Trollgass til kontinentet
Flere sider ved Troll kan synes storslagne. Feltet er enestående på norsk sokkel, fordi det alene har omkring 40 prosent av gassreservene. Også som oljefelt er det av de aller største i norsk sammenheng.
[REMOVE]Fotnote: Trollfeltet og plattformene Troll A, B og C. https://www.equinor.com/no/what-we-do/norwegian-continental-shelf-platforms/troll.html (Besøkt 26.04.2022.) Konstruksjonen av Troll A-plattformen tøyde grensene for betong som byggemateriale.[REMOVE]Fotnote: Les mer om dette her: Sandberg, Finn Harald. NC, Condeep og personene bak. https://draugen.industriminne.no/nb/2018/05/14/om-a-jobbe-pa-glid/ (Besøkt 26.04.2022.) Plattformen markerte bokstavelig talt høydepunktet på en rundt 20 år lang periode på norsk sokkel dominert av store bunnfaste betonglattformer, såkalte Condeep-plattformer.
Troll forårsaket også konflikt. Størrelsen på reservoaret sammen med timingen av funnet gjorde at feltet ble en del av rivaliseringen mellom supermaktene under den kalde krigen. Videre skapte feltets store utbredelse friksjon mellom de involverte selskapene som satt på ulike leteblokker.
Statoil med Arve Johnsen i spissen endte opp med å få ansvaret for gassproduksjonen fra Troll, og ledet an på norsk side i eksportforhandlingene med europeiske kjøpere. Med i forhandlingene var også de andre selskapene i den såkalte Troll-gruppen: Conoco, Mobil, Norsk Hydro, Norske Shell og Saga Petroleum.[REMOVE]Fotnote: Se Johnsen, Arve 1990. Statoil-år. Gjennombrudd og vekst. 1978-1987. Gyldendal, s. 259, evt. Lerøen, Bjørn Vidar 1996. Troll. Gass for generasjoner. Shell, s. 90.
Hør NRK radio, 18.desember 1985, Oljerapport. Olje- og energiminister Kåre Kristiansen om norsk gass
Europeiske energistrategier
Forhandlingsmotparten var et konsortium bestående av selskaper fra (Vest-)Tyskland, Frankrike, Nederland og Belgia.[REMOVE]Fotnote: Johnsen 1990, s. 259. Lerøen 1996, s. 90. Disse hadde et sammensatt utgangspunkt for forhandlinger om norske gassleveranser, blant annet fordi de representerte ulike land. Men de hadde også en del felles oppfatninger knyttet til sin energisituasjon.
Når det gjaldt olje, handlet dette først og fremst om importstrategier. Europeerne hadde til dels dårlige erfaringer med hvordan OPEC (Organisasjonen av oljeeksporterende land) hadde opptrådt tidligere, særlig i forbindelse med oljekrisen i 1973. En måte å håndtere dette på ville være å øke forsyningsgraden av olje fra andre leverandører.
Et alternativ var også å i større grad basere seg på andre energikilder. I tillegg til kull og atomkraft var naturgass en mulighet. Under den kalde krigen hadde imidlertid vesteuropeisk avhengighet av gass en velkjent strategisk hake, særlig sett med amerikanske øyne, fordi den kunne styrke gass-stormakten Sovjetunionen.[REMOVE]Fotnote: Lerøen 1996, s. 88. I denne konteksten åpnet det seg muligheter for Norge som gasseksportør.
Kjøpers marked
De to sjefsforhandlerne om Troll-gassen var administrerende direktør Arve Johnsen (Statoil) og Klaus Liesen (Ruhrgas AG). De hadde også tidligere blitt enige om betingelser for norske gassleveranser til Europa. I 1982 hadde de inngått en eksportavtale som omfattet Statfjord, Heimdal og Gullfaks.[REMOVE]Fotnote: Se Lerøen 1996, s. 90. Den gang var det selgers marked og den avtalte gassprisen hadde blitt høy.
Selv om de var motstandere ved forhandlingsbordet, er det liten tvil om at Johnsen respekterte Liesen. I sin memoarbok Gjennombrudd og vekst (1990) beskriver Johnsen Liesen som «systematisk, utholdende og klartenkt» – og som «den dyktigste gasskjøperen jeg har truffet».[REMOVE]Fotnote: Johnsen 1990, s. 258.
En bekymring hos kjøperne var at tekniske problemer eller streiker på norsk sokkel ville kunne føre til avbrudd i leveransene. Dette ble løst ved at de norske forhandlerne finansierte lagring av gass i store hulrom under bakken i Niedersachsen. Disse lagrene skulle gi en buffer på 14 dager i tilfelle forsyningsbrudd fra norsk sokkel.[REMOVE]Fotnote: Se Lerøen 1996, s. 101 og «Protokoll fra styremøte i Den norske stats oljeselskap A.S 26. juni 1986 i Stenungsund». Sak 6/86-9, 9.3. (Kilde: SAST, Pa 1339 – Statoil ASA, A/Ab/Aba/L0003: Styremøteprotokoller, 27.08.1985 til 28/29.06.1990. Dokumentliste Styret og Representantskapet 1974 til 1979., 1974-1990.)
