart for diskusjon i Stortinget. Det var duket for nye konflikter. Stadig flere på borgerlig side var betenkt over en utvikling mot å gi statsoljeselskapet stadig større oppgaver for å ivareta nasjonale ressurser, uten at Stortinget fikk tilsvarende innflytelse over selskapet.

Olaf Knudson omtalte statsoljeselskapet som en «gjøkunge» – et selskap som trengte seg fram på bekostning av dem som hadde avlet det opp. Han fryktet et selskap som ville disponere vesentlige deler av oljeinntektene uten at Stortinget hadde kontroll.

Brevet fra statsråden ble sterkt kritisert i Stortinget, men som et minste felles multiplum ble det enighet om at utlysning av blokker, og da særlig av nøkkel- og grenseblokker, skulle skje i samråd med statsoljeselskapet.

Men når det gjaldt Brent-blokkene var industriministeren klar. De var allerede utlyst, og det med meget kort frist, etter unntaksbestemmelsene i §12. Forhandlingene var allerede i gang med om lag 20 selskaper. Utlysningen av det som den gang ble omtalt som «gullblokkene» hadde skjedd under forutsetning av at det skulle være konkurranse om disse blokkene, ikke at de var reservert et statsoljeselskap.

Innstillingen fra industrikomiteen ble vedtatt mot 23 av Høyres 29 stemmer. Beslutningen viste fram mot en klar kursendring i konsesjonspolitikken, mot en fornorskning og en prioritering av statens eget oljeselskap.

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.

Medan verdsøkonomien i 1995 vaks med tre prosent, hadde den asiatiske økonomien ein vekst på 7,5 prosent.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, «Milliard-satsing for Statoil i Asia», 7. april 1995. Nasjonalbiblioteket. Asia var – og er – den mest folkerike verdsdelen.[REMOVE]Fotnote: Solerød, Hans and Tønnessen, Marianne, «Verdens befolkning», Store norske leksikon. https://snl.no/verdens_befolkning Lasta ned 1. februar 2022. Dette blei naturleg nok òg lagt merke til utanfor Asia.

Regjeringa Brundtland hadde kasta sitt blikk på den raskt veksande asiatiske økonomien. I løpet av 1995 og 1996 gjennomførte regjeringa ei såkalla Asia-satsing som mellom anna gjekk ut på at delar av regjeringa, saman med representantar frå norsk næringsliv, reiste rundt – nærmast på turné – til utvalde land i verdsdelen.

Det var særleg innanfor olje og gass, miljøteknologi, vasskraft, skipsutstyr og kommunikasjon at regjeringa såg for seg at norsk næringsliv kunne få ein bit av den veksande kaka.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende, «Statoil investerer i Malaysia», 7. april 1995. Nasjonalbiblioteket Ei av bedriftene som gjerne ville forsyne seg, var Statoil.

Melaka-raffineriet

Raskt veksande økonomi + stor befolkning = ein verdsdel som treng olje og oljeprodukt. Statoil karakteriserte i februar 1995 Asia som «verdens mest voksende oljemarked».[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, «Statoil inn i Asia-raffineri», 7. februar 1995. Nasjonalbiblioteket. Allereie då var selskapet i gang med å forhandle fram avtalen om å kjøpe 15 prosent av Melaka-raffineriet i Malaysia. 31. mars 1995 blei kjøpet godkjent av Statoil sitt styre.[REMOVE]Fotnote: Styremøte i Statoil, 31. mars 1995 Statoil eigde frå då av raffineriet saman med det amerikanske oljeselskapet Conoco og det malaysiske oljeselskapet Petronas. Melaka-raffineriet var inne i ein utbyggingsfase, og utvidinga av raffineriet, med ein auka kapasitet på 100 000 oljefat i døgnet, skulle stå ferdig i 1998.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, «Olje fra Nordsjøen gir Statoil gevinst i Asia», 4. november 1996. Nasjonalbiblioteket

Sin del av raffineriet kunne Statoil bruke til å raffinere oljeprodukt til den asiatiske marknaden, og på sikt ynskte Statoil òg å raffinere olje som selskapet hadde produsert i Asia, til dømes frå Lufeng-feltet i Kina.[REMOVE]Fotnote: Ibid.

