Månelanding

Statsminister Jens Stoltenberg løftet denne dagen norske politiske framtidsvyer til nye høyder da han trakk inn historiens kanskje mest kjente teknologiske bragd:  

«Norge påtar seg en pionerrolle når vi har bestemt at gasskraftverket på Mongstad skal ha rensing av klimagassen CO2. Vi skal gjøre dette mulig. Da president Kennedy sa at amerikanerne skulle lande på månen innen 10 år, hadde ikke amerikanerne vært ute i verdensrommet. De kom til månen innen 10 år. De satte seg mål. Og de nådde målene.  

Vår visjon er at vi innen 7 år skal få på plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser. Det blir et viktig gjennombrudd for å få ned utslippene i Norge, og når vi lykkes, tror jeg verden vil følge etter. Dette er et stort prosjekt for landet. Det er vår månelanding.»[REMOVE]Fotnote: Statsministerens nyttårstale 2007. (Statsministerens kontor/Regjeringen Stoltenberg II)      https://www.regjeringen.no/no/dokumentarkiv/stoltenberg-ii/smk/taler-og-artikler/2007/statsministerens-nyttarstale-2007/id440349/  (Besøkt 24.08.2022.)  

For tilhengerne var dette et eksempel på en politiker med mot til å artikulere store steg i teknologioptimismens navn. Kritikere så rike muligheter for årelang raljering i den grad prosjektet ikke ville gå som planlagt.  

Utfordringen

Stoltenbergs utspill var et forsøk på å løse en vedvarende utfordring i norsk politikk, nemlig hvordan stor petroleumsproduksjon skal kombineres med en troverdig klimapolitikk. Etter at den rødgrønne regjeringskoalisjonen (Ap, Sp og SV) tok over i 2005, kom Statoil, som den største aktøren på norsk sokkel, til å spille en helt sentral rolle i forsøkene på å finne en løsning. 

Høsten 2006 inngikk regjeringen en avtale med Statoil om å utvikle karbonfangst og -lagring i stor skala på Mongstad, samt å bygge Teknologisenter Mongstad (TCM) for å utvikle den nødvendige kunnskapsbasen til et slikt fullskalaprosjekt. Stoltenbergs nyttårstale gjorde for alvor prosjektet kjent i befolkningen. 

Karbonfangst og -lagring, på engelsk kalt Carbon Capture and Storage (CCS) innebærer at CO2 (for eksempel ved forbrenning av gass og kull) ikke slippes ut i atmosfæren og bidrar til klimautslipp, men i stedet transporteres til og lagres i stabile geologiske formasjoner. Med andre ord er det en slags karbon-retur – karbonet transporteres dit det kom fra.[REMOVE]Fotnote: Benjaminsen, Christina. Dette må du vite om fangst og lagring av CO2. (Publ. 10.10.2019.)  https://www.sintef.no/siste-nytt/2019/dette-ma-du-vite-om-ccs-karbonfangst-og-lagring/ (Besøkt 24.08.2022.)

Fangst og lagring av CO2 hadde tidligere vist seg å være en dyr og komplisert prosess, som det var vanskelig å få markedet til å finansiere. Slik var det også nå, og staten tok derfor på seg den suverent største økonomiske belastningen ved prosjektet ved å gå inn med 80 prosents eierskap både i fullskaladelen og i TCM-delen.[REMOVE]Fotnote: Boon, Marten 2022. En nasjonal kjempe. Statoil og Equinor etter 2001. Universitetsforlaget, s. 350   

Stat og selskap

Avtalens videre liv skulle avdekke interessante sider av den gamle og velkjente, men like fullt komplekse dynamikken mellom staten og Statoil, en relasjon som i alle år har preget selskapet. 

På den ene siden framstod avtalen som en god mulighet for Statoil til å fremme en mer miljøvennlig profil. Utfordringen ved gjennomføringen av avtalen var imidlertid at selskapet samtidig som prosjektet skred fremover, måtte forholde seg til politiske føringer. 

La oss ta teknologisenteret som et eksempel: Ut fra en ren kommersiell logikk kunne det være naturlig å tenke at et slikt senter like gjerne kunne ligget et annet sted i verden hvor behovet for CO2-håndtering var større enn i Norge. Sett i et slikt perspektiv kunne lønnsomheten da vært bedre. Det store bildet var likevel at slike prosjekter ikke var rent forretningsmessige. De var i stor grad avhengige av statsstøtte, og da var det trolig få land som kunne konkurrere med Norge.[REMOVE]Fotnote: Boon 2022, s. 350-351.

Ulike skjebner

De to delene av prosjektet fikk ulike skjebner: 

Teknologisenteret kom i drift i 2012 til en prislapp på cirka fem milliarder kroner.[REMOVE]Fotnote: Riksrevisjonens undersøkelse av statens arbeid med CO2-håndtering. Dokument 3:14 (2012–2013), s. 7 og 9. https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/dokumentserien/2012-2013/dokumentbase_3_14_2012_2013.pdf (Besøkt 24.08.2022.)

Planene angående det fullskala renseanlegget ble stanset i 2013. Politisk teknologioptimisme så ikke ut til å kunne redde et prosjekt der de praktiske realitetene viste at det (med Riksrevisjonens ord) var “svært komplisert å planlegge og bygge fangstanlegg i stor skala nær et raffineri og kraftvarmeverk i drift.”[REMOVE]Fotnote: Ibid, s 8. 

En ting var planlegging og bygging. En tilleggsutfordring var driften. Årsakene til driftsproblemene var sammensatte. En av de store utfordringene var pris: Høye gasspriser og (datidens) lave strømpriser gjorde at gasskraftverket/kraftvarmeanlegget langt fra gikk på full kapasitet. Dermed ble det også relativt lite å gjøre for det fullskala anlegget som skulle fange CO2. I tillegg var ikke teknologien når det gjaldt CO2-håndtering tilstrekkelig på plass til å ha effektiv nok drift til at kostnadene lot seg forsvare. Samlet bidro dette sterkt til at fullskalaprosjektet ble stoppet.[REMOVE]Fotnote: Se Boon 2022, s. 351.

Dette var i tråd med det Riksrevisjonen hadde påpekt, nemlig at “de høye kostnadene” knyttet til CO2-håndteringen på Mongstad utgjorde “en risiko for at utbyttet av satsingen på CO2-håndtering ikke vil stå i forhold til den økonomiske innsatsen. Høye kostnader kan også øke risikoen for at CO2-håndtering for kull- og gasskraftverk ikke vil vinne fram som klimatiltak. På den annen side er det positivt at satsingen på CO2-håndtering har bidratt til kompetansebygging hos statlige og industrielle aktører som kan medføre lavere kostnader for CO2-håndtering på sikt.”[REMOVE]Fotnote: Riksrevisjonens… op.cit., s 8.

En slik betinget optimisme ga et visst framtidshåp for denne type prosjekter. 

Og historien om CO2-håndtering var da heller ikke over med dette. Den politiske støtten til teknologiutvikling fortsatte også etter 2013, og etter noen år skulle fullskala karbonfangst- og lagring igjen komme i sentrum, om enn i en annen versjon enn i det opprinnelige månelandingsprosjektet.