Tag: NOPEF

Særlig amerikanske oljeselskaper var generelt imot fagforeninger. Det var mye av grunnen til at LO-forbundene ikke greide ikke å vinne tilslutning blant offshorearbeiderne fra start. Mange av de norske offshorearbeiderne hadde bakgrunn som sjøfolk. Når de fikk jobb på en borerigg eller en plattform, tjente de langt mer enn i sitt tidligere yrke, og fant seg derfor i den amerikanske tankegangen. De så liten grunn til å organisere seg i Sjømannsforbundet, tilknyttet LO, siden det organiserte sjøfolk med lav lønn og dårlige skift- og turnusordninger. I stedet valgte offshorearbeiderne å gå nye veier.

I og utenfor LO

På Ekofisk, som var det første norske feltet som ble satt i drift, ble det i 1973 etablert en husforening etter amerikansk modell. Relativt raskt ble den omgjort til den uavhengige Ekofisk-komiteen, en fagforening i tradisjonell forstand – bortsett fra at den var ledet av en høyremann og ikke tilknyttet hovedsammenslutningen LO.

For ikke å stå alene, opprettet Ekofisk-komiteen kontakt med oljearbeidere på Statfjord- og Frigg-feltet. På Statfjord ble Statfjordansattes fagforening (SaF) dannet i 1976 etter mal fra Ekofisk-komiteen, det vil si en husforening eksklusivt for Mobil-ansatte. På Frigg ble Elf Aquitaine Norge Offshore Forening (EANOF) stiftet i mai 1977, på samme vis. I 1977 inngikk de tre et samarbeid i Operatørfagforeningenes Samarbeidsutvalg (OFS). Men foreningene fortsatte å forhandle hver for seg med sine respektive operatørselskap lokalt, og lønns- og arbeidsvilkår var svært ulike fra selskap til selskap. OFS var heller ikke tilknyttet LO.[REMOVE]Fotnote: https://ekofisk.industriminne.no/nb/ekofiskkomiteen-en-uvanlig-fagforening/ (industriminne.no)

OFS ble raskt relativt mektig. Samarbeidsutvalget var ikke redd for å stille krav både om høyere lønn og bedre arbeidsforhold og hadde stor streikevilje for å nå sine mål. Dette ble en utfordring for operatørselskapene.

LO opplevde det konkurrerende forbundet som problematisk. For å ta opp kampen om medlemmene og spillereglene for arbeidslivet offshore, ble Norsk Olje og Petrokjemisk Fagforbund (NOPEF) opprettet i 1977. NOPEF gikk inn for en sterkere disiplinering av sine medlemmer enn OFS – slik industriarbeiderne på land var vant med.[REMOVE]Fotnote: NOPEF-nytt nr. 1, mai 1978, årg. 1, «Ny lov vil hindre amerikanske tilstander i Nordsjøen?» – Statsarkivet i Stavanger, SAST/A-101609/X/0001, NOPEF-nytt ÅRG. 1, Nr. 1-7, 1978.

At OFS og NOPEF ble opprettet i 1977 var ikke tilfeldig. Det skjedde blant annet som respons til innføringen av Arbeidsmiljøloven dette året. Loven påla alle operatørselskapene å innrette seg etter norske forhold der trepartssamarbeidet i arbeidslivet var en forutsetning.

Med trepartssamarbeid menes samarbeid mellom organisasjoner som representerer arbeidsgiver og arbeidstakere (partene) og staten. Arbeidsmiljøloven ble gjort gjeldende for de faste installasjonene i Nordsjøen, og virket «oppdragende» på så vel operatørselskapene som arbeidsgivere som på arbeidstakerorganisasjonene.[REMOVE]Fotnote: Skip og rigger som var flytende innretninger var unntatt arbeidsmiljøloven. De var fortsatt underlagt sjøfartslovgivningen og dermed ikke like strengt regulert. Ryggvik og Smith-Solbakken, Blod, svette og olje, 3, 144, 55–58.

Statens rolle i lønnsforhandlingene

Lønnsforhandlingene både i oljeindustrien og ellers i Norge var på denne tiden preget av den spesielle økonomiske situasjonen landet befant seg i. Det var internasjonal lavkonjunktur etter den første oljekrisen. Norske rederier og verft var inne i en kraftig omstillingsfase etter krakket i internasjonal oljetankfart.