Statoil var tydeleg på at satsinga ville vere økonomisk lønsam, og at den ikkje blei subsidiert av andre delar av selskapet si verksemd. Særleg peika Statoil på at det var mangel på raffinerikapasitet i Asia og at det derfor var meir økonomisk for selskapet å eige enn å leige dyrt.[REMOVE]Fotnote: Ibid. Statoil var nøgd med å ha fått sjansen til å samarbeide med Petronas og Conoco, som Statoil rekna for å vere erfarne innanfor raffinering.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, «Milliard-satsing for Statoil i Asia», 7. april 1995. Nasjonalbiblioteket.

Sidan 1980-talet hadde fortenesta på raffinering vore veksande i Asia , og var no høgare enn i Europa.[REMOVE]Fotnote: Statoil, årsrapport, 1995, s. 27.

Men kor smart var det eigentleg for omdømmet å eige ein del av Melaka-raffineriet?

Erstatningskrav og lite tilgjengelege gravplassar

Utvidinga av raffineriet i Melaka hadde ført til konfliktar med lokalbefolkninga. 300 familiar blei flytta for å gje plass til storindustrien, 67 av desse var i 1997 framleis ikkje tilfredse med den erstatninga dei hadde fått, og fremma erstatningskrav. Det gjorde òg 300 fiskarar som på grunn av kaianlegg og utvida tryggleikssone ikkje lenger kunne fiske i området rundt raffineriet.

Verst var det kanskje at utvidinga av raffineriet hadde ført til at to moskéar var blitt rivne og at to gravplassar no låg innanfor raffineriet sitt område, noko som gjorde det vanskeleg for dei pårørande å besøke gravene.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet, «Opprør mot Statoil-satsing», 30. januar 1997. Nasjonalbiblioteket

Kritikken blei tatt opp i fleire avisartiklar og dessutan kritisert av Framtiden i våre hender. Statoil avviste at selskapet hadde noko med saka å gjere, fordi reguleringa av området skjedde før Statoil kjøpte seg inn i raffineriet. Selskapet sin respons var derfor at det ville ta opp saka med Petronas og Conoco, og etter at det blei gjort meinte Statoil at det hadde fått tilfredsstillande svar.[REMOVE]Fotnote: Leer-Salvesen, Tarjei. I gode hender? Framtiden i våre hender. Oslo. 1998, s. 30.

Melaka-raffineriet fekk vidare kritikk for at arbeidarane ikkje fekk høve til å velje fagforeining, men tvert imot måtte organisere seg i Petronas si eiga fagforeining. Dette var i strid med prinsippet om fri organisering, meinte NorWatch[REMOVE]Fotnote: NorWatch var eit overvakingsprosjekt sett i gang av Folkeaksjonen Framtiden i våre hender (FIVH) i 1995. Prosjektet overvaka norske næringslivsprosjekt i utlandet, særleg med fokus på miljø og menneskerettar. Prosjektet blei lagt ned i oktober 2010, men FIVH har framleis temaet på sin agenda. https://snl.no/NorWatch   Lasta ned 3. februar 2022. Anten måtte Statoil spele med opne kort og innrømme at dei sette menneskerettane til side, eller så måtte selskapet la vere å engasjere seg i land som gjorde det, uttalte Morten Rønning i NorWatch til Aftenposten i februar 2000. Rønning meinte det var særleg problematisk med tanke på at Statoil var så oppteken av slike rettar heime.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, «Anklager Statoil for dobbeltmoral», 29. februar 2000. Nasjonalbiblioteket

Trass i kritikken avviste Statoil – på direkte spørsmål – at den var årsaka til at selskapet i 2001 selte sine 15 prosent til dei to andre eigarane, Petronas og Conoco.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, «Statoil ut av problemraffineri», 28. februar 2001. Nasjonalbiblioteket. Noko av bakgrunnen for salet var at Statoil sine planar i Malaysia og Asia ikkje hadde gått som planlagt.

