Den hardeste streiken
Forhandlingene startet med stor avstand mellom partene. Arbeidsgiverne, ved Oljeindustrienes Landsforening (OLF), holdt seg til moderasjonslinjen slik LO og NHO hadde blitt enige om. De fryktet at hvis oljeoppgjøret ikke holdt seg innenfor rammene, ville smitteeffekten for andre grupper være stor. Det ville være svært uheldig for industriens konkurransekraft.
LO-forbundet Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund (NOPEF) og Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS) som ikke hadde tilknytning til LO, var de to store arbeidstakerorganisasjonene innenfor offshoresektoren. Oljearbeiderne som var organisert i OFS, hadde ingen sans for moderasjon.[REMOVE]Fotnote: Trude Meland, «ABC fra husforening til LO», NOM årbok 2015. https://www.norskolje.museum.no/wp-content/uploads/2016/05/10-ABC-fra-husforening-til-LO-fra-NOM-årbok-2015.pdf De ville ta igjen etterslepet etter lønnsstoppen.[REMOVE]Fotnote: Ekofisk-komiteen inn i NOPEF – Ekofisk (industriminne.no)
Streik og tvungen lønnsnemd igjen
Forhandlingene endte med tvungen mekling, men seks timer før streikefristen ga riksmekleren opp forsøket på å komme til enighet. Søndag 1. juli 1990 kl. 00:01 var sokkelstreiken et faktum. 4000 OFS-medlemmer ble tatt ut i streik.
OFS-leder Harald Sjonfjell proklamerte at dette ville bli den lengste streiken i Nordsjøen noensinne, og at myndighetene ikke vil våge å erklære tvungen lønnsnemd. Siste gang tvungen lønnsnemd hadde blitt tatt i bruk var i 1986, og fagforeningene hadde gått videre med saken til den internasjonale arbeidsretten, ILO, som hadde uttalt at bruken hadde vært feilaktig. En eventuell bruk av tvungen lønnsnemd i 1990-situasjonen ville bli den sjette gangen denne mekanismen ble brukt i løpet av ti år.[REMOVE]Fotnote: Notat fra Kyrre Nese og Finn de Lange, 09.12.2020.
Fungerende statsminister Johan J. Jakobsen (Sp) lot seg ikke skremme. Bare 36 timer etter at streiken var et faktum vedtok regjeringen tvungen lønnsnemd.[REMOVE]Fotnote: NTBtekst 03.07.1990, «Fortsatt kaos i Nordsjøen – aksjonister blir kraftig advart».
Ulovlig streik
Selv om det ikke var uventet, var det overraskende at det ble vedtatt tvungen lønnsnemd så raskt. Både avgjørelsen og tidspunktet provoserte. Det ble hasteinnkalt til allmøter på plattformene, og flertallet gikk inn for å fortsette streiken.[REMOVE]Fotnote: Trude Meland, «Den hardeste konflikten», Industriminne Statfjord. https://statfjord.industriminne.no/nb/2019/12/04/den-hardeste-konflikten/ Oljearbeiderne mente at de i praksis var fratatt streikeretten og var forberedt på fortsatt konflikt.
Ettermiddagen mandag 2. juli var den ulovlige streiken et faktum. Et tusentall nektet å gå tilbake til arbeidet. Det rammet særlig Statoil som var arbeidsgiver på de tre plattformene på Statfjord og de tre Gullfaks-plattformene, og Phillips på Ekofisk. Andre felter, som Valhall, ble rammet indirekte fordi produksjonen gikk via Ekofisk.
Streiken ble styrt lokalt på plattformene, mens streikeledelsen på land var koblet ut. Det ble opprettet streikekontor på hver plattform, og streikevakter hindret at arbeidet ble gjenopptatt.
Sentralstyret i OFS som etter loven hadde plikt til å gjøre hva de kunne for å stoppe streiken, ble i all hast samlet. Sjonfjell ba nå medlemmene om å se alvoret i situasjonen og gjenoppta arbeidet. OFS kunne risikere å bli erstatningsansvarlig. Men Sjonfjell talte med to tunger. Til pressen sa han: «Jeg skjønner deres reaksjoner når regjeringen nå for sjette gang bruker slike maktmidler som lønnsnemd mot oss.»[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, 03.07.1990, «Oljestreik tross lønnsnevnd».
Høyt spenningsnivå offshore
Rolf de Lange var hovedverneombud på Statfjord under streiken. Han forteller om et høyt spenningsnivå, og de streikende var samlet i løpende allmøter i messa.
Folk var redde for at bedriften ville fly inn personell som erstatning for de streikende, derfor ble helikopterdekket sett på som avgjørende. Noen ønsket å blokkere helikopterdekket ved å legge ned kranbommen, men det fikk de Lange forhindret. Helikopterdekket skulle hele tiden være klart for evakuering.
