Tag: Ukraina

På begynnelsen av 1980-tallet hadde vesteuropeiske land mistet mye av tilliten til forsyningsstabiliteten til de oljeeksporterende landene i Midtøsten. Oljekrisen i 1973, den iranske revolusjonen i 1979 og krigen mellom Iran og Irak hadde gjort at mange så seg om etter alternative energileverandører.

I 1981 ble derfor «århundrets energiavtale» inngått mellom Sovjetunionen og flere vesteuropeiske land. Amerikanerne mislikte denne tilnærmingen, ikke bare fordi det ga Sovjetunionen hardt tiltrengte valutainntekter, men også fordi det økte Europas strategiske energiavhengighet av stormakten i øst. Det hjalp heller ikke at kontrakten ble inngått i en periode der forholdet mellom USA og Sovjetunionen var svært dårlig, blant annet på grunn av Sovjetunionens invasjon i Afghanistan i 1979.[REMOVE]Fotnote: På sportsfronten ble konsekvensene at USA boikottet de olympiske sommerlekene i Moskva i 1980. Sovjet gjengjeldte dette i sommerlekene i Los Angeles fire år senere.

Stort funn og amerikansk interesse

I denne storpolitiske konteksten vakte det betydelig oppmerksomhet da  leteboring på norsk sokkel sommeren 1979 resulterte i et meget lovende funn. Oljedirektoratet betegnet funnet som «[d]en største oppmuntringen» dette året.[REMOVE]Fotnote: Oljedirektoratets årsmelding 1979, s. 22 (f.)  Brønnen avdekket «en mektig gass-sone over en oljesone», og allerede på dette tidspunkt kunne direktoratet fastslå med rimelig grad av sikkerhet at gassen var «produserbar» og at «eventuelle tilstedeværende oljereserver kan være store.»[REMOVE]Fotnote: Ibid,  s. 44.

Oljedirektoratet skulle få rett i dette, men forutså også betydelige utfordringer med å få utnyttet ressursene. For det første burde oljen i hovedsak utvinnes før gassen.[REMOVE]Fotnote: Ibid, s. 44-45. For det andre var funnet av dette feltet, som fikk navnet Troll, gjort på dypt vann – rundt 300 meter.

Disse og andre utfordringer skulle bli brikker i et komplekst samspill mellom amerikansk energistrategi og norsk innenrikspolitikk.[REMOVE]Fotnote: Se Aarab 2018 for utdypende drøftelser. Aarab, Walied Færevik, 2018. Geopolitical and Commercial Aspects of Troll Gas (1981-1983): Norway’s Increased Significance in European Energy Security. Masteroppgave i historie, UiO. https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/63061/Geopolitical-and-Commercial-Aspects-of-Troll-Gas–1981-1983-revised.pdf?sequence=8&isAllowed=y

Som om ikke forholdet mellom USA og Sovjetunionen var kjølig nok fra før av, kom i 1981 en konservativ administrasjon til makten under president Ronald Reagan, der den anti-sovjetiske retorikken ble trappet opp. Krefter i administrasjonen var ivrige etter å forsere utbyggingen av norske gassreserver, fremfor alt Troll, for å svekke fienden i øst. Saken var viktig nok til å bli behandlet i det nasjonale sikkerhetsrådet (NSC) flere ganger.[REMOVE]Fotnote: Lerøen, Bjørn Vidar 2002. Dråper av svart gull. Statoil 1972-2002. Statoil, s. 194. Et eksempel er NSC-direktivet av 16. november 1982 der viktigheten av «accelerated development of alternative western energy resources, principally Norwegian gas reserves» ble trukket frem.[REMOVE]Fotnote: National Security Decision. Directive Number 66, datert 16. november 1982. Hentet fra faksimile i Lerøen, Bjørn Vidar 1996. Troll. Gass for generasjoner. Shell, s. 79.

Denne energistrategien hos Norges viktigste allierte utfordret sider ved norsk innenrikspolitikk.