Ufullførte ambisjonar

Då Statoil i 1995 kjøpte seg inn i den asiatiske marknaden hadde selskapet trua på at raffineri ikkje var det einaste satsingsområdet, og at Malaysia berre var fyrste steg på vegen.[REMOVE]Fotnote: KL-Meeting 11.8. 1997, «Building a retail business in Malaysia», s. 1.

Akkurat som at Noreg og resten av Skandinavia blei fyrste steg på veg ut i den europeiske bensinstasjonsmarknaden, hadde Statoil tru på at bensinstasjonar i Malaysia ville bli etterfølgd av stasjonar i Vietnam, Kina og kanskje òg andre asiatiske land. Målet var at Statoil sitt varemerke skulle bli kjend over heile Asia.[REMOVE]Fotnote: Ibid., s. 1.

Med unntak av Tyskland, der Statoil tente for lite pengar, bygde Statoil stadig fleire stasjonar i Europa. Ekspertane som hadde vore i Tyskland blei i staden henta til Malaysia, men Malaysia blei ikkje inngangsporten til den asiatiske marknaden.[REMOVE]Fotnote: Ibid., s. 3.

Kanskje var det for vanskeleg for eit utanlandsk firma å etablere bensinstasjonar i eit land der det i utgangspunkt berre var malaysiarar som fekk dei naudsynte lisensane.[REMOVE]Fotnote: Ibid., s. 4. Eller kanskje ligg forklaringa i ein sviktande asiatisk økonomi.

Økonomisk nedtur

Ein forskingsrapport slo i 1999 fast at regjeringa si Asia-satsing ikkje hadde gitt dei ynskja resultata. Dei viktigaste årsakene til manglande resultat var for dårleg gjennomføring av satsinga, samt eit økonomisk tilbakeslag i regionen.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, «Mislykket Asia-satsing», 22. april 1999. Nasjonalbiblioteket

Midt på 1990-talet blei det estimert at oljeetterspurnaden i Asia ville stige med éin million fat per dag i 1998. Realiteten i mars 1998 var at etterspurnaden sank med ein halv million fat dagleg og at oljelagera var i ferd med å bli fulle.[REMOVE]Fotnote: Statoil magasin. Volum 21. Nr. 1. Statoil. Stavanger. 1999. Nasjonalbiblioteket, s. 19.

Det økonomiske samanbrotet som låg bak det søkkande oljeforbruket fekk namnet Asia-krisa, fordi den stamma frå ei sprekt eigedomsboble og spekulative låneopptak i den thailandske hovudstaden.

I staden for at Asia med sin store befolkning hadde eit veksande energibehov, fekk den manglande etterspurnaden ringverknadar for oljeprisen over heile verda. Overproduksjon var eit faktum og det førte igjen til eit kraftig prisfall på nærmare 50 prosent, frå toppåret i 1997.[REMOVE]Fotnote: Ibid.

Den sviktande oljeprisen gjorde seg òg gjeldande innanfor raffinering. Trass i ein opptur i april 2000, hadde den korte perioden då Statoil var medeigar i Melaka-raffineriet fyrst og fremst vore prega av nedtur og sviktande oljeprisar.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv, «Raffinert bonanza», 11. april 2000. Nasjonalbiblioteket og Bergens Tidende, «Kan takke oljeprisen», 22. februar 2000. Nasjonalbiblioteket. Det var samtidig ikkje berre økonomiske årsaker som låg bak raffinerisalet.

