Tag: Canada

2007 var et merkeår i Statoils historie. I desember fusjonerte Statoil med Hydros oljevirksomhet og ble enda mer dominerende på norsk sokkel enn før. StatoilHydro, som selskapet kaltes før det igjen tok navnet Statoil, ble et selskap å regne med også internasjonalt. Tidligere dette året slo daværende konsernsjef Helge Lund til med en gigantisk utenlandsinvestering som staket ut en helt ny retning for selskapet. For over to milliarder dollar (12 milliarder kroner) kjøpte Statoil alle aksjer i North American Oil Sands Corporation (NAOSC) i Canada. Kjøpet var viktig i selskapets globale vekststrategi. «I tillegg utvikler vi vår globale tungoljeportefølje og styrker vår markedsposisjon i Nord-Amerika», sa Lund i en melding fra selskapet.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, 27.04.2007, «Statoil kjøper i Canada».

Som svar til de som var kritiske til oljesand svarte Lund: «Dette er ressurser som vil bli utviklet uansett». Han hevdet dessuten at selskapet skulle drive oljesandproduksjon på et renere og mindre energikrevende vis enn noen andre.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet, 07.09.2009, «Norge har investert milliarder i utvinning av oljesand».

I StatoilHydros årsrapport for 2007 var det to vidt forskjellige virksomheter i gigantlandet Canada som stolt ble presentert – olje til havs og tungolje i skogen.[REMOVE]Fotnote: StatoilHydros årmelding 2007. StatoilHydro hadde i 2007 eierandeler i produserende felt i Canada, Mexicogolfen, Venezuela, Algerie, Libya, Angola, Aserbajdsjan, Storbritannia, Kina og Russland. Mens store utbyggingsprosjekter fant sted også i Brasil, Nigeria og Irland. Hydro-delen av det nye selskapet hadde vært etablert i Canada et tiår allerede og tjente gode penger på offshorevirksomhet utenfor Newfoundland. Utvinningen av tungolje tok imidlertid slutt etter bare ni år, mens offshoresatsingen har fortsatt.

Oljesand i Alberta

I den canadiske delstaten Alberta handler mye om olje og gass. Økonomien i staten og til innbyggerne, og parametere som boligpriser og arbeidsledighet, svinger i takt med oljeprisen.

I 2007 etablerte Statoil seg i et av millionbyen Calgarys høybygg. En liten norsk «koloni» ble etablert. Foreningen for norskættede innvandrere, Sons of Norway, fikk et sterkt oppsving. Etter få år var selskapet med sin magentarosa logo godt synlig i reklamekampanjer i byen.

Selve oljesandlisensene lå i et 1110 kvadratkilometer stort område i regionen Athabasca, nordøst for byen Edmonton i Alberta, 30 mil lenger nord. De utvinnbare reservene var antatt å være på om lag 2,2 milliarder fat olje.

En av årsakene til at Statoil valgte å satse på oljesand var at selskapet hadde tungoljeerfaring fra Venezuela. Det var også fordelaktig at de skatte- og avgiftsmessige rammevilkårene i Alberta var relativt stabile. Dessuten var Canada nærmeste nabo til verdens største forbrukermarked av petroleumsprodukter, noe som ville sikre avsetningen.[REMOVE]Fotnote: StatoilHydros årsmelding 2007.

I første omgang gjaldt det å få i gang et demonstrasjonsprosjekt, Leismer SAGD (Steam Assisted Gravity Drainage). Det startet med dampinjisering 3. september 2010, og produksjonen kom i gang 27. januar 2011. Deretter fulgte oppstart av det kommersielle prosjektet, Kai Kos Dehseh, med en gradvis oppbygging av produksjonen.[REMOVE]Fotnote: Mens prøveprosjektet produserte rundt 20 000 fat tungolje per dag, var den totale produksjonen fra de tre lisensområdene forventet å bli 200 000 fat per dag mot slutten av 2020-årene. Aftenposten 27.04.2007, «Statoil kjøper i Canada».