Norske vurderinger

Norske myndigheter mente prosessen fram mot en eventuell gasseksport fra Troll-feltet til vesteuropeiske kunder var vanskelig å framskynde på grunn av at forekomsten befant seg under så store havdyp. Framstående norske representanter ble i 1982 sendt til Washington D.C. blant annet for å forklare de byggetekniske utfordringene. Daværende statssekretær i Olje- og energidepartementet, Hans Henrik Ramm, tok i et møte på pedagogisk vis i bruk det han hadde for hånden:

Han lot tre glass på møtebordet representere hvert av de tre beina på Troll-plattformen. Hvert av disse var på høyde med Empire State Building, de skulle være fylt med teknologi og i tillegg ha en fabrikk på toppen (Ramm satte et fjerde glass oppå de andre tre). I tillegg skulle denne gigantiske konstruksjonen taues ut på havet og settes på et havdyp på rundt 300 meter. Ramm avsluttet med at «[s]uch a project would have taken its time, even for American industry.»[REMOVE]Fotnote: Aarab 2018, s. 97. Appendix 1. Sitat fra Ramm.

Myndighetene med Oljedirektoratet i spissen måtte i tillegg vurdere hvordan Troll-feltet kunne utnyttes på den mest samfunnsøkonomisk gunstige måten for Norge. Størrelsen på feltets reserver, kombinasjonen av olje og gass, samt at trykkommunikasjon mellom flere leteblokker med ulike selskaper involvert, gjorde dette til en komplisert og langtrukken prosess.[REMOVE]Fotnote: Statoil fikk til slutt ansvar for gassutvinningen, mens Norsk Hydro skulle utvinne oljen.

Fra norsk side var det også et viktig spørsmål hvor store markedsandeler det var realistisk å kunne få som leverandør til vesteuropeiske gasskunder. I tillegg kom vurderinger av utsiktene til noenlunde stabile gasspriser som kunne rettferdiggjøre ikke bare utbygging, men også forsering av utbyggingen, slik amerikanerne ønsket. Energiprisene var på vei ned, og til slutt ble konklusjonen at det ikke var ønskelig å framskynde prosjektene på grunn av de lite gunstige markedsforholdene.[REMOVE]Fotnote: Aarab 2018, s. 87.

Prosessen skred dermed fram med nordmennene i førersetet og i «norsk tempo». Selv om det tok sin tid, ble gassen fra Troll i 1986 avtalt solgt til kunder i Europa i den største eksportavtalen i norsk historie – med levering fra 1996 av.[REMOVE]Fotnote: Borchgrevink, Aage Storm 2019. Giganten. Det norske oljeeventyret. Statoil – Equinor. Kagge, s.  172. Se også Arve Johnsens egen framstilling av forhandlingene i Johnsen, Arve 1990. Statoil-år. Gjennombrudd og vekst. 1978-1987. Gyldendal, s. 258- 265. Statoils administrerende direktør Arve Johnsen ledet forhandlingene på norsk side.

I 1995 ble Troll A-plattformen slept ut til feltet – med sine 472 meter verdens høyeste flyttbare konstruksjon. Det var da gått 13 år siden Ramms håndgripelige forklaring til amerikanske myndigheter.

Historien om Troll viser at prosessen fra leting, via utbygging og salg av gass ikke er gjort i en håndvending, selv med betydelig press fra vår viktigste allierte.[REMOVE]Fotnote: Historikeren Gunnar Nerheim har definert forskjellene mellom olje og gass når det gjelder transport og salg slik: «Det er lett å frakte og selge råolje. Gassmarkedet er langt mer rigid. Når ledningene først er lagt, er kjøper og selger mer eller mindre henvist til hverandre. Det må inngås langsiktige og forpliktende avtaler som gjør at selgeren, og ikke minst bankene, som skal finansiere utbyggingen, kan forrente investeringen. Kjøperne ønsker på sin side sikkerhet for at den gassen som skal distribueres til kundene, leveres når den skal og i riktig mengde.» (Nerheim, Gunnar 1996. Norsk oljehistorie, bind 2, Norsk Petroleumsforening, Leseselskapet, s. 283.)

Alle utfordringer til tross – prosessen overlevde en av de daværende supermaktene med god margin: Da gassleveransene fra Troll til Europa startet på 1990-tallet var Sovjetunionen blitt historie.

Krigshandlingene i Ukraina kan imidlertid være med på å åpne et nytt kapittel i Trolls historie med en fornyet strategisk tyngde i europeisk og amerikansk energipolitikk.

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.