Børsslanking

I ein artikkel i Aftenposten i oktober 2000 kjem det fram at Statoil allereie då prøvde å få selt sin del av Melaka-raffineriet. Ifølgje avisa var dette eit ledd i dåverande konserndirektør Olav Fjell sin plan om å «slanke» selskapet før det skulle børsnoterast.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, «Olav Fjell rydder videre», 31. oktober 2000. Nasjonalbiblioteket.

Då salet var eit faktum blei nettopp førebuinga før børsnoteringa og ynskjet om å straumlinjeforme marknads- og raffineringsverksemda trekt fram som årsaka til at selskapet selte seg ut av det malaysiske raffineriet.

Sjølv om Statoil haldt fram med mykje anna i Asia, som til dømes oljeproduksjon og sal av råolje, blei det altså samtidig gjort klart at innanfor raffinering ville Asia ikkje lenger vere eit kjerneområde for selskapet.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, «Statoil ut av problemraffineri», 28. februar 2001. Nasjonalbiblioteket

Statoil ville heller bruke ressursane på andre måtar.

Nøysom stil

I 1975 kom sjefen fra det amerikanske petroleumsintituttet (API) på besøk til Statoil. API er en nasjonal bransjeorganisasjon som representerer hele olje- og gassbransjen i USA. Det var derfor en meget innflytelsesrik mann som kom på besøk. Arve Johnsen var vert og sto for orienteringen om Statoils virksomhet, og fortalte om hvordan selskapet begynte å bli en interessant oljeselger. Ett av poengene amerikaneren var interessert i, var om Norge hadde ambisjoner om å bli medlem i OPEC, noe Johnsen kunne avkrefte.

Etter møtet spaserte følget bort til KNA-hotellet i Stavanger for lunsj. Etter bestilling av retter, sier Arve Johnsen: «Perhaps you want something to drink?» API-sjefen ble et eneste stort smil og ventet seg kanskje et glass vin. En kan tenke seg overraskelsen når den nøkterne norske oljedirektøren i stedet tilbød: «What about a glass of milk?» Uten å fortrekke en mine takket amerikaneren ja og drakk melk i god norsk tradisjon sammen med Johnsen.[REMOVE]Fotnote: Fortalt av Håkon Lavik tidligere Statoil, 02.07.2020.

Formell kontra uformell stil

I 1976 eller tidlig i 1977 sto internasjonale banker i kø for å låne Statoil penger til selskapets andel av Statfjord-utbyggingen. En japansk bankgruppe meldte sin ankomst. De skulle komme til Stavanger en søndag kveld, og ønsket et møte med finansfolkene i Statoil. De skulle bo på byens beste hotell – Atlantic.

Møtet ble berammet til mandag morgen kl. 08.30. Informasjonssjef Håkon Lavik fikk i oppdrag å hente dem på hotellet kl. 08.00. Da sto det fire meget korrekt antrukne direktører med stripete dresser og slips. De var klare til møtet, og insisterte på å dra med en gang, de ville ikke komme for sent. Drosje ble bestilt, og de ankom Statoils internasjonale avdeling som holdt til Flintegaten 2 i Hillevåg ca. 08.15.

Den eneste av de norske som skulle delta i møtet som var kommet, var Jørn Larsen, en solid jærbu, i jeans og genser.

Like etter kom finanssjef, Tor Espedal på sykkel. Han startet alltid arbeidsdagen med en svømmetur i Hetlandshallen, og var fortsatt våt i håret, og svett i pannen, og uten slips, etter sykkelturen. (Han hadde slips i lommen.)

Han kom tett fulgt av en meget korrekt antrukken økonom Eivind Brekklund.

Så kom Jan Erik Langangen, senere styreformann i Statoil, joggende. Han pleide å løpe til jobben, men hadde dress i garderoben.

Deretter kom Svein Andersen, senere sjef for internrevisjon i selskapet, også på sykkel, med joggesko og anorakk.

Til slutt kom Thor Inge Willumsen, senere finansdirektør, til møtet i Flintegaten i genser og uten slips, gumlende på en gulrot, som slutten på frokosten.

