Fagforeninger og streiker offshore

Særlig amerikanske oljeselskaper var generelt imot fagforeninger. Det var mye av grunnen til at LO-forbundene ikke greide ikke å vinne tilslutning blant offshorearbeiderne fra start. Mange av de norske offshorearbeiderne hadde bakgrunn som sjøfolk. Når de fikk jobb på en borerigg eller en plattform, tjente de langt mer enn i sitt tidligere yrke, og fant seg derfor i den amerikanske tankegangen. De så liten grunn til å organisere seg i Sjømannsforbundet, tilknyttet LO, siden det organiserte sjøfolk med lav lønn og dårlige skift- og turnusordninger. I stedet valgte offshorearbeiderne å gå nye veier.

I og utenfor LO

På Ekofisk, som var det første norske feltet som ble satt i drift, ble det i 1973 etablert en husforening etter amerikansk modell. Relativt raskt ble den omgjort til den uavhengige Ekofisk-komiteen, en fagforening i tradisjonell forstand – bortsett fra at den var ledet av en høyremann og ikke tilknyttet hovedsammenslutningen LO.

For ikke å stå alene, opprettet Ekofisk-komiteen kontakt med oljearbeidere på Statfjord- og Frigg-feltet. På Statfjord ble Statfjordansattes fagforening (SaF) dannet i 1976 etter mal fra Ekofisk-komiteen, det vil si en husforening eksklusivt for Mobil-ansatte. På Frigg ble Elf Aquitaine Norge Offshore Forening (EANOF) stiftet i mai 1977, på samme vis. I 1977 inngikk de tre et samarbeid i Operatørfagforeningenes Samarbeidsutvalg (OFS). Men foreningene fortsatte å forhandle hver for seg med sine respektive operatørselskap lokalt, og lønns- og arbeidsvilkår var svært ulike fra selskap til selskap. OFS var heller ikke tilknyttet LO.[REMOVE]Fotnote: https://ekofisk.industriminne.no/nb/ekofiskkomiteen-en-uvanlig-fagforening/ (industriminne.no)

OFS ble raskt relativt mektig. Samarbeidsutvalget var ikke redd for å stille krav både om høyere lønn og bedre arbeidsforhold og hadde stor streikevilje for å nå sine mål. Dette ble en utfordring for operatørselskapene.

LO opplevde det konkurrerende forbundet som problematisk. For å ta opp kampen om medlemmene og spillereglene for arbeidslivet offshore, ble Norsk Olje og Petrokjemisk Fagforbund (NOPEF) opprettet i 1977. NOPEF gikk inn for en sterkere disiplinering av sine medlemmer enn OFS – slik industriarbeiderne på land var vant med.[REMOVE]Fotnote: NOPEF-nytt nr. 1, mai 1978, årg. 1, «Ny lov vil hindre amerikanske tilstander i Nordsjøen?» – Statsarkivet i Stavanger, SAST/A-101609/X/0001, NOPEF-nytt ÅRG. 1, Nr. 1-7, 1978.

At OFS og NOPEF ble opprettet i 1977 var ikke tilfeldig. Det skjedde blant annet som respons til innføringen av Arbeidsmiljøloven dette året. Loven påla alle operatørselskapene å innrette seg etter norske forhold der trepartssamarbeidet i arbeidslivet var en forutsetning.

Med trepartssamarbeid menes samarbeid mellom organisasjoner som representerer arbeidsgiver og arbeidstakere (partene) og staten. Arbeidsmiljøloven ble gjort gjeldende for de faste installasjonene i Nordsjøen, og virket «oppdragende» på så vel operatørselskapene som arbeidsgivere som på arbeidstakerorganisasjonene.[REMOVE]Fotnote: Skip og rigger som var flytende innretninger var unntatt arbeidsmiljøloven. De var fortsatt underlagt sjøfartslovgivningen og dermed ikke like strengt regulert. Ryggvik og Smith-Solbakken, Blod, svette og olje, 3, 144, 55–58.

Statens rolle i lønnsforhandlingene

Lønnsforhandlingene både i oljeindustrien og ellers i Norge var på denne tiden preget av den spesielle økonomiske situasjonen landet befant seg i. Det var internasjonal lavkonjunktur etter den første oljekrisen. Norske rederier og verft var inne i en kraftig omstillingsfase etter krakket i internasjonal oljetankfart.

