Tag: Norske Shell

Den første bekreftelsen på Trolls rikdommer kom i 1979 med leteboring på blokk 31/2, der Shell var leteoperatør. Her ble det funnet store mengder gass og noe olje. Det viste seg snart at reservoaret ikke var avgrenset til denne blokken, men også var forbundet med de tilgrensende blokkene i sør og øst (31/3, 31/5 og 31/6). Statoils sjef Arve Johnsen forsøkte da å overbevise olje- og energiminister Bjartmar Gjerde (Ap) om en ting: I et så stort og strategisk felt var det kun Statoil i en operatørrolle som kunne sikre statens interesser.[REMOVE]Fotnote: Lerøen, Bjørn Vidar 2020. Født til rikdom. En reise i Norges oljealder. Cappelen Damm, s. 290.

Stortingsmelding nr. 123 (1980-1981) gjenspeilte Johnsens syn. Olje- og energidepartementet påpekte her betydningen av at de nevnte tre tilgrensende blokkene hadde den samme operatøren. Departementet hadde riktignok fått med seg Norsk Hydros ønske om å bli operatør, samt Oljedirektoratets advarsel om at Statoil ville få «alvorlige kapasitetsproblemer om selskapet pålegges ytterligere oppgaver.»

Likevel var departementet klar i sin anbefaling: «Under hensyntagen til Statoils store eierinteresse i feltet, størrelsesorden av reservene og mulige fremtidige inntekter, samt behovet for koordinering av aktiviteten med den øvrige utbygging og produksjon på norsk sokkel, finner departementet at Statoil bør overlates operatøroppgaven.»[REMOVE]Fotnote: Meld. St. nr. 123 (1980-1981) Om tildeling av blokker i 31-området på kontinentalsokkelen. Olje- og energidepartementet, s. 8.

Nye koster

Etter planen skulle meldingen behandles av Stortinget høsten 1981. Slik gikk det ikke. Høyre overtok regjeringsansvaret, og med Vidkunn Hveding i statsrådstolen i Olje- og energidepartementet hadde Johnsen god grunn til å forberede seg på motbør i den kommende stortingsperioden.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve 1990. Statoil-år. Gjennombrudd og vekst. 1978-1987. Gyldendal, s. 160. Han behøvde ikke å vente lenge. Kort tid etter regjeringsskiftet ble stortingsmeldingen trukket tilbake.

I juni 1982 kom den nye regjeringen til Stortinget med sin melding om tildelingen av 31-blokkene. Her ble viktigheten av at flere norske selskaper var operatører på sentrale felt på norsk sokkel understreket.[REMOVE]Fotnote: Meld. St. nr. 99 (1981-1982) Om tildeling av blokker i 31-området på kontinentalsokkelen. Olje- og energidepartementet, s. 7. Statoil ble foreslått som operatør av blokkene 31/3 og 31/5 i leteperioden, mens Norsk Hydro ble foretrukket som operatør på blokk 31/6.[REMOVE]Fotnote: Meld. St. nr. 99 (1981-1982), s. 9.  Det ble imidlertid ikke endret på forslagene i den forrige meldingen når det gjaldt eierandelene i de tre blokkene. Dermed beholdt Statoil 85 prosent, Hydro 9 prosent og Saga Petroleum 6 prosent.[REMOVE]Fotnote: Meld. St. nr. 99 (1981-1982), s. 9. Formannen i Statoils styre, Finn Lied, betonte for øvrig betydningen av å få en innflytelse som stod i forhold til slike store eierandeler. Det kunne bare oppnås gjennom å være operatør. («Protokoll fra styremøte i Den norske stats oljeselskap A.S 28. mai 1982». Sak 5/82-4 (Kilde: SAST, Pa 1339 – Statoil ASA, A/Ab/Aba/L0002: Styremøteprotokoller, 26.01.1979 til 28.06.1985, 1979-1985).

Krav om samordning

Stortingsmeldingen møtte betydelig skepsis i Stortinget. Energi- og industrikomiteens medlemmer fra blant andre Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mente Saga ikke var tilgodesett godt nok. For å gjøre opp for dette, burde Saga tildeles en operatørrolle. For å sikre at utbyggingen av 31/3, 31/5 og 31/6 ble koordinert best mulig, ble det på komiteens initiativ (og med stortingsflertallet i ryggen) også opprettet en operatørkomite bestående av de tre norske selskapene.[REMOVE]Fotnote: Lerøen, Bjørn Vidar 1996. Troll. Gass for generasjoner. Shell, s. 44.

