Gassco – bakgrunn, etablering og funksjonStatoils persiske «eventyr»

Internasjonal vekststrategi under Olav Fjell

text_format
For Statoil var delprivatisering et viktig middel for å kunne satse sterkere internasjonalt. Utenlandssatsingen under Olav Fjell bygget i stor grad på selskapets erfaringer på norsk sokkel og identiteten som nasjonalt oljeselskap.
Av Ole Jone Eide, Norsk Oljemuseum
- Olav Fjell. Foto: Øyvind Hagen/Equinor

Statoils vekststrategi under Fjell tok utgangspunkt i vedvarende lav oljepris.[REMOVE]Fotnote: Teksten bygger i vesentlig grad på Boon, Marten 2022. En nasjonal kjempe. Statoil og Equinor etter 2001. Universitetsforlaget, kapittel 1 og 2. Den medvirket til selskapets mål om å drive så kostnadseffektivt som mulig. I tillegg var det en målsetting å favorisere grep som skapte inntekter på kort sikt.[REMOVE]Fotnote: Ibid, s. 57. I tråd med dette ble det på norsk sokkel prioritert å begrense ressursbruken når det gjaldt leting etter nye felt. Samtidig var det ønskelig å øke produksjonen, og dermed inntektene, fra felt som allerede var i drift.

Utenlandssatsingen skulle bidra til å minske avstanden til de største globale oljeselskapene.[REMOVE]Fotnote: Det økonomiske utfallet av delprivatiseringen hadde imidlertid avskåret ønsket i Statoils ledelse om å overta store deler av Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE), som hadde vært på statens hender siden vingeklippingen av Statoil midt på 1980-tallet. Dette reduserte mulighetene for at selskapet kunne vokse raskt internasjonalt (Se Boon 2022, s. 50-51.) Denne strategien var i mindre grad underlagt samme type kortsiktige lønnsomhetskrav som virksomheten på norsk sokkel. Likevel var det klare føringer på hvordan internasjonaliseringen skulle bidra til selskapets vekst.

Organisk vekst

Under Fjell ble det fokusert på at veksten internasjonalt skulle skje organisk, ved å bygge stein på stein.[REMOVE]Fotnote: Se Boon 2022, s. 58. Om den generelle poengteringen av organisk vekst i perioden, se for eksempel Statoils årsrapport 2001, s. 58; 2002, s. 11 (s. 75); 2003, s. 63.   Det innebar at Statoil skulle være involvert i alt fra leting og utbygging til produksjon. Dette stilte store krav til kompetansen i organisasjonen. Dessuten var det tidkrevende å bygge opp virksomheten gradvis (eller organisk). Fordelen for Statoil i denne sammenhengen var at selskapets organisasjon hadde solid erfaring fra norsk sokkel med å gå løypa fra den spede start til full produksjon.

Alternativet til organisk vekst er uorganisk vekst. Dette betyr at selskaper for eksempel tilegner seg produksjonskapasitet gjennom oppkjøp eller sammenslåinger. Dette går raskere enn ved organisk vekst, men setter desto større krav til investeringenes størrelse, siden selskapet kjøper seg fri fra for eksempel lete- og utbyggingsfasen.[REMOVE]Fotnote: Se ibid, s. 58.

«NOC NOC»-strategi

Et vesentlig poeng i Statoils utenlandssatsing i denne perioden var konsentrasjon om visse geografiske områder. En framgangsmåte som ble brukt under Fjell – og som Statoil også hadde erfaring med fra tidligere – var å engasjere seg i land som i likhet med Norge hadde nasjonale oljeselskaper. Dette ble kalt NOC NOC-strategien.[REMOVE]Fotnote: Se ibid, kap. 2 for utdyping. NOC står for National Oil Company. Statoil var som statsoljeselskap et NOC – noe man også fant i for eksempel Algerie, Aserbajdsjan, Venezuela og Iran, som alle var land som Statoil i ulik grad involverte seg i.

Olav Fjell holder tale under den 16. World Petroleum Congress. Foto: Terje S. Knudsen/Equinor

Utgangspunktet for et slik samarbeid var at Statoil fikk tilgang til reserver/produksjon i den staten det ble satset i. En motytelse kunne være å ha rollen som rådgiver for landets eget NOC om for eksempel teknologi og ressursstyring.[REMOVE]Fotnote: Se ibid, s. 68.

Ett sted skulle imidlertid den internasjonale satsingen etter hvert medføre betydelige komplikasjoner for Statoil. I Iran viste den såkalte Horton-saken at denne type land ikke bare kunne være utfordrende for selskapet, men også koste konsernsjefen jobben.

Fra Olav Fjells avgang i september 2003 og i nesten ett år stod Statoil uten en permanent operativ konsernsjef før Helge Lund tok over i august 2004.

Endring

Med Helge Lund kom en endret oppfatning av hvilke muligheter delprivatiseringen kunne gi rom for. Endringene hadde for det første sin bakgrunn i stigende oljepris. For det andre var det en indre uro i selskapet over manglende uttelling i letingen etter nye reserver i utlandet. En tredje faktor var den nye konsernsjefen.

Med dette lå veien åpen for en justering av strategien til i større grad å vektlegge uorganisk vekst.

Fotnoter

    close Lukk

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *