Samordning på arbeidsgiversiden

Ideen til en slik samordning på arbeidsgiversiden kom fra Statoils direktør Arve Johnsen. For å bidra til å dempe lønnsveksten, tok han i 1977 initiativ til dette overfor de andre norske oljeselskapene. Etter Johnsens mening var det viktig at også oljeselskapene var sitt samfunnsansvar bevisst og bidro til å dempe lønnsveksten, slik at ikke økonomien løp løpsk.

Startskudd

Statoil hadde siden 1975 hatt en slags avtale med Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F.), men siden ingen av de andre norske oljeselskapene var organisert i N.A.F., var det heller ikke naturlig for Statoil å være organisert der.

Ledelsen i Statoil mente at de norske selskapene kunne oppnå mer dersom de stod sammen, og som det største norske oljeselskapet tok det initiativ til å få i stand en organisasjon for de norske operatørene.[REMOVE]Fotnote: Statoils styremøte, 07.10.1977, sak 11/77-2b, «Redegjørelse for virksomheten».

På Statoils styremøte 7. oktober 1977 kunne Arve Johnsen fortelle at de første sonderingene om en felles organisering på arbeidsgiversiden mellom administrasjonene i Statoil, Hydro, Saga og ingeniørselskapet Norwegian Petroleum Consultants hadde funnet sted.

Etter Johnsens mening kunne de sammen «påvirke utviklingen når det gjaldt arbeidsforholdene på kontinentalsokkelen slik at disse ble i samsvar med vanlig praksis i norsk arbeidsliv».[REMOVE]Fotnote: Smst.. Han mente at det var et mål: «å organisere arbeidsgiversiden på en slik måte at norsk organisasjonspraksis, holdninger og samarbeidsmønstre gjøres gjeldende».[REMOVE]Fotnote: Notat om organisasjonsforholdene på sokkelen, styredokument 110/77, Arve Johnsen, Statoil-arkivet (Personal og Organisasjon), Statsarkivet i Stavanger.

Den økonomiske nedgangsperioden landet befant seg i, sammen med faren for at oljelønningen ville presse lønnsnivået oppover også i annen industri, gjorde det viktig for oljeselskapene å kunne holde igjen overfor arbeidstakerne. Det kunne de lettere gjøre når de sto sammen.

En annen grunn for oljeselskapene til å samordne seg på arbeidsgiversiden var innføringen av Arbeidsmiljøloven i 1977. Oljeindustrien, særlig de utenlandske operatørselskapene, var lite vant med å håndtere kravene loven stilte. Statoil ønsket å være i fremste rekke når det gjaldt arbeidsmiljø, og ved å samarbeide med de andre norske oljeselskapene, ville de kunne stå sterkere sammen og fremme norske verdier.

Utredning om statsselskaper

Av lignende årsaker bestilte regjeringen Norli (Ap) i 1977 en utredning om en eventuell samordning av statens arbeidsgiverinteresser, det vil si alle statseide selskaper. Leif Skau, tidligere leder av Jern- og metallarbeiderforbundet ledet komiteen som utredet om de norske statsselskapene, inkludert Statoil, skulle gå sammen i Statens Arbeidsgiverforening (SAF).

Dette var ikke Statoil interessert i. Et medlemskap i SAF ville begrense muligheten til å være organisert på arbeidsgiversiden sammen med andre oljeselskaper. Det ville gi mindre innflytelse på sokkelen. Styret i Statoil besluttet i 1979, mot to stemmer, å la være å gå inn i SAF.

NOAF inn i N.A.F.

I oktober 1978 streiket de utenlandske arbeiderne på Statfjord på grunn av dårlige arbeidsforhold. Ledelsen og styret i Statoil ble da enda mer bestemt på at det norske trekløveret Statoil, Hydro og Saga måtte stå sammen for å sikre mer ordnede lønns- og arbeidsforhold på sokkelen. I 1979 dannet de tre selskapene Norske Operatørselskapers Arbeidsgiverforening (NOAF). Det ble også opprettet en forening for næringspolitikk kalt Norsk Industriforening for Oljeselskap (NIFO), som vi kommer tilbake til.

I juli 1980 ble det iverksatt en lovlig streik, og alt arbeid i Nordsjøen stanset i 15 dager. Statens inntektsbortfall som følge av at all olje- og gassproduksjon på norsk sokkel stoppet, ble beregnet til 1,5 milliarder kroner.

Som motpart savnet oljeselskapene da en arbeidsgiverorganisasjon med mer erfaring. NOAFs administrasjon var på dette tidspunkt for ny og urutinert til å håndtere slike konflikter. Det norske trekløveret ba NOAF om å innkalle alle medlemsbedriftene til ekstraordinær generalforsamling med ønske om å få et N.A.F.-medlemskap på plass. I brevet begrunnet de dette med den betydelige posisjonen de ville få på norsk sokkel. For å ivareta de økonomiske interessene, var det viktig å legge til rette for stabile arbeidsforhold og kontinuitet i produksjonen av olje og gass, underforstått – ikke avbrutt av streiker:

«Vi har videre påpekt nødvendigheten av å sikre at utviklingen i lønns- og arbeidsvilkår innenfor oljevirksomheten i tilstrekkelig grad skjer koordinert med utviklingen innenfor andre sektorer/næringer. Etter vår vurdering er det bare et forpliktende samarbeid mellom NOAF og NAF som kan gi en slik koordinering, og vi har derfor foreslått at NOAF knyttes til NAF etter samme mønster som f.eks. MVL – Mekaniske Verksteders Landsforening.»[REMOVE]Fotnote: Alexander Fossen Lange, Den solidariske petroleumskapitalist, Masteroppgave UiO 2020: 40.

Resultatet av dette initiativet var at NOAF 1. januar 1981 meldte seg inn i N.A.F. Dermed kunne medlemmene få assistanse og veiledning i relasjonene og forhandlingene med motparten.

Willoch satte foten ned

Ved lønnsforhandlingene våren 1981 var forventningene til oljearbeiderne offshore igjen store, men tidlig i april brøt forhandlingene sammen. OFS, som blant annet organiserte ansatte på Statfjord, varslet da streik. Regjeringen svarte med tvungen lønnsnemnd, noe som innebar at det ble gitt et tillegg tilsvarende oppgjøret på land.

Dette ville ikke OFS finne seg i, og iverksatte streik på Statfjord. Operatørselskapet Mobil ønsket arbeidsro på Statfjordfeltet. Relativt raskt kom de med et lønnstilbud som ble akseptert av arbeiderne.

Men når statfjordarbeiderne oppnådde opp mot 30 prosent lønnsøkning, ville arbeidere på Ekofisk og Frigg ha det samme. Etter flere streiker på feltene samme høst, ga arbeidsgiverne etter også der.

Regjeringen Willoch (H) reagerte på streikene og de spinnville lønnsøkningene og ville sette en stopper for det. Det var frykt for smitteeffekter. Særlig Mobil fikk seg da en ripe i lakken. Regjeringen tvang alle oljeselskapene til å organisere seg på arbeidsgiversiden. De måtte pent innordne seg det norske systemet. Hvis de ikke gjorde det, ville det få konsekvenser for fremtidige konsesjonstildelinger, skatteregler og arbeidstvistloven. Dette var den såkalte Willoch-doktrinen.[REMOVE]Fotnote: Meland, Trude, OFS blir stiftet, Industriminne Frigg.

Streikebølgen i Nordsjøen la dermed grunnlag for en sterkere organisering blant oljeselskapene på arbeidsgiversiden. Fra 1982 ble NOAF/N.A.F. avtalepartner i alle avtaler mellom operatørselskapene og arbeidstakerorganisasjonene på norsk kontinentalsokkel. Dermed kom oljeindustrien inn i samme organisatoriske former som den landbaserte industrien.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve, Gjennombrudd og vekst: Statoil-år 1978–1987, (1988): 173. Etter hvert ble nærmere femten av de store operatørselskapene i oljeindustrien medlemmer.

Noen år senere, 1. desember 1989, dannet Oljeindustrienes Landsforening (OLF) en sammenslutning mellom Norsk Industriforening for Oljeselskap (NIFO) og Norsk Oljeindustris Arbeidsgiverforening (NOAF). OLF skiftet i 2012 navn til Norsk olje og gass. Med virkning fra 1. august 2022 heter organisasjonene Offhore Norge.