Oljedirektoratet krevde imidlertid en enda større grad av samordning for å kunne utnytte Troll-feltet på en samfunnsøkonomisk mest mulig gunstig måte. Bakgrunnen for kravet var de tidligere nevnte forbindelsene mellom blokk 31/2 og de andre tre blokkene. Om partene ikke samarbeidet tett nok om å bygge ut feltet som en helhet, risikerte en at store deler av reservene kunne gå tapt.

Denne innsikten førte til at Oljedirektoratet meddelte at samordning av utbyggingen av hele Troll var et ufravikelig krav.[REMOVE]Fotnote: Se Nerheim, Gunnar 1996. Norsk Oljehistorie, bind 2, Norsk Petroleumsforening, Leseselskapet, s. 269. Med dette trådte direktoratet inn i en meget tydelig rolle som ressursforvalter på et overordnet nivå.[REMOVE]Fotnote: Lerøen 2020, s. 295.

Samordningen innebar i praksis at Shell, som var leteoperatør i blokk 31/2 (og satt på en 35 prosents eierandel i blokken),[REMOVE]Fotnote: Lerøen 1996, s. 11. skulle samarbeide med de tre norske selskapene på de andre tre blokkene om at både oljen og gassen ble tatt opp.

Operatørkabalen går opp

I 1985 ble det inngått en avtale om samordning mellom de involverte partene, Troll Unit Management Committee.[REMOVE]Fotnote: Lerøen 2020, s. 296. Året etter ble det oppnådd enighet om flere pragmatiske omrokkeringer av de opprinnelige posisjonene til de involverte oljeselskapene.

Stortingets endelige godkjennelse av operatørskapene på Troll i desember 1986 markerte slutten på en av de mest bemerkelsesverdige dragkampene på norsk sokkel noensinne.[REMOVE]Fotnote: Se Stortingets behandling her: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=7285 (Besøkt 27.04.2022.) Se ellers Bore, Marie Rein 2004. Troll Olje: Hydros «Mannen på månen»-prosjekt. Hovedoppgave i historie (UiO), s. 34. Den over to år lange prosessen har blitt kalt «en rå maktkamp» og «et bikkjeslagsmål».[REMOVE]Fotnote: Her sitert fra Lie, Einar, 2005. Oljerikdommer og internasjonal ekspansjon. Hydro 1977-2005. (bind 3 av Hydros historie 1905-2005) Pax, s. 75. Resultatet ble som følger:

Shell ble operatør for gassplattformen Troll A (blokk 31/6) i utbyggingsfasen. I 1996 overtok Statoil.[REMOVE]Fotnote: Lerøen 2020, s. 297.

Norsk Hydro ble operatør for oljeutvinningen på Troll-feltet med utgangpunkt i plattformene Troll B og C. Disse utgjør utbyggingen av Troll i fase 2 (olje fra Troll Vest).

Etter fusjonen mellom Statoil og Hydros olje- og energidivisjon i 2007 ble StatoilHydro, senere Statoil og Equinor, driftsoperatør for hele Troll-feltet.[REMOVE]Fotnote: For Equinors egen presentasjon av Trollfeltet i dag, se Trollfeltet og plattformene Troll A, B og C. https://www.equinor.com/no/energi/troll (Besøkt 22.03.2022.) For uttømmende litteratur om Trollfeltet, se f.eks. 1) Tønnesen, Harald og Hadland, Gunleiv 2012. Olje- og gassfelt i Norge. Kulturminneplan (2. utg.) Norsk Oljemuseum, s. 152-159.   https://www.norskolje.museum.no/wp-content/uploads/2016/02/3119_dada2dd38df549c8809ece884447fa98.pdf (Besøkt 28.04.2022.)  2) Lerøen 1996 og Lerøen 2020, s. 286-327.

I 2018 ble plan for utbygging og drift (PUD) godkjent for fase 3 av Troll-utbyggingen (gass fra Troll Vest).[REMOVE]Fotnote: Troll https://www.norskpetroleum.no/fakta/felt/troll/ (Besøkt 22.03.2022.)

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.