Norge var i økonomisk tilbakegang i 1976–78. Heldigvis var det lys i tunnelen. På grunnlag av utbyggingene i Nordsjøen forventet finansminister Per Kleppe (Ap) at leverandørindustrien ville få mange oppdrag og at oljeindustrien ville gi landet betydelige inntekter i fremtiden. Kleppe fikk regjeringen med seg på å iverksette en motkonjunkturpolitikk for å overvinne krisen. Det krevde moderasjon og medførte en sterk styring av inntektsoppgjørene.

Staten gikk tungt inn i forhandlingene mellom arbeidsgiverne og arbeidstakerne. I stedet for lønnsøkning tilbød staten velferdsytelser, skattelettelser og subsidier – de såkalte Kleppe-pakkene.  1978 innførte regjeringen endatil lønns- og prisstopp.

I dette strekket mellom krise, forsiktighet og fremtidig rikdom, oppsto dilemmaer knyttet til oljearbeidernes lønnsnivå. Langt fra alle oljearbeidere var villige til å godta en sterk statlig styring av lønnsutviklingen. Utbyggingene til havs foregikk i høyt tempo og det var et stort behov for arbeidskraft. Hvorfor skulle oljearbeiderne som sto på og utførte krevende oppdrag offshore, finne seg i lønnsstopp? Skulle ikke de få sin del av den fremtidige oljerikdommen som de var med på å skape? De sto på kravene og var villige til å streike for å nå sine mål. Det resulterte i at de mest ettertraktede yrkesgruppene klarte å presse lønnen oppover.

Av hensyn til industrien på land som konkurrerte om den samme arbeidskraften, så myndighetene med bekymring på denne utviklingen. Var det dessuten «moralsk» riktig at de som arbeidet offshore skulle ha mye bedre betalt enn en industriarbeider på land? Statsminister Odvar Nordli (Ap) uttalte i 1977 til NOPEF at lønnsutviklingen på sokkelen for ansatte utenfor landsomfattende organisasjoner, det vil si OFS, var «et av de største problemene innenfor det økonomiske systemet vi har i dag».[REMOVE]Fotnote: NOPEF-nytt nr. 1, 1978.

Selv om Statoil foreløpig ikke var operatør med ansatte offshore, var også Arve Johnsen bekymret for at lønnsoppgjørene for offshoreansatte var i utakt med lønnsutviklingen på land. «Hovedårsaken var at det ennå ikke eksisterte den samme grad av tradisjon og organisasjonserfaring på sokkelen som mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F.) for den landbaserte industrien», har han skrevet i sine memoarer.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve, Gjennombrudd og vekst: Statoil-år 1978–1987, (1988): 171–174.

OFS viser muskler

I 1980 fikk OFS status som landsomfattende arbeidstakerorganisasjon og viste kampvilje allerede ved første anledning.

I 1981 ble det gjennomført ulovlige aksjoner på Statfjordfeltet, de første i en lang rekke streiker. Operatørselskapet Mobil ønsket arbeidsro på feltet. Relativt raskt kom de med et lønnstilbud som ble akseptert av arbeiderne. Praksisen til Mobil med å gi etter for lønnskrav bekymret Statoils ledelse sterkt. Om få år var det Statoil som skulle overta operatørskapet på Statfjord. I likhet med statsminister Odvar Nordli (Ap) ønsket ikke Arve Johnsen og ledelsen i Statoil at oljevirksomheten skulle bli lønnsledende.[REMOVE]Fotnote: Ibid.; Styredokument 73/79, Statoil: Statoils uttalelse vedrørende NOU 1979: 30. Samordning av Statens Arbeidsgiverinteresser – Statsarkivet i Stavanger, SAST/A-101656/0001/A/Ab/Abb/L0008, XA01A890806-900158

Når statfjordarbeiderne fikk 30–35 prosent lønnsøkning, ville arbeiderne på Ekofisk og Frigg ha det samme. Etter flere streiker på feltene samme høst, ga arbeidsgiverne etter også der.