Norge var i økonomisk tilbakegang i 1976–78. Heldigvis var det lys i tunnelen. På grunnlag av utbyggingene i Nordsjøen forventet finansminister Per Kleppe (Ap) at leverandørindustrien ville få mange oppdrag og at oljeindustrien ville gi landet betydelige inntekter i fremtiden. Kleppe fikk regjeringen med seg på å iverksette en motkonjunkturpolitikk for å overvinne krisen. Det krevde moderasjon og medførte en sterk styring av inntektsoppgjørene.

Staten gikk tungt inn i forhandlingene mellom arbeidsgiverne og arbeidstakerne. I stedet for lønnsøkning tilbød staten velferdsytelser, skattelettelser og subsidier – de såkalte Kleppe-pakkene.  1978 innførte regjeringen endatil lønns- og prisstopp.

I dette strekket mellom krise, forsiktighet og fremtidig rikdom, oppsto dilemmaer knyttet til oljearbeidernes lønnsnivå. Langt fra alle oljearbeidere var villige til å godta en sterk statlig styring av lønnsutviklingen. Utbyggingene til havs foregikk i høyt tempo og det var et stort behov for arbeidskraft. Hvorfor skulle oljearbeiderne som sto på og utførte krevende oppdrag offshore, finne seg i lønnsstopp? Skulle ikke de få sin del av den fremtidige oljerikdommen som de var med på å skape? De sto på kravene og var villige til å streike for å nå sine mål. Det resulterte i at de mest ettertraktede yrkesgruppene klarte å presse lønnen oppover.

Av hensyn til industrien på land som konkurrerte om den samme arbeidskraften, så myndighetene med bekymring på denne utviklingen. Var det dessuten «moralsk» riktig at de som arbeidet offshore skulle ha mye bedre betalt enn en industriarbeider på land? Statsminister Odvar Nordli (Ap) uttalte i 1977 til NOPEF at lønnsutviklingen på sokkelen for ansatte utenfor landsomfattende organisasjoner, det vil si OFS, var «et av de største problemene innenfor det økonomiske systemet vi har i dag».[REMOVE]Fotnote: NOPEF-nytt nr. 1, 1978.

Selv om Statoil foreløpig ikke var operatør med ansatte offshore, var også Arve Johnsen bekymret for at lønnsoppgjørene for offshoreansatte var i utakt med lønnsutviklingen på land. «Hovedårsaken var at det ennå ikke eksisterte den samme grad av tradisjon og organisasjonserfaring på sokkelen som mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F.) for den landbaserte industrien», har han skrevet i sine memoarer.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve, Gjennombrudd og vekst: Statoil-år 1978–1987, (1988): 171–174.

OFS viser muskler

I 1980 fikk OFS status som landsomfattende arbeidstakerorganisasjon og viste kampvilje allerede ved første anledning.

I 1981 ble det gjennomført ulovlige aksjoner på Statfjordfeltet, de første i en lang rekke streiker. Operatørselskapet Mobil ønsket arbeidsro på feltet. Relativt raskt kom de med et lønnstilbud som ble akseptert av arbeiderne. Praksisen til Mobil med å gi etter for lønnskrav bekymret Statoils ledelse sterkt. Om få år var det Statoil som skulle overta operatørskapet på Statfjord. I likhet med statsminister Odvar Nordli (Ap) ønsket ikke Arve Johnsen og ledelsen i Statoil at oljevirksomheten skulle bli lønnsledende.[REMOVE]Fotnote: Ibid.; Styredokument 73/79, Statoil: Statoils uttalelse vedrørende NOU 1979: 30. Samordning av Statens Arbeidsgiverinteresser – Statsarkivet i Stavanger, SAST/A-101656/0001/A/Ab/Abb/L0008, XA01A890806-900158

Når statfjordarbeiderne fikk 30–35 prosent lønnsøkning, ville arbeiderne på Ekofisk og Frigg ha det samme. Etter flere streiker på feltene samme høst, ga arbeidsgiverne etter også der.

LO-formann Tor Halvorsen var sjokkert over hva Mobils ettergivenhet overfor OFS førte til. Det var «et kroneksempel på hvordan partene utenfor det inntektspolitiske fellesskapet kunne ødelegge den solidariske inntektspolitikken som hadde vært en grunnpilar i etterkrigstiden,» uttalte han.[REMOVE]Fotnote: Meland, Trude, Ulovlige aksjoner, Industriminne Statfjord. https://statfjord.industriminne.no/nb/2019/12/03/ulovlige-aksjoner/ 

Ikke alle offshoreansatte var enige med LO-lederen i dette. Flere av de organiserte i Sjømannsforbundet var misfornøyde med resultatene deres egen organisasjon oppnådde. Tidlig i november 1981 gikk de ut i lovlig konflikt, men ble møtt med tvungen lønnsnemnd. Dette fikk borere, boredekksarbeidere og underordnet maritimt personell til å gå ut i ulovlig streik. Streiken varte i 11 dager uten at det ble oppnådd økonomiske resultater. I løpet av streikeperioden skjedde det en masseutmelding fra Sjømannsforbundet. Med utgangspunkt i streikekomiteene ble det dannet en ny organisasjon, Rederiansatte oljearbeideres Forbund (ROF). I løpet av noen uker fikk denne nyskapningen over 1000 medlemmer.

ROF søkte organisatorisk tilknytning til OFS. Det samme gjorde en uavhengig organisasjon for borepersonell som nettopp var blitt opprettet (OBF) – borere som tidligere hadde vært organisert i NOPEF.

Tilstrømningen av oljearbeidere til OFS tvang fram en omorganisering av organisasjonen. Våren 1982 ble det gamle OFS, Operatøransattes Fellessammenslutning, omdannet til Operatøransattes forbund (OAF). OAF dannet sammen med ROF og OBF Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS).

OFS sin suksess med hjelp av ulovlige streiker tiltrakk seg nye grupper av arbeidstakere. Cateringansattes forbund (CAF) ble tatt opp som det fjerde forbundet i OFS i mars 1983.

I stedet for å underordne seg det inntektspolitiske samarbeidet mellom LO, N.A.F. og regjeringen, fremsto OFS som en uavhengig forening som kunne hamle opp med selskapene og presse dem til å betale mer. OFS var villig til å sprenge de økonomiske rammene som ble satt i det inntektspolitiske samarbeidet. Virkemiddelet de tok i bruk var å stenge hele oljeproduksjonen på norsk sokkel. Organisasjonen var blitt en maktfaktor og risikofaktor å regne med i samfunnet.[REMOVE]Fotnote: Ryggvik, Helge og Smith-Solbakken, Marie, Norsk oljehistorie. Blod, svette og olje, s. 266–270.

Operatører og myndigheter står imot

Lenger ut i 1980-årene var OFS involvert i flere streiker som alle endte med tvungen lønnsnemnd. I 1986 krevde de cateringansatte 30 prosent lønnsøkning i lønnsoppgjøret. De cateringansatte var sinte og skuffet over at de lå så langt bak de andre oljearbeidernes lønnsnivå. NOAF gikk da til det uvanlige skrittet å svare med lockout. Dette skjedde i en periode med ekstremt lave oljepriser etter oljeprisfallet i 1986. Myndighetene grep ikke inn siden de trolig så seg tjent med å stenge oljeproduksjonen for å bidra til å presse oljeprisen opp.[REMOVE]Fotnote: Meland, Trude, Streik og lockout, Industriminne Statfjord. https://statfjord.industriminne.no/nb/2019/12/03/streik-og-lockout/ De cateringansatte oppnådde dermed ingenting som følge av  streiken.

I perioden 1988–89 var det streng lovregulering av lønn, og inflasjonen ble dempet. I april 1989 ble en varslet politisk streik avlyst da den ble regnet som ulovlig av Arbeidsretten.

Oljearbeiderne var nå frustrerte og ønsket å ta igjen det tapte etter at fri lønnsdannelse igjen ble tillatt. LO ønsket likevel en videreføring av moderasjonslinjen, mens OFS var av en annen oppfatning og hadde høye forventninger til lønnsoppgjøret i 1990. Dette la grunnlaget for den siste ulovlige streiken på norsk sokkel.