Det tok bare noen få minutter før det var klart for møtet, og Statoil fikk lånt milliarder.
Men japanerne stusset litt over norsk kultur og uformell opptreden.

Til tross for den uformelle stilen var det ikke noen smågutter som var samlet i dette møtet i Flintegaten. Alle de nevnte fikk etter hvert direktørstillinger i Statoil, og Brekklund gikk til Mobil og deretter Shell.[REMOVE]Fotnote: Smst..

Antiluftskyts på Statfjord A?

Statoils ledelse fikk viktig besøk fra Det øverste Sovjet en septemberdag i 1976. Etter vanlige introduksjoner ved Statoils styreformann Finn Lied og direktør Arve Johnsen, fortsatte Johnsen orienteringen om Statoils virksomhet, og om den pågående byggingen av Statfjord A, med spesiell vekt på bygging av betongplattformer. Dette var lenge før dataalderen, og det ble bygget detaljerte modeller, som ingeniørene brukte som mal.

Modellen av Statfjord A var plassert i gangen utenfor møterommet i Lagårdsveien 78. Under presentasjonen, med tilhørende lysbilder, startet en diskusjon med og mellom de besøkende om en hadde slike betongkonstruksjoner i Sovjetunionen. De hevdet at det hadde de, til og med noen som var større!

Etter møtet var det samling rundt modellen. Den er meget detaljert, og sovjeterne oppdaget at det var montert vannkanoner rundt på dekket, i tilfelle brann. Men de trodde det var anti-luftskyts, for å hindre bombing fra fly, for slike våpen hadde de virkelig greie på! De mente at dette var nødvendig, sett fra deres ståsted. Brannslukking var unødvendig beredskap. Ellers var de meget glade for Statoils åpenhet, det satte de pris på.

Først i etterkant kom det fram hvor selebre besøket hadde vært. Da Det øverste sovjet åpnet ny sesjon noen uker senere, og det var innslag i nyhetene på fjernsynet, som viste at tre av de besøkende satt på første benk på podiet, bak president Bresjnev, som åpnet sesjonen. Det var virkelig toppolitikere med stor innflytelse i Sovjetunionen som hadde vært på besøk.[REMOVE]Fotnote: Smst..

I oppstarten av alliansen i 1991 involverte de to oljeselskapene seg i både Angola, Nigeria og DR Kongo. Men allerede samme år trakk de seg helt ut av DR Kongo. Et lite intermesso i Ekvatorial-Guinea, drevet fra Nigeria, ble også kortvarig. Alliansen konsentrerte seg deretter om Nigeria og Angola.[REMOVE]Fotnote: Ryggvik, Helge. (2009). Til siste dråpe. Oslo: Aschehoug: 238.

BP var, gjennom ulike engasjementer, allerede etablert i både Nigeria, Angola og DR Kongo da alliansen med Statoil ble inngått. I 1979 hadde riktignok Nigerias føderale militære regime tatt over BPs operasjoner i landet i en massiv nasjonaliseringsbølge. På 1990-tallet gikk stemningen fra nasjonalisering til globalisering, og landet innførte større åpenhet i forholdet til utenlandske selskaper. Denne endringen skapte en mulighet for BP, sammen med Statoil, for å vende tilbake til «the Giant of Africa».

Repressive regimer, henrettelser og miljøkatastrofer

I Nigeria skulle Statoil få ansvaret for alliansens felles operasjon, og dermed få sin svenneprøve som internasjonalt oljeselskap. En vesentlig del av staben som skulle støtte opp under aktivitetene, ble lagt til Stavanger. I alliansens Norgesbaserte Nigerialedelse var det likevel flere BP-medarbeidere med fra start.[REMOVE]Fotnote: Ryggvik, Helge. (2009). Til siste dråpe. Oslo: Aschehoug: 231

For resten av Vest-Afrika-satsingen ble det operative ansvaret lagt til BP og deres Londonbaserte hovedkontor. Bare en liten del av alliansens medarbeidere hadde fast tilholdssted i Afrika. Mens 23 medarbeidere, alle BP-ansatte, arbeidet opp mot Angola fra London, var bare en fast stasjonert i Luanda, Angolas hovedstad. 30 medarbeidere arbeidet opp mot Nigeria fra Stavanger, mens en var stasjonert i Nigeria.

Nigeria forble et viktig satsingsområde fram til midt på 1990-tallet og aktivitetene ekspanderte. Alliansen lyktes i sin strategi og etablerte seg som en hovedaktør på dyphavsområdene utenfor kysten.

I 1995 ble situasjonen snudd på hodet. Den politiske situasjonen i Nigeria ble dramatisk forverret. En stadig større misnøye blant mange som bodde rundt Niger-deltaet, hadde spredd seg. De fikk bare en liten, eller ingen del av de store pengene oljeressursene i deres nabolag framskaffet. I tillegg begynte en farlig miljøkatastrofe i deltaet å bli synlig.

I 1993 ble det gjennomført et statskupp i landet og et av de mest brutale og korrupte regimer i Nigerias historie ble innført. Det repressive styret forbød all politisk aktivitet, og motstandere ble fengslet. Det utløste omfattende protester i store deler av landet. Protestene tiltok fra 1995, etter at militærregimet henrettet ni aktivister fra det oljerike deltaet, inkludert forfatteren og miljøaktivisten Ken Saro-Wiwa. Henrettelsene bidro til å skape et internasjonalt opinionspress. (Les mer i Industriminne Draugen – Shells historie).

Det ble stilt krav om at utenlandske selskaper måtte trekke seg ut. Verst gikk det ut over Shell, som gjennom mange år hadde produsert olje fra et omstridt område ved Niger-deltaet. I Norge ble det organisert kampanjer mot Statoil . Statoil svarte at de ikke ville engasjere seg i politiske prosesser, og valgte å ta den politiske belastningen det var å bli i landet. Situasjonen for menneskerettighetene ville ikke bli bedre om de to selskapene trakk seg ut.

For alliansen fikk hendelsen i første omgang ikke særlig betydning. De konsentrerte oljeletingen offshore og var ikke delaktige i oljesøl og døde fisk i deltaet.

Og midt i opprøret i 1995 sto jubelen i taket da olje ble påvist i alliansens første letebrønn. Det var i tillegg første gang det var påvist olje på dypt vann utenfor den nigerianske kysten. Jubelen varte ikke lenge, da funnet ikke var stort nok til å forsvare en utbygging. Samtidig skulle de politiske hendelsene innhente dem.

Det var Statoil som hadde mest å tape på å trekke seg ut. Det var i Nigeria Statoil skulle vise at selskapet håndterte rollen som operatør, også under vanskelige forhold utenfor Nordsjøen.

Nå skulle det vise seg at repressive regimer, henrettelser og miljøkatastrofer ikke var de eneste problemene BP/Statoil sto oppe i. De økonomiske problemene var om mulig en større utfordring å hanskes med. Alliansen hadde i tillegg ikke klart å sikre seg egne operatørskap. De hadde heller ikke gjennom sine andeler i andre felt funnet tilstrekkelige mengder olje til at det kunne forsvare letekostnadene. Regnskapene framsto som kritiske. [REMOVE]Fotnote: Ryggvik, Helge. (2009). Til siste dråpe. Oslo: Aschehoug: 233.