LO-formann Tor Halvorsen var sjokkert over hva Mobils ettergivenhet overfor OFS førte til. Det var «et kroneksempel på hvordan partene utenfor det inntektspolitiske fellesskapet kunne ødelegge den solidariske inntektspolitikken som hadde vært en grunnpilar i etterkrigstiden,» uttalte han.[REMOVE]Fotnote: Meland, Trude, Ulovlige aksjoner, Industriminne Statfjord. https://statfjord.industriminne.no/nb/2019/12/03/ulovlige-aksjoner/ 

Ikke alle offshoreansatte var enige med LO-lederen i dette. Flere av de organiserte i Sjømannsforbundet var misfornøyde med resultatene deres egen organisasjon oppnådde. Tidlig i november 1981 gikk de ut i lovlig konflikt, men ble møtt med tvungen lønnsnemnd. Dette fikk borere, boredekksarbeidere og underordnet maritimt personell til å gå ut i ulovlig streik. Streiken varte i 11 dager uten at det ble oppnådd økonomiske resultater. I løpet av streikeperioden skjedde det en masseutmelding fra Sjømannsforbundet. Med utgangspunkt i streikekomiteene ble det dannet en ny organisasjon, Rederiansatte oljearbeideres Forbund (ROF). I løpet av noen uker fikk denne nyskapningen over 1000 medlemmer.

ROF søkte organisatorisk tilknytning til OFS. Det samme gjorde en uavhengig organisasjon for borepersonell som nettopp var blitt opprettet (OBF) – borere som tidligere hadde vært organisert i NOPEF.

Tilstrømningen av oljearbeidere til OFS tvang fram en omorganisering av organisasjonen. Våren 1982 ble det gamle OFS, Operatøransattes Fellessammenslutning, omdannet til Operatøransattes forbund (OAF). OAF dannet sammen med ROF og OBF Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS).

OFS sin suksess med hjelp av ulovlige streiker tiltrakk seg nye grupper av arbeidstakere. Cateringansattes forbund (CAF) ble tatt opp som det fjerde forbundet i OFS i mars 1983.

I stedet for å underordne seg det inntektspolitiske samarbeidet mellom LO, N.A.F. og regjeringen, fremsto OFS som en uavhengig forening som kunne hamle opp med selskapene og presse dem til å betale mer. OFS var villig til å sprenge de økonomiske rammene som ble satt i det inntektspolitiske samarbeidet. Virkemiddelet de tok i bruk var å stenge hele oljeproduksjonen på norsk sokkel. Organisasjonen var blitt en maktfaktor og risikofaktor å regne med i samfunnet.[REMOVE]Fotnote: Ryggvik, Helge og Smith-Solbakken, Marie, Norsk oljehistorie. Blod, svette og olje, s. 266–270.

Operatører og myndigheter står imot

Lenger ut i 1980-årene var OFS involvert i flere streiker som alle endte med tvungen lønnsnemnd. I 1986 krevde de cateringansatte 30 prosent lønnsøkning i lønnsoppgjøret. De cateringansatte var sinte og skuffet over at de lå så langt bak de andre oljearbeidernes lønnsnivå. NOAF gikk da til det uvanlige skrittet å svare med lockout. Dette skjedde i en periode med ekstremt lave oljepriser etter oljeprisfallet i 1986. Myndighetene grep ikke inn siden de trolig så seg tjent med å stenge oljeproduksjonen for å bidra til å presse oljeprisen opp.[REMOVE]Fotnote: Meland, Trude, Streik og lockout, Industriminne Statfjord. https://statfjord.industriminne.no/nb/2019/12/03/streik-og-lockout/ De cateringansatte oppnådde dermed ingenting som følge av  streiken.

I perioden 1988–89 var det streng lovregulering av lønn, og inflasjonen ble dempet. I april 1989 ble en varslet politisk streik avlyst da den ble regnet som ulovlig av Arbeidsretten.

Oljearbeiderne var nå frustrerte og ønsket å ta igjen det tapte etter at fri lønnsdannelse igjen ble tillatt. LO ønsket likevel en videreføring av moderasjonslinjen, mens OFS var av en annen oppfatning og hadde høye forventninger til lønnsoppgjøret i 1990. Dette la grunnlaget for den siste ulovlige streiken på norsk sokkel.

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.