Tag: Conoco

Flere sider ved Troll kan synes storslagne. Feltet er enestående på norsk sokkel, fordi det alene har omkring 40 prosent av gassreservene. Også som oljefelt er det av de aller største i norsk sammenheng.

[REMOVE]Fotnote: Trollfeltet og plattformene Troll A, B og C. https://www.equinor.com/no/what-we-do/norwegian-continental-shelf-platforms/troll.html (Besøkt 26.04.2022.) Konstruksjonen av Troll A-plattformen tøyde grensene for betong som byggemateriale.[REMOVE]Fotnote: Les mer om dette her: Sandberg, Finn Harald.  NC, Condeep og personene bak. https://draugen.industriminne.no/nb/2018/05/14/om-a-jobbe-pa-glid/ (Besøkt 26.04.2022.) Plattformen markerte bokstavelig talt høydepunktet på en rundt 20 år lang periode på norsk sokkel dominert av store bunnfaste betonglattformer, såkalte Condeep-plattformer.

Troll forårsaket også konflikt. Størrelsen på reservoaret sammen med timingen av funnet gjorde at feltet ble en del av rivaliseringen mellom supermaktene under den kalde krigen. Videre skapte feltets store utbredelse friksjon mellom de involverte selskapene som satt på ulike leteblokker.

Statoil med Arve Johnsen i spissen endte opp med å få ansvaret for gassproduksjonen fra Troll, og ledet an på norsk side i eksportforhandlingene med europeiske kjøpere. Med i forhandlingene var også de andre selskapene i den såkalte Troll-gruppen: Conoco, Mobil, Norsk Hydro, Norske Shell og Saga Petroleum.[REMOVE]Fotnote: Se Johnsen, Arve 1990. Statoil-år. Gjennombrudd og vekst. 1978-1987. Gyldendal, s. 259, evt. Lerøen, Bjørn Vidar 1996. Troll. Gass for generasjoner. Shell, s. 90.

Hør NRK radio, 18.desember 1985, Oljerapport. Olje- og energiminister Kåre Kristiansen om norsk gass

Europeiske energistrategier

Forhandlingsmotparten var et konsortium bestående av selskaper fra (Vest-)Tyskland, Frankrike, Nederland og Belgia.[REMOVE]Fotnote: Johnsen 1990, s. 259. Lerøen 1996, s. 90. Disse hadde et sammensatt utgangspunkt for forhandlinger om norske gassleveranser, blant annet fordi de representerte ulike land. Men de hadde også en del felles oppfatninger knyttet til sin energisituasjon.

Når det gjaldt olje, handlet dette først og fremst om importstrategier. Europeerne hadde til dels dårlige erfaringer med hvordan OPEC (Organisasjonen av oljeeksporterende land) hadde opptrådt tidligere, særlig i forbindelse med oljekrisen i 1973. En måte å håndtere dette på ville være å øke forsyningsgraden av olje fra andre leverandører.

Et alternativ var også å i større grad basere seg på andre energikilder. I tillegg til kull og atomkraft var naturgass en mulighet. Under den kalde krigen hadde imidlertid vesteuropeisk avhengighet av gass en velkjent strategisk hake, særlig sett med amerikanske øyne, fordi den kunne styrke gass-stormakten Sovjetunionen.[REMOVE]Fotnote: Lerøen 1996, s. 88. I denne konteksten åpnet det seg muligheter for Norge som gasseksportør.

Kjøpers marked

De to sjefsforhandlerne om Troll-gassen var administrerende direktør Arve Johnsen (Statoil) og Klaus Liesen (Ruhrgas AG).  De hadde også tidligere blitt enige om betingelser for norske gassleveranser til Europa. I 1982 hadde de inngått en eksportavtale som omfattet Statfjord, Heimdal og Gullfaks.[REMOVE]Fotnote: Se Lerøen 1996, s. 90. Den gang var det selgers marked og den avtalte gassprisen hadde blitt høy.

Selv om de var motstandere ved forhandlingsbordet, er det liten tvil om at Johnsen respekterte Liesen. I sin memoarbok Gjennombrudd og vekst (1990) beskriver Johnsen Liesen som «systematisk, utholdende og klartenkt» – og som «den dyktigste gasskjøperen jeg har truffet».[REMOVE]Fotnote: Johnsen 1990, s. 258.

En bekymring hos kjøperne var at tekniske problemer eller streiker på norsk sokkel ville kunne føre til avbrudd i leveransene. Dette ble løst ved at de norske forhandlerne finansierte lagring av gass i store hulrom under bakken i Niedersachsen. Disse lagrene skulle gi en buffer på 14 dager i tilfelle forsyningsbrudd fra norsk sokkel.[REMOVE]Fotnote: Se Lerøen 1996, s. 101 og «Protokoll fra styremøte i Den norske stats oljeselskap A.S 26. juni 1986 i Stenungsund». Sak 6/86-9, 9.3. (Kilde: SAST, Pa 1339 – Statoil ASA, A/Ab/Aba/L0003: Styremøteprotokoller, 27.08.1985 til 28/29.06.1990. Dokumentliste Styret og Representantskapet 1974 til 1979., 1974-1990.)