Det kom ingen store gjennombrudd på letesiden. 20. april 1998 undertegnet Statoil/BP kontrakt med det nigerianske selskapet Allied Energy om salg av alliansens 40 prosent av oljeblokken 210 – OYO-feltet. Det skulle vise seg i ettertid at hverken Statoil eller BP har fått pengene fra salget. I tillegg ble det gjort det mange har omtalt som en uforståelig prisreduksjon på om lag 30 prosent.[REMOVE]Fotnote: Keilen, Erlend. (2003. 3. november). E24. Statoil fikk aldri betalt for oljefelt i Nigeria

Saken ble gransket, og i rapporten som kom i 2004 ble det konkludert med at «det faktum at uttalelsene som har blitt samlet inn er tvetydige, kombinert med det faktum at det ikke finnes noen skriftlig dokumentasjon på de beslutningene som må ha blitt gjort, gir et visst rom for spekulasjon. På denne bakgrunnen vil undersøkelseskomiteen anbefale Statoil å gjennomføre en intern undersøkelse for å bringe klarhet i forholdene». Neste dag frikjente Statoil seg selv for korrupsjon på en pressekonferanse i Oslo.[REMOVE]Fotnote: E24. (2010. 1. mars). NTB. Hemmelig Statoil-gransking av priskutt i Nigeria

Selv om alliansen trakk seg ut, forble Statoil som selvstendig selskap igjen i landet og har i dag (2020) andeler i landets største dypvannsfelt, Agbami.

Chevron er operatør for feltet med 67,30 prosent eierandel og Prime 127 har de resterende 12,49 prosent. Equinor driver også to letelisenser – OML 128 og 129 – med en andel på 53,85 prosent i begge. Seks brønner er boret i begge, med to funn gjort. Ingen av feltene er planlagt utbygget.

På Equinor sine egne nettsider beskriver selskapet at suksessen i Nigeria «er underbygget av vårt arbeid med bærekraft, som sikrer at vi er en ansvarlig operatør og er proaktive i å forbedre mulighetene for lokalsamfunnene der vi jobber.»[REMOVE]Fotnote: https://www.equinor.com/where-we-are/nigeria

Naturgass fra undergrunnen inneholder primært metan (CH₄), men også varierende mengder uønskede stoffer som hydrogensulfid (H₂S), nitrogen og CO₂. Mange brannslukkingsapparater inneholder ren CO₂ fordi CO₂ fortrenger oksygen som er nødvendig for at noe skal brenne, dermed kan det brukes til å slukke branner. Dette er også grunnen til at det ikke er ønskelig med høyt CO₂-innhold i naturgass som skal brukes til komfyrer og annet – gassen vil brenne dårligere. I salgskontrakter for naturgass vil det ofte spesifiseres en maksimal mengde av uønskede stoffer som tillates ved levering for å sikre kvalitet på gassen som skal brennes.

Gassen «scrubbes» ren og lagres

Gassen i Sleipner Vest kommer fra 3450 meter under havbunnen og inneholder om lag 9 prosent CO_2. Dermed møter den ikke salgsspesifikasjonene i Trollavtalene som krever <2,5 prosent. Løsningen på dette er todelt – det ene er å blande gassen fra Sleipner Vest med gass fra Sleipner Øst, og etter hvert andre felt som inneholder lite CO₂. Den andre komponenten er å fjerne CO₂ fra gassen før den eksporteres. Dette gjøres ved bruk av aminer som binder seg til CO₂ og dermed lar seg skille fra salgsgassen. Deretter kan den utskilte blandingen varmes opp og aminer og CO₂ skiller seg igjen, slik at aminene kan gjenbrukes («scrubbing»). Denne prosessen skjer på Sleipner T – en gassbehandlingsplattform som står i tilknytting til betongplattformen Sleipner A.

Anlegget var ikke ferdig hyllevare, men skapte mye hodebry og kostet mye penger å holde i drift. Utallige modifikasjon ble utført. En gunstig ting for Statoil som operatør var at teknologien som ble brukt var fra selskapet Total. Total var også partner i lisensen, og skapte dermed ikke mye bråk rundt vanskeligheter med anlegget. [REMOVE]Fotnote: Kyrre Nese i epost, 8. august 2022.