Utvinningsteknologi og miljøutfordringer

Oljesand, også kalt tjæresand eller bitumen, er et svart, seigt hydrokarbon som forekommer i naturen. I Canada foregikk mye av oljesandutvinningen i åpne dagbrudd. Det laget store sår i landskapet og avfallsprodukter har blitt lagret i digre bassenger som forurenset vassdrag til skade for både dyr og mennesker. Statoil fikk derfor helt fra starten kritikk fra miljøforkjempere, med Greenpeace i spissen, for å gå inn i denne utvinningen. Hvert år stilte en representant for Greenpeace som Statoil-aksjonær på generalforsamlingen og protesterte mot prosjektet fra talerstolen.

Statoils ledelse hadde likevel tro på at utvinningen av oljesand i egen regi kunne skje på en miljømessig mer forsvarlig måte enn det som var vanlig i bransjen. Statoil skulle ikke drive med åpne dagbrudd. I stedet skulle det pumpes damp ned i undergrunnen for å drive oljen ut på effektivt vis. Metoden ble kalt Steam Assisted Gravity Drainage (SAGD). Det ble da boret en mengde parvise horisontale brønner inni den bitumenbærende formasjonen. Så ble vanndamp fra et eget anlegg ført ned i den øverste brønnen i hvert brønnpar. Når vannet kondenserte ble bitumet, den seige oljen i oljesanden, flytende. Oljen rant så inn i den nederste brønnen, og blandingen av vann og varmt bitumen ble pumpet opp til overflaten. Her ble vann og bitumen skilt fra hverandre. Tungoljen ble tatt ut, og vannet ble renset og brukt på ny i dampproduksjon.

Selv om vanndampmetoden var langt mer miljøvennlig enn åpne dagbrudd, bød forbruk av vann, stort arealbruk og utslipp av CO₂ på miljømessige utfordringer.

Når det gjaldt vann, skulle ikke Statoil bruke vann fra Athabascaelva til å lage vanndamp, men saltvann fra en dyp geologisk formasjon. 90 prosent av vannet ble gjenbrukt. Statoils mål var å øke graden av resirkulering opp mot 100 prosent. I et forsøk på å redusere bruken av vanndamp ville Statoil prøve å injisere løsemiddel i dampen slik at den skulle virke mer effektivt.[REMOVE]Fotnote: StatoilHydros årsmelding 2007.

CO₂-utslippene fra produksjon av olje fra oljesand var høyere enn ved konvensjonell oljeproduksjon. Grunnen til det var at kjelene som kokte vannet for å lage vanndamp, ble varmet opp med brenning av naturgass. Det krevde mye energi og ga høye utslipp av karbondioksid.[REMOVE]Fotnote: Produksjon av oljesand fører til utslipp av 60 kilo CO2 per fat. Det er hundre ganger mer enn produksjonen fra Johan Sverdrup-feltet i Nordsjøen.

En annen måte å redusere problemet på var gjennom fangst og lagring av karbondioksid. Dette var noe myndighetene i Alberta hadde ambisjoner om å få til. De hadde som mål å fange 139 millioner tonn CO₂ i året innen 2050. Statoil inngikk i et samarbeid med andre industrielle aktører og myndighetene i Alberta for å få dette til. Statoil etablerte blant annet et teknologisenter for tungolje i Alberta – det første teknologisenteret utenfor Norges grenser.

Urbefolkning og miljømotstand

Mange grupper av Canadas urbefolkning var bosatt i områdene der oljesandutvinningen foregikk. Chipewyan Dene-gruppen bodde i området Statoil etablerte seg i. De var med på å gi det kommersielle prosjektet navnet Kai Kos Dehseh, som er det lokale navnet på elven som renner gjennom området. Det betyr «Red River Flowing» Det offisielle engelske navnet er Christina river.

For å opparbeide et godt samarbeid med lokalbefolkningen opprettet Statoil en egen stilling som samfunnskontakt. Det ble opprettet et trainee-program for å sikre rekruttering av lokale arbeidstagere. Selskapets slagord var «å være en god nabo». Ifølge samfunnskontakten var prosjektet avhengig av et godt forhold til urbefolkningen. Det ville være selve grunnlaget for en god veksthistorie i Canada.[REMOVE]Fotnote: StatoilHydros årsmelding 2007.

