Dykking ved Statpipe

Leggingen av rørledningen startet i april 1983 med Statoil som operatør.[REMOVE]Fotnote: En gruppe oljeselskaper med eierandeler i de tre feltene Heimdal, Gullfaks og Statfjord gikk sammen i interessentselskapet I/S Statpipe som besto av: Statoil 60 prosent, Elf Aquitaine Norge 10 prosent, Norsk Hydro 8 prosent, Mobil 7 prosent, Esso 5 prosent, Norske Shell 5 prosent, Total Marine Norsk A/S 3 prosent og Saga Petroleum 2 prosent. St. prp. nr. 102 (1980-81): Ilandføring av gass fra Statfjordfeltet og Heimdalfeltet m. v . s. 56. Det var knyttet stor spenning til prosessen. Ikke minst gjaldt det dykkingen. Arbeidsdykking på slike dybder hadde vært den største flaskehalsen for ilandføring av petroleum til Norge fra Ekofisk og Frigg. Nå var dette hinderet overvunnet i og med at metningsdykking var utviklet som metode, og det hadde vært utført forsøksdykk ved Norsk Undervannsteknologiske Senter i Bergen for å verifisere at dykking ned til 300 meter var forsvarlig.[REMOVE]Fotnote: Gjerde og Ryggvik, 2009: 243–279. I ettertid har det blitt stilt spørsmål ved hvor forsvarlige disse verifikasjonsdykkene var.

Kryssing av Norskerenna

Rørleggingslekteren startet jobben på Statfjord. Fartøyet hadde plass til 300 rør om bord og fikk daglig nye forsyninger fra Åndalsnes hvor rørene ble dekket med asfalt. Rørene med en diameter på 30 tommer var beskyttet med et asfaltdekke. Om bord på lekteren ble nye rør sveiset på i sveisehallen og skjøtene asfaltert. Lekteren dro seg sakte, men sikkert fram ved hjelp av ankerene. Deretter ble rørene lagt ned på bunnen via en renne bak på fartøyet.

Selv om de fleste rørene ble sveiset sammen oppe på rørledningsfartøyene og lagt ut i sin fulle lengde, ble det en del sveising under vann i et tørt kammer, et sveisehabitat, under høyt trykk. Men det ble planlagt slik at en unngikk sveising på det dypeste punktet i Norskerenna.

Rørleggingsfartøyet var alltid fulgt av et dykkerfartøy. Siden fjernstyrte undervannsfartøy enda ikke var godt utviklet, måtte dykkere bistå i diverse arbeidsoppgaver. Dykkedybden varierte hovedsakelig mellom 180 og 220 meter.

Da Norskerenna skulle forseres, besto den av én skråning nedover og én oppover mot land. I «nedoverbakken» er det en mengde groper i sjøbunnen, som antagelig skriver seg fra naturlig utsiving av gass fra reservoarene under. Rørene måtte krysse disse gropene, men ved spenn på over tretti meter måtte rørene understøttes. Dykkerne plasserte da noen store «sekker» under som ble fylt opp med flytende sement, helt til de ble så store at de ga støtte til røret. En alternativ metode var å la en fjernstyrt gravemaskin lage en renne som førte røret ned til bunnen av gropen der det lå støtt. Lignende problemer støtte en på i oppoverbakken mot land der isen i sin tid hadde laget dype skuringsstriper.

Et spesielt problem dukket opp da det plutselig ble oppdaget miner fra første verdenskrig midt i traséen. Disse ble uskadeliggjort ved sprengning. Selv etter at traséen var lagt, kom det for en dag at det lå miner i litt lengre avstand fra rørledningen, men likevel så nær at de representerte en fare. Disse ble fjernet av en fjernstyrt undervannsfarkost, en ROV, som klarte å pakke et nett rundt minene, og dra dem unna i behørig avstand slik at de kunne detoneres.

Bygging av betongtunnel

Ved ilandføringstedet på vestsiden av Karmøy var det behov for dykkere i stor stil. Selmer hadde kontrakt på byggingen av den 600 meter lange betongtunnelen som skulle på plass for å sikre at gassrørene lå beskyttet i den værharde ilandføringssonen. Bølger og tidevann rev og slet i betongkonstruksjonen både ovenfra, nedenfra og sideveis.

Betongtunnelen ble bygd i fem seksjoner på 80 til 140 meters lengde, og slept til ilandføringstedet.[REMOVE]Fotnote: Statpipe bygges, Infofilm ca. 1985. (Statoil). Dykkere var med da disse ble satt på plass. Plasseringen av seksjonene var ikke så enkel. Havbunnen utenfor kysten av Karmøy er kupert og ilandføringstunellen ble derfor ikke lagt direkte på havbunnen, men ble støttet opp av seks søyler som sto på havbunnen. Disse støttene var det dykkere som bygde. Dykkerne hadde en stor jobb med først å høytrykksspyle havbunnen. Deretter måtte de bore ned i fast fjell for å få et sikkert feste for armeringen. Til slutt satte de opp forskaling slik at betongsøylene kunne støpes.[REMOVE]Fotnote: Geir Egil Skrunes i samtale med Kristin Øye Gjerde, 25. januar 2006. All dykking var overflatebasert dykking. Største dyp er på 45 meter.

Mange dykkere var i sving med dette arbeidet i perioden 1982–1983. Dykkermarkedet ble mer eller mindre støvsugd. I mange tilfeller var det offshoredykkere som tok seg en bijobb på dette prosjektet, mens de hadde friperioden i land.[REMOVE]Fotnote: Per Rosengren i samtale med Kristin Øye Gjerde, 13. januar 2006. Dette kunne være en ekstra belastning på dykkernes helse, siden de var utsatt for sterke belastninger i sitt vanlige yrke. Undersøkelser viste at dykkerne opplevde flere tilfeller av trykkfallsyke enn normalt. Den antatte årsaken var høy sjøgang som vanskeliggjorde korrekt oppstigningshastighet og/eller dekompresjonsstopp. Det var også svært variable arbeidsdybder under hvert dykk, såkalt jo-jo-dykking.[REMOVE]Fotnote: ”Rapport om standard dekompresjonstabeller for overflateorientert dykking”, Oljedirektoratet 1994.

I siste fase ble røret trukket gjennom betongtunnelen før det ble bygd videre over haug og hammer til Kårstø som var målet for rørledningen. Den 25. mars 1985 kunne rørledningen tas i bruk og flammen tennes på Kårstø.