På Ekofisk hadde det vært håndgemeng knyttet til landing på helikopterdekket og to personer hadde blitt sparket.
Kyrre Nese var ute på sin siste tur som plattformsjef før han skulle over i en annen stilling. Han husker at konsernsjef Harald Norvik leste inn en «tordentale» på tape, som ble droppet på plattformene. Plattformsjefene fikk beskjed om at denne skulle spilles av på høyttaleranlegget. Det ble den, på grensen til utallige ganger. «Tordentalen» gikk også inn på lugarene. «Konsernsjefen hadde et fast og bestemt stemmeleie, og mer enn antydet at aksjonen kunne få konsekvenser for alle involverte», forteller Nese.
Statoils ledelse hadde ingen planer om å gi etter for de streikende. Operatørselskapene sto sammen i en felles front gjennom OLF. Dette hadde ikke OFS erfaring med fra tidligere streiker.
Neste tiltak fra bedriften var å stenge kommunikasjon til og fra plattformene. Dette hadde flere formål, blant annet å stenge for dialog med media, og på den måten svekke kampviljen.
Ifølge de Lange tok det knekken på hele aksjonen: «Allmannamøtet visste ikke lenger hva som skjedde andre steder. Det var heller ikke lenger mulig å holde kontakt med familien. I allmannamøtet ble det mer usikkerhet og stress». Selv om noen var sinte og ville kjempe videre, var det andre som begynte å bekymre seg for sin egen situasjon. Med familie og låneforpliktelser var det ikke bare bare å risikere å miste jobben.
Ordrenekt og avskjedigelser på Statfjord
Sent på ettermiddagen 6. juli ble det fra selskapets ledelse uttrykt en klar forventning til plattformsjefene om at neste morgen skulle hver plattform ha statuert et eksempel. Vedlikeholdsledere på Statfjord A utarbeidet en arbeidsordre på lastesystemet som skulle utføres av to navngitte personer.
De Lange forteller: «Vedlikeholdsleder på Statfjord A kom med arbeidsordren, og måtte konfrontere et rasende allmøte. Han ga arbeidsordren til de to som var satt på oppgaven. Allmøtet ble da enda mer rasende siden det var de to mest tandre og forsagte sjelene man kunne finne. De to ble rett og slett fratatt papirkopien av arbeidsordren, og den ble revet i filler av noen andre, mer robuste streikende». Denne handlingen bekreftet allmøtets beslutning om å nekte å utføre arbeidet.
En representant fra personalavdelingen kom ut på feltet, og de to avskjedsbrevene ble overlevert til de to unge statoilmedarbeiderne. I tillegg til de to på Statfjord A fikk 20 i Smedvig samtidig sparken, men ingen på Statfjord C. Den 5. juli kapitulerte de streikende på Ekofisk, og 7. juli ga også de statoilansatte etter.
En utmattende streik
Da det hele var over, var mennesker på begge sider utmattet. Mange følelser var satt i spill, særlig knyttet til de som hadde fått sparken. En av de som hadde vært aktiv i allmannamøtet på Statfjord A, sa selv opp stillingen. Han kunne ikke leve med at det bare var de to ungdommene som hadde mistet jobben.
Bedriftslege Jens Smith-Sivertsen kom ut på Statfjord A. Mange ble sykmeldt ute på plattformen, de var ikke i stand til å fungere og måtte få anledning til å «finne seg selv». Tøffe karer måtte ta til tårene. Noen fikk helseproblemer og en fikk hjertetrøbbel. Flere beskyldte Statoil for å ha brukt svært ufine metoder i kampen mot de streikende, sto det i Stavanger Aftenblad.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad 2.-9. juli 1990.
Konflikten etterlot dype sår. Statoil sto steilt, selv etter at Phillips hadde gjeninnsatt sine to avskjedigede, men sa seg til slutt villig til å ta inn igjen de oppsagte på bestemte betingelser. OFS måtte ta på seg hele ansvaret for den ulovlige aksjonen og i tillegg gjennomføre disiplinærforføyninger mot en leder og en nestleder.
Etterord
Medarbeiderne fra Statoil som fikk avskjed, ble tatt inn igjen i selskapet etter et lite år. Det lå harde prosesser i forkant av denne løsningen. Statoil mente at det som ble satt i gang, skulle få konsekvenser for de som «stod bak».
Myndighetene hadde gitt oljeselskapene klar beskjed om at ulovlige streiker var uakseptable. En ulovlig streik er et lovbrudd. Sterke krefter var i sving. Denne hendelsen satt lenge igjen i Statoils organisasjon, og den satt også lenge igjen i OFS.
Etter 1990 har det ikke vært noen større ulovlige streiker på sokkelen.
arrow_backTroll på landMed BP som læremesterarrow_forward