Selv om intensjonene var gode, skapte oljesandutvinning komplekse problemer som ikke var enkle å løse. I Norge skrev blant annet Dagbladet i 2009 at oljesandvirksomhet førte til økt kreftforekomst i denne befolkningsgruppen. I elvene ble det påvist høye verdier av arsenikk og kvikksølv. I landsbyen Fort Chipewyan, som ligger nedstrøms for oljesandområdet, var forekomsten av kreft 30 prosent høyere enn normalt.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet, 20.05.2009, «Kreftboom i oljesand-området». Motstanden mot oljesandprosjektet økte.

I februar 2011 gikk myndighetene i Alberta til søksmål mot Statoil. Delstaten anklaget selskapet for å ha begått miljøkriminalitet i forbindelse med vinterboring og utbygging av veier. Det ble påstått av vann fra elver ble brukt til å dekke veiene i området med is slik at de tålte transport av utstyr, og at vann var blitt brukt ulovlig i produksjonen. Statoil ble saksøkt for 19 brudd på vannloven og risikerte en bot på mer enn 60 millioner kroner.[REMOVE]Fotnote: NRK, 06.04.2011, «Urfolk føler seg forbigått». Etter at Statoil innrømmet å ikke ha etterlevd vilkårene i vanntillatelsen fullt ut i 2008 og 2009, endte rettssaken med en langt mildere reaksjon. Selskapet skulle forbedre seg og lage et e-opplæringsprogram om vannuttak verdt en drøy million norske kroner.[REMOVE]Fotnote: TU, 01.11.2011, «Statoil slapp billig i oljesand-saken i Canada».

Statoil på sin side mente at de hadde sitt på det tørre når det gjaldt avklaringer med lokale interesser i Canada, også urfolkene. Gjennom samrådskomiteer ga selskapet berørte grupper anledning til kritisk å diskutere utbyggingsplaner, slik at selskapet kunne forbedre måten de gjennomførte prosjektet på.[REMOVE]Fotnote: Equinors hjemmeside. Statoil-Supplemental%20Information.pdf

Tåkelegging, retrett og tap

Produksjonen ved demonstrasjonsprosjektet var ikke mer enn så vidt kommet i gang i 2011 før Statoil solgte 40 prosent av Kai Kos Dehseh til thailandske PTT Exploration and Production (PTTEP) for 2,3 milliarder dollar. Deretter skrinla partnerskapet planene om å bygge flere faser utover pilotanlegget.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten 18.12.2016, «Det har vært et katastrofeprosjekt for Statoil».

Hvor mye Statoil tjente eller tapte på utenlandssatsingene var det ikke lenger lett å følge med på. Etter fusjonen mellom Statoil og Hydro hadde selskapet under Helge Lunds ledelse gjort regnskapene i årsrapporten mindre gjennomsiktige. I 2014 kom Finanstilsynet med uvanlig krass kritikk av Statoils måte å føre 2012-regnskapet på. Selskapets internasjonale oppstrømsaktiviteter ble rapportert samlet, og resultatet for det enkelte land kom ikke lenger frem. Finanstilsynet tilrådde at Utvikling og produksjon i Nord-Amerika skulle skilles ut for seg, noe Statoil ikke var villig til å etterkomme.[REMOVE]Fotnote: https://www.finanstilsynet.no/nyhetsarkiv/pressemeldinger/2014/kontroll-av-finansiell-rapportering–statoil-asa/  https://www.equinor.com/no/news/archive/2014/03/11/11Marreviewfinancialreporting.html

Det som tydelig ble presentert i årsrapportene, var aksjekursens utvikling og utbetaling av utbytte.[REMOVE]Fotnote: StatoilHydros årsmelding 2008. Helge Lund hadde på denne tid en høy stjerne. I løpet av hans tid som konsernleder hadde verdien av konsernet steget fra 189 milliarder til rundt 500 milliarder. Bare fra januar til september 2014 steg aksjen med 23 prosent, og var historisk høyt priset. Noen uker senere kom beskjeden om at Helge Lund ga seg – på topp.[REMOVE]Fotnote: Dagsavisen, 16/05/2020 «Da vikingene oppdaget Amerika». Lunds ettermæle ble betydelig svekket etter hvert som det senere ble klart hvor store tap satsingene i Nord-Amerika påførte selskapet.

Allerede i 2015 ble det innrømmet i Statoils ledelse at «oljesanddrømmen» i Canada mer lignet et «mareritt». Strategidirektør John Knight sa at «Hadde vi visst det vi vet i dag, tror jeg kanskje ikke vi hadde gått inn i prosjektet».[REMOVE]Fotnote: DN, 19.01.2015, «Ville ikke satset på oljesand i dag». Statoil var da i ferd med å utvikle en mer offensiv klimastrategi. Det var tid for oljesandretrett.

I 2014 ble Statoil og PTTEP enige om en byttehandel i Kai Kos Dehseh-lisensene. Det thailandske oljeselskapet fikk 200 millioner dollar og 100 prosents eierskap til tre områder. Dette utløste en nedskriving på åtte milliarder kroner.

I desember 2016 solgte Statoil de to heleide utviklingsprosjektene Leismer og Corner til Athabasca Oil Corporation. Det samlede vederlaget for salget var på 5,4 milliarder kroner. Det utløste en nedskriving på rundt 4,5 milliarder kroner.[REMOVE]Fotnote: DN, 15.12.2016, «Statoils oljesandsatsing begraves – med mye milliard tap». De kjente regnskapsmessige tapene var ved utgangen av 2016 på minst 13 milliarder kroner.[REMOVE]Fotnote: Nettavisen, 29.10.2020, «Equinor i oljesand-trøbbel i Canada: Kan få ny regning på 3,3 milliarder kroner».

Under den nye konsernsjefen Eldar Sætre vurderte Statoil at det var bedre å ta tapene for ikke å svekke omdømmet ytterligere. Det var ikke verdt å ta del i det som National Geographic kalte for «verdens mest ødeleggende industri».[REMOVE]Fotnote: Alberta, Canada’s oil sands is the world’s most destructive oil operation—and it’s growing (nationalgeographic.com), 11.04.2019.

Lars Christian Bacher, Statoils daværende konserndirektør for «Utvikling og produksjon internasjonalt», kommenterte nedsalget i økonomifaglige vendinger: «Denne transaksjonen er i tråd med Statoils strategi om porteføljeoptimalisering for å styrke vår finansielle fleksibilitet og investere i våre kjerneområder globalt, inkludert utenfor kysten av Newfoundland».[REMOVE]Fotnote: DN, 15.12.2016, «Statoils oljesandsatsing begraves – med mye milliard tap».

Helt ut av oljesand

Til tross for selskapets nye klimastrategi og navneskifte, eide Equinor fortsatt eierandeler i oljeselskapet Athabasca som driver med oljesand. Det skyldes at aksjene var en del av oppgjøret da selskapet solgte seg ut av oljesand i 2016.[REMOVE]Fotnote: NTB, 25.08.2018, «Equinor har fortsatt milliardinvestering i oljesandselskap». I januar 2021 ble alle disse aksjene solgt. Dermed hadde Equinor kuttet de siste båndene til oljesandutvinning i Canada.[REMOVE]Fotnote: E24, 21.01.2021, «Equinor kuttar siste band til kontroversiell oljeutvinning».

Den siste regningen var likevel ikke betalt. Fortsatt heftet det problemer med Equinors tidligere eierskap i Alberta. I 2020 dukket det opp en skattekonflikt med canadiske myndigheter. Skattemyndighetene i Canada vil undersøke hva som skjedde da Equinor solgte seg ut av 40 prosent av oljesandprosjektene Koi Kos Dehseh i 2014. Saken gjelder fordeling av eiendeler og fradrag i en transaksjon i Canada, som ikke er tilstrekkelig klarlagt. I selskapets kvartalsrapport i oktober 2020 skriver Equinor at konflikten kan ende i en rettssak som kan ta flere år. REMOVE]Fotnote: Nettavisen, 29.10.2020, «Equinor i oljesand-trøbbel i Canada: Kan få ny regning på 3,3 milliarder kroner».

Fortsatt er det det ikke avklart hvor mye Equinor har tapt på sin oljesandsatsing i Canadas dype skoger. Det har dessuten kommet i skyggen av tapene fra storsatsingen i USA i Helge Lunds tid.

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.