Skiferportefølje i USA

USA er et av de eldste oljeproduserende land i verden, men fra 1970-årene var produksjonen nedadgående. Amerikanerne, som er storforbrukere av petroleum, var avhengige av import, slik at USA i 2005 importerte rundt 60 prosent av all oljen landet brukte. Det kom overraskende på de fleste at ny teknologi for utvinning av olje og gass fra skifer (og olje fra lavpermeable lag) kunne øke produksjonen så mye at landet kunne bli nærmest selvforsynt i løpet av få år.[REMOVE]Fotnote: TU, 22.05.2014, «Skiferoljerevolusjon er den største overraskelsen i oljehistorien».

Den nye teknologien går ut på at oljen og gassen utvinnes ved hjelp av hydraulisk frakturering. Med frakturering menes at det sprøytes inn hovedsakelig vann, sand og kjemikalier for å skape sprekker i skiferlag eller «tette» lag med olje og gass, for å utvinne fra disse.[REMOVE]Fotnote: Hans Jakob Hegge, landsjef for Equinor i USA fra 2018 til 2020, Svarer på kritikk av hydraulisk frakturering i USA, 9 desember 2020.

Etter at den nye metoden ble lønnsom og tatt i bruk, ble USA igjen en av verdens største olje- og gassprodusenter.[REMOVE]Fotnote: https://www.norway.no/no/missions/oecd-unesco/norge-oecd-unesco/nyheter-arr/nyheter/ieas-nye-publikasjon-energy-policies-of-iea-countries-united-states-2019-review/ Det oppsto en ny oljeboom i USA som mange, blant andre Statoil, ville delta i.

Hvorfor Statoil i USA?

Etter at Statoil hadde fått friere tøyler som børsnotert selskap i 2001 og deretter hadde fusjonert med oljedelen av Hydro i 2007, hadde selskapet fått større muskler til å satse internasjonalt.

Mens Statoil hadde tradisjon for å etablere seg i land med rike energiressurser og nasjonale oljeselskaper og ta del i alle deler av verdikjeden, mente StatoilHydro under Lunds ledelse at tiden var inne til å opptre mer effektivt for å øke reservene og produksjonen. Ved å kjøpe seg inn i eller overta etablerte oljeselskaper i land som USA, slapp selskapet den tidkrevende etableringsfasen av et petroleumsfelt. Det ville gi raskere avkastning på investeringene. Ulempen var at det i en tid der oljeprisen var høy, var rift om ressursene og prisene hadde skutt i været.

I Nord-Amerika var ambisjonen å utvikle en betydelig og lønnsom posisjon. Det gjaldt både dypvannsområdene i Mexicogolfen, innen ukonvensjonell skiferolje og -gass i USA, og dessuten oljesand i Canada.[REMOVE]Fotnote: Statoil, årsrapport 2012.

Vektleggingen av ukonvensjonelle ressurser kommer tydeligere fram i Statoils årsmeldinger fra 2011. Selskapet hadde da blant annet opprettet et eget forretningsområde i London kalt Global strategi og forretningsutvikling under ledelse av John Knight i London, og Utvikling og produksjon Nord-Amerika under ledelse av Bill Maloney i Houston.[REMOVE]Fotnote: Statoil, årsrapport 2011. Utenlandssatsingen, særlig i Nord-Amerika, var tydelig blitt strategisk viktig for Statoil. Med kontorer geografisk plassert i London og Houston var ikke den daglige driften av disse enhetene under like tett kontroll fra hovedkontoret på Forus som tidligere.

Skifergass i Appalachene

En strategi basert på oppkjøp av selskaper passet bra i land som USA og Canada, hvor dette var en vanlig vekststrategi i forretningsverdenen. Siden Statoil kunne lite om landbasert oljeindustri, allierte selskapet seg med mer erfarne selskaper på dette området. I november 2008 kjøpte StatoilHydro 32,5 prosent av aksjene i det amerikanske selskapet Chesapeake Energy Corporation, som var en spesialist innen utvinning av gass fra skiferlag. Prisen var 3,3 milliarder amerikanske dollar. Som følge av dette kom Statoil inn i skiferområdet Marcellus i Appalachian-bassenget nordøst i USA. I 2012 ble Statoil operatør i Marcellus og kjøpte på samme tid rettigheter i ytterligere areal i statene Vest-Virginia og Ohio. Marcellus kom til å stå for en betydelig del av produksjonen i USA.

Skiferolje i Texas

Det neste området Statoil kjøpte seg inn i på land i USA, var skiferformasjonen Eagle Ford sørvest i Texas i 2010. Det skjedde gjennom et oppkjøp sammen med Talisman Energy USA (senere eid av Repsol) fra Enduring Resources for 0,9 milliarder amerikanske dollar. I 2013 ble Statoil operatør for 50 prosent av den delen av Eagle Ford-området som selskapet eide sammen med Talisman, og i 2015 økte Statoil sin eierandel til 63 prosent og overtok operatøransvaret. Selskapet eide da et areal på om lag 28 000 mål.

Skiferolje i Bakken

Det tredje området Statoil kjøpte seg inn i, skjedde gjennom overtakelse av Brigham Exploration Company i desember 2011 for 4,7 milliarder amerikanske dollar. For å tjene penger på denne investeringen var Statoil avhengig av en rask økning av produksjonen, en økning av produktiviteten og en oljepris på over 100 dollar fatet. Brigham var det mest risikofylte av de tre skiferprosjektene Statoil gikk inn i.[REMOVE]Fotnote: Boon, Marten 2022. En nasjonal kjempe. Statoil og Equinor etter 2001. Universitetsforlaget, s. 231 og 234 ff. Hvor risikofylt det var, viste seg først et par år senere.

Med Brigham ble Statoil deleier i Bakken-området i Nord-Dakota og Montana, hvor oljen ligger i tette bergarter som også utvinnes gjennom frakturering («fracking»). Ved utgangen av 2017 eide Statoil et areal i skiferoljeformasjonene Bakken og Three Forks på om lag 95 000 mål. Statoil var operatør for området og hadde en eierandel på om lag 70 prosent.

Årsaken til at det ble drevet utvinning fra så store arealer, skyldtes at ressurstettheten ikke er så høy i skiferolje/tette bergarter. Utbyggingen ble derfor desentralisert, med mange brønner og langstrakte rørsystemer i undergrunnen. I mange tilfeller kom brønnene tett opp til boliger, bondegårder og annen bebyggelse, noe som kunne skape konflikt.

Skifergasstransaksjoner

Størstedelen av oppkjøpene i USA skjedde i en oppgangstid med noen av tidenes høyeste oljepriser, da prisen varierte mellom 80 til 110 dollar fatet. Det gjorde at olje og gass fra de amerikanske feltene på land kunne selges til god pris, enn så lenge. Høsten 2014 og i 2015 sank oljeprisen dramatisk og var nede i 30 dollar fatet på det laveste – et nivå som holdt seg frem til 2018.

Når oljeprisen synker, skyldes det overproduksjon i forhold til etterspørselen – og produksjonsveksten globalt kom særlig fra skiferolje i USA.[REMOVE]Fotnote: TU, 22.05.2014, «Skiferoljerevolusjon er den største overraskelsen i oljehistorien». Den lave oljeprisen påførte Statoil store tap, særlig i USA og særlig på den landbaserte virksomheten. Statoil var ikke alene om å bli rammet – det skjedde også for de andre produsentene av skiferolje og -gass.

I 2015 begynte varsellampene for alvor å blinke i Statoil – hvor Eldar Sætre hadde overtatt som konsