Drømmen om Kaukasia
«Den sorte stad er underminert av rør hvori det flyter olje, sporvognen går over fete smådammer som hvæser op av jorden og skinner i de fineste metalfarver. Her lukter endda verre end inde i byen Baku.»
Slik beskrev Knut Hamsun sin reise til Tsjornyi Gorod, en forstad til Baku, hovedstaden i Aserbajdsjan, i 1899. På begynnelsen av 1990-tallet kunne en fortsatt høre knirkingen fra gamle, rustne nikkepumper som sto tett i tett bortover ørkenlandskapet og en sterk lukt av olje som rev i nesen.
I 1991 startet et nytt oljeeventyr, denne gangen ute i Det kaspiske hav, og vestlige oljeselskaper – deriblant Statoil – investerte milliarder av dollar i dette kaukasiske landet.
Statoil, sammen med partner BP, etablerte seg i Aserbajdsjan i 1991. BP og Statoil hadde samme år inngått en samarbeidsavtale om leting og produksjon av olje og gass. Alliansens strategiplaner bar preg av den optimismen som hersket i oljekretser overfor nyåpnede områder tidlig på 1990-tallet: Områder i det tidligere Sovjet sto klart øverst på prioriteringslisten.
De store omveltningene i Øst-Europa i 1989 og det etterfølgende sammenbruddet til Sovjetunionen førte til åpning for utenlandske investeringer. Og de store oljeselskapene strømmet til det gigantiske landet i øst. Noen satset på store rikdommer i Sibir.
Alliansen mellom Statoil og BP satset på Det Kaspiske Hav utenfor Aserbajdsjan. «The greatest upstream opportunity in recent times» ble det definert som i alliansens strategidokument fra 1991.
Det var særlig det store Azeri-Chirag-feltet ute i Kaspihavet som var av interesse. Feltet var påvist under Sovjet-tiden, men Sovjet hadde verken teknologi eller kapital til å starte utvinning.
Århundrets kontrakt
I 1991 inngikk BP/Statoil en intensjonsavtale med oljeministeriet om Azeri-Chirag-feltet. Det skjedde under en svært turbulent politisk periode i Aserbajdsjan.
I 1990 hadde det brutt ut voldsomme opptøyer mellom armenerne og aserbajdsjanerne over store deler av Aserbajdsjan. Årsaken var en konflikt om den selvstyrte provinsen Nagorno-Karabakh. Unntakstilstand ble innført i Baku og andre byer. Konflikten krevde mer enn 30 000 menneskeliv og flere hundretusen internt fordrevne, før den endte i en våpenhvile i 1994. I 1991 erklærte Aserbajdsjan seg som en uavhengig republikk.
Hejdar Alijev, tidligere KGB-leder og leder for det øverste sovjet i Aserbajdsjan til han ble avsatt i 1987, ble valgt til president i 1993. Han bidro til ro og politisk stabilitet, men markerte samtidig en dreining mot et mer autoritært styre. Alijev trakk landet fra intensjonsavtalen med BP/Statoil og skrev en ny avtale med det amerikanske oljeselskapet Amoco.
Det utviklet seg til et spill om eierandelene i Azeri-Chirag-feltet. Det var strid både om tilgangen til oljen og om kontroll av framtidige rørledninger. Avtalen med Amoco ble kansellert og myndighetene ønsket å innhente flere anbud fra internasjonale selskap.
I 1994 kom det til en ny avtale. Aserbajdsjan underskrev da en avtale med elleve vestlige oljeselskap om utbygging og drift av Azeri-Chirag-feltet. Også nabofeltet Gunashli ble knyttet inn i avtalen (ACG). Statoil fikk en andel på 8,6 prosent, mens BP, etter alliansens forhåndsbestemte fordelingsnøkkel, fikk det dobbelte. Produksjonsavtalen (ACG PSA), som av Equinor er blitt beskrevet som «århundrets kontrakt», ble undertegnet 20. september 1994. I september 2017 ble avtalen forlenget med ytterligere 25 år, fram til slutten av 2049.[REMOVE]Fotnote: Kilde: Equinors hjemmeside
Statoil var med på utbygging og produksjon av olje i et av verdens mest autoritære og korrupte land.
Avtalen ble inngått med en såkalt signaturbonus – en «forhåndsskatt» eller vederlag selskaper betaler for å få rettigheter. Signaturbonus er en vanlig form for pengeoverføring i korrupte, udemokratiske land og er omtalt som «legal form for korrupsjon».