Et viktig element i forhandlingene var også om man skulle kunne inkludere gass fra Sleipner Øst i avtalen. Med en slik løsning ble det mulig å levere gass allerede fra høsten 1993, mens leveransene fra Troll først ville kunne starte høsten 1996.

I tillegg til disse leveringstekniske utfordringene kom spørsmålet om pris. Realitetene i markedet tilsa at prisnivået kom til å bli betydelig lavere enn sist Johnsen og Liesen hadde forhandlet. Et viktig grunnlag for å få samtalene på gli i forbindelse med Troll var lovnader fra selgerne om reduksjon av gassprisen sammenlignet med den tidligere eksportavtalen. Kravet fra kjøperne ble etter hvert at enighet på dette spørsmålet var en forutsetning for å kunne enes om Trollavtalen.[REMOVE]Fotnote: Lerøen 1996, s. 108.

En lønnsom dag på Forus

Det ble vurdert å være i Statoils interesse at forhandlingene ikke dro for mye ut i tid, da det også stod klar andre tilbydere av billig gass til Vest-Europas industri og husholdninger.[REMOVE]Fotnote: Lerøen 1996, s. 107-108.

I grålysningen fredag 30. mai 1986 visste imidlertid ingen hvordan dagen kom til å forløpe – selv ikke Arve Johnsen.[REMOVE]Fotnote: Johnsen 1990, s. 264. Han begrunnet usikkerheten med at «[d]et var ikke alltid like lett å holde orden i rekkene […] og tidvis kunne vi være mer enn 30 personer til sammen i forhandlingslokalet.»[REMOVE]Fotnote: Johnsen 1990, s. 258. Denne formiddagen var det samlet ikke mindre enn rundt 40 personer fra begge parter i Statoils hovedkvarter på Forus.[REMOVE]Fotnote: Status nr. 6/7 1986, s. 3. «Norges-historiens største eksportkontrakt er klar». Se også Johnsen 1990, s. 264.

Utover ettermiddagen var prisspørsmålet det siste temaet det skulle forhandles om. Johnsen begynte å se for seg at man kanskje kunne bli ferdige i løpet av de neste timene.[REMOVE]Fotnote: Johnsen 1990, s. 264

Sent på kvelden kom partene omsider til enighet om prisen og en kontraktsverdi på ca. 500 milliarder kroner. Statoils internorgan Status rapporterte om sjefens ansiktsuttrykk etter en begivenhet som ikke trengte ord der og da: «Klokken 23.16 dukker Arve Johnsen opp. Smilet røper ham. Avtalen er i boks.»[REMOVE]Fotnote: Status nr. 6/7 1986, s. 5. «Norges-historiens største eksportkontrakt er klar» (forts.)

I september 1986 ble gassalget godkjent av Statoils styre.[REMOVE]Fotnote: «Protokoll fra styremøte i Den norske stats oljeselskap A.S 11. september 1986 i Oslo». Sak 8/86-2. (Kilde: SAST, Pa 1339 – Statoil ASA, A/Ab/Aba/L0003: Styremøteprotokoller, 27.08.1985 til 28/29.06.1990. Dokumentliste Styret og Representantskapet 1974 til 1979., 1974-1990.) I desember samme år samtykket Stortinget i at Trollfeltet og Sleipner Øst skulle bygges ut og drives med Statoil som deltaker «i samsvar med innstillingen og Olje- og energidepartementets tilråding.»[REMOVE]Fotnote: Stortingsforhandlinger 15.12.1986, s. 1792-93. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1986-87&paid=7&wid=a&psid=DIVL14&pgid=b_0368 (Besøkt 26.04.2022.) 

Langsiktig betydning

Avtaleverket betydde ikke bare store inntekter til selgerne, men var også med på å påvirke sokkelutbyggingen og oljepolitikken i Norge i lang tid framover.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar 1996. Norsk Oljehistorie, bind 2, Norsk Petroleumsforening, Leseselskapet, s. 273. Et interessant kjennetegn var at dette langt på vei var såkalte forsyningskontrakter der det ble solgt volumer, og der flere felt kunne kombineres – for eksempel leverte Sleipner Øst gass til Europa før Troll kom i produksjon.[REMOVE]Fotnote: Se St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 13 (1986-87) Utbygging og ilandføring av petroleum fra Trollfeltet og Sleipner Østfeltet m.v., s. 7 (8). Olje- og Energidepartementet. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1986-87&paid=1&wid=c&psid=DIVL2349&pgid=c_1027 (Besøkt 26.04.2022.)   

I et større perspektiv har det blitt framholdt at «forhandlingene [handlet] om et system som ville befeste gassens posisjon som hovedkilde for energi i Europa i det 21. århundret».[REMOVE]Fotnote: Borchgrevink, Aage S. 2019. Giganten. Kagge, s. 171.

Slik sett er det vanskelig å overvurdere den største eksportavtalen i norsk historie.

Krigshandlingene i Ukraina sammen (og delvis i samvirke) med den dynamiske utviklingen av Europas energistrategier gjør det imidlertid utfordrende å gi presise langtidsprognoser for betydningen av norsk gasseksport.

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.