Et viktig element i forhandlingene var også om man skulle kunne inkludere gass fra Sleipner Øst i avtalen. Med en slik løsning ble det mulig å levere gass allerede fra høsten 1993, mens leveransene fra Troll først ville kunne starte høsten 1996.
I tillegg til disse leveringstekniske utfordringene kom spørsmålet om pris. Realitetene i markedet tilsa at prisnivået kom til å bli betydelig lavere enn sist Johnsen og Liesen hadde forhandlet. Et viktig grunnlag for å få samtalene på gli i forbindelse med Troll var lovnader fra selgerne om reduksjon av gassprisen sammenlignet med den tidligere eksportavtalen. Kravet fra kjøperne ble etter hvert at enighet på dette spørsmålet var en forutsetning for å kunne enes om Trollavtalen.[REMOVE]Fotnote: Lerøen 1996, s. 108.
En lønnsom dag på Forus
Det ble vurdert å være i Statoils interesse at forhandlingene ikke dro for mye ut i tid, da det også stod klar andre tilbydere av billig gass til Vest-Europas industri og husholdninger.[REMOVE]Fotnote: Lerøen 1996, s. 107-108.
I grålysningen fredag 30. mai 1986 visste imidlertid ingen hvordan dagen kom til å forløpe – selv ikke Arve Johnsen.[REMOVE]Fotnote: Johnsen 1990, s. 264. Han begrunnet usikkerheten med at «[d]et var ikke alltid like lett å holde orden i rekkene […] og tidvis kunne vi være mer enn 30 personer til sammen i forhandlingslokalet.»[REMOVE]Fotnote: Johnsen 1990, s. 258. Denne formiddagen var det samlet ikke mindre enn rundt 40 personer fra begge parter i Statoils hovedkvarter på Forus.[REMOVE]Fotnote: Status nr. 6/7 1986, s. 3. «Norges-historiens største eksportkontrakt er klar». Se også Johnsen 1990, s. 264.
Utover ettermiddagen var prisspørsmålet det siste temaet det skulle forhandles om. Johnsen begynte å se for seg at man kanskje kunne bli ferdige i løpet av de neste timene.[REMOVE]Fotnote: Johnsen 1990, s. 264
Sent på kvelden kom partene omsider til enighet om prisen og en kontraktsverdi på ca. 500 milliarder kroner. Statoils internorgan Status rapporterte om sjefens ansiktsuttrykk etter en begivenhet som ikke trengte ord der og da: «Klokken 23.16 dukker Arve Johnsen opp. Smilet røper ham. Avtalen er i boks.»[REMOVE]Fotnote: Status nr. 6/7 1986, s. 5. «Norges-historiens største eksportkontrakt er klar» (forts.)
I september 1986 ble gassalget godkjent av Statoils styre.[REMOVE]Fotnote: «Protokoll fra styremøte i Den norske stats oljeselskap A.S 11. september 1986 i Oslo». Sak 8/86-2. (Kilde: SAST, Pa 1339 – Statoil ASA, A/Ab/Aba/L0003: Styremøteprotokoller, 27.08.1985 til 28/29.06.1990. Dokumentliste Styret og Representantskapet 1974 til 1979., 1974-1990.) I desember samme år samtykket Stortinget i at Trollfeltet og Sleipner Øst skulle bygges ut og drives med Statoil som deltaker «i samsvar med innstillingen og Olje- og energidepartementets tilråding.»[REMOVE]Fotnote: Stortingsforhandlinger 15.12.1986, s. 1792-93. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1986-87&paid=7&wid=a&psid=DIVL14&pgid=b_0368 (Besøkt 26.04.2022.)
Langsiktig betydning
Avtaleverket betydde ikke bare store inntekter til selgerne, men var også med på å påvirke sokkelutbyggingen og oljepolitikken i Norge i lang tid framover.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar 1996. Norsk Oljehistorie, bind 2, Norsk Petroleumsforening, Leseselskapet, s. 273. Et interessant kjennetegn var at dette langt på vei var såkalte forsyningskontrakter der det ble solgt volumer, og der flere felt kunne kombineres – for eksempel leverte Sleipner Øst gass til Europa før Troll kom i produksjon.[REMOVE]Fotnote: Se St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 13 (1986-87) Utbygging og ilandføring av petroleum fra Trollfeltet og Sleipner Østfeltet m.v., s. 7 (8). Olje- og Energidepartementet. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1986-87&paid=1&wid=c&psid=DIVL2349&pgid=c_1027 (Besøkt 26.04.2022.)
I et større perspektiv har det blitt framholdt at «forhandlingene [handlet] om et system som ville befeste gassens posisjon som hovedkilde for energi i Europa i det 21. århundret».[REMOVE]Fotnote: Borchgrevink, Aage S. 2019. Giganten. Kagge, s. 171.
Slik sett er det vanskelig å overvurdere den største eksportavtalen i norsk historie.
Krigshandlingene i Ukraina sammen (og delvis i samvirke) med den dynamiske utviklingen av Europas energistrategier gjør det imidlertid utfordrende å gi presise langtidsprognoser for betydningen av norsk gasseksport.
arrow_backOperatørkampen om TrollTommeliten – verdifull erfaring under vannarrow_forward