CO₂ pumpes ned i undergrunnen

CO₂-en er det ikke bruk for, og den enkleste – og tidligere billigste – løsningen ville være å slippe den ut i atmosfæren. Dette er det mulig ville skjedd med CO₂ fra Sleipner Vest også, men innføringen av CO₂-avgift i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen i 1991 medførte store kostnader for utslipp, og Statoil valgte en annen løsning. Denne løsningen var å pumpe CO₂ tilbake i undergrunnen. Å pumpe CO₂ tilbake til det samme reservoaret som gass produseres fra ville bare skyve på problemet og øke innholdet av CO₂ i framtidig gassproduksjon, derfor måtte geologene finne et annet sted å kvitte seg med den.

For geologisk lagring av CO₂ må en rekke forutsetninger på plass. Bergarten må være tilstrekkelig porøs og permeabel (ha tilstrekkelig med hulrom og god gjennomstrømningsevne), være mettet med saltvann, befinne seg på stort nok dyp (>800 m under havet for at CO₂-en skal ha de ønskede egenskaper), det må finnes en tett takbergart som hindrer at CO₂ lekker ut, og bergarten må dekke et tilstrekkelig stort område og volum.[REMOVE]Fotnote: https://bellona.org/assets/sites/3/Case_Study_on_the_Sleipner_Gas_Field_in_Norway.pdf

Utsiraformasjonen er en slik formasjon som i utstrekning overlapper med Sleipnerområdet, og er en ideell plass å kvitte seg med CO_2. Utsiraformasjonen ligger ~800 m under havbunnen, mens hovedreservoaret for Sleipner Øst ligger ~1700 dypere begravet i samme området.

Injeksjonen av CO₂ foregår via én brønn fra betongplattformen Sleipner A, og siden 1996 har om lag 1 million tonn i året/20 millioner tonn CO₂ blitt pumpet ned i Utsiraformasjonen under Sleipner.

For å forsikre seg om at det ikke lekker CO₂ til havbunnen og at den forblir i Utsiraformasjonen har det blitt gjennomført regelmessige undersøkelser av undergrunnen. Disse undersøkelsene foregår ved hjelp av seismikk og viser at CO₂-en opptar et stadig større område av Utsiraformasjonen og at det ikke er fare for lekkasje.

Sleipner Vest og CO₂-injeksjon var, og er, et pionerprosjekt på norsk sokkel og har vært en suksess. Siden 2019 har også CO₂-gassen fra Utgard-feltet, som inneholder hele 16 prosent CO_2, blitt skilt ut ved Sleipner T og lagret i Utsiraformasjonen.[REMOVE]Fotnote: Årsrapport Utgard 2019, AU-UTG-00002, Equinor. 

Snøhvitgassen som utvinnes i Barentshavet inneholder fem til åtte prosent CO_2. Den behandles på lignende måte som Sleipner Vest- og Utsiragassen, men prosesseres på Melkøya og ikke på plattform ute i havet. Fraskilt CO₂ sendes tilbake til feltet i komprimert, flytende fase og injiseres i undergrunnen. Her har det oppstått problemer ved injeksjon, men studier tyder på at det ikke lekker ut gass. Ved gassfeltet In Salah i Algerie pågikk lignende separasjon og injeksjon av CO_2, men dette ble avsluttet i 2011 på grunn av «kapasitetsbegrensninger i de geologiske strukturene».[REMOVE]Fotnote: https://uit.no/om/enhet/aktuelt/nyhet?p_document_id=552337&p_dimension_id=88137 og https://www.equinor.com/no/energi/karbonfangst-utnyttelse-og-lagring

Ingen steder har tilsvarende injeksjon pågått over så lang tid som ved Sleipner, og dataene og erfaringene er viktige for framtidige lagingsprosjekter for CO₂. I 2019 frigjorde Equinor og partnerskapet data knyttet til injeksjon og overvåking av CO₂ for å bidra til å fremme innovasjon og utvikling av lagring av klimagasser.[REMOVE]Fotnote: https://www.equinor.com/news/archive/2019-06-12-sleipner-co2-storage-data