De betydelige olje- og gassressursene sørget for eventyrlig økonomisk vekst og rikdom for Aserbajdsjan. Med på kjøpet fikk befolkningen korrupsjon og et undertrykkende diktatur. Arenaer for opposisjonell virksomhet, aktivisme og gravende journalistikk har blitt stadig innskrenket siden 1990-tallet. Det er lav terskel for arrestasjoner, urettferdige rettsprosesser og lange fengselsstraffer for regimekritikere. Men de store oljeinntektene har gjort det mulig å drive svært vellykket geopolitikk og stilne kritikken mot omfattende menneskerettighetsbrudd.[REMOVE]Fotnote: https://www.nhc.no/aserbajdsjan/
Operatørskap
I 1996 ble BP/Statoil-alliansens engasjement i Aserbajdsjan utvidet da selskapene fikk hver sin andel på 25 prosent i det lovende Shah Deniz-feltet. Feltet viste seg å være det største gassfeltet i Aserbajdsjan og et av de største offshore i verden.
BP ble operatør for feltet, mens Statoil fikk ansvar for salg av gassen. Avtalen omfattet dessuten transportsystemene South Caucasus Pipeline (SCP) til markedene i Tyrkia, Aserbajdsjan og Georgia.
Statoil fikk også 8,7 prosent eierskap i oljeeksportrørledningen for ACG-oljen, den såkalte Baku-Tbilisi-Ceyhan-rørledningen (BTC), som går fra Aserbajdsjans hovedstad Baku til den sør-tyrkiske havnen i Ceyhan ved Middelhavet.
I senere tid har selskapet gjennomført flere kjøps- og salgstransaksjoner og eierstrukturene er endret. Da den første boreriggen ankom Shak Deniz-feltet var alliansen mellom Statoil og BP oppløst. Etter bruddet i 1999 etablerte Statoil sitt eget kontor i Baku og beholdt sine eierandeler i feltene de var tildelt.
Det ble da gjennomført forhandlinger med sikte på at Statoil skulle få operatørskap i Aserbajdsjan. Forhandlingene hadde støtte fra øverste politiske hold i Norge. For Aserbajdsjan ga møter på høyeste hold mellom landets utenriksministre styrket legitimitet.
Azeri-Chirag-Gunashli er det største oljefeltet i den aserbajdsjanske sektoren av Det kaspiske hav. Det ligger på 125-180 meters dyp om lag 100 kilometer øst for Baku. Utbyggingen er basert på faste plattformer og teknologi for undervannsinjeksjon. Det siste estimatet fra BP er at samlede utvinnbare reserver i ACG utgjør ca. 3 milliarder fat olje i løpet av produksjonsdelingsavtalens forlengede periode (2018-2049). Råolje fra ACG sendes til Sangachal-terminalen, et knutepunkt med kapasitet på 1,2 millioner fat, der oljen prosesseres før eksport.
Nyere utvikling
30. mai 2018 signerte Equinor og SOCAR en RSA-avtale (risk service agreement) knyttet til vurdering og utvikling av oljefeltet Karabagh.
Oljefeltet Karabagh ligger 120 km øst for Baku. I desember 2019 startet Equinor boring av avgrensningsbrønnen KPS-4 på om lag 180 meters havdyp. I mars 2020 bekreftet Equinor og SOCAR funn av olje på Karabagh-feltet. Som operatør for lisensen opprettet Equinor og SOCAR et 50/50-prosent eid samarbeidsselskap, Karabakh Joint Operating Company (KJOC).
Et annet leteområde det senere Equinor fikk tilgang til er Ashrafi-Dan-Ulduzu-Aypara (ADUA)-området i Det kaspiske hav. En produksjonsdelingsavtale (PSA) ble undertegnet av Equinor og SOCAR i mai 2018. I henhold til avtalen eier begge parter like andeler. ADUA ligger om lag 100-110 kilometer nordøst for Baku. I 2019 utførte Equinor en 2D-3D seismisk undersøkelse i prospektområdet.
Tilstedeværelsen i Aserbajdsjan er en av Statoil/Equinors største og lengste internasjonale forpliktelser og ved siden av BP er selskapet en av de største utenlandske investorene i landet. Statoils langvarige engasjement har gikk god økonomisk uttelling for både selskapet og landet.
arrow_backStatfjord-satellittene med fruktbart industrisamarbeidIkke god på bunnen – Sleipner A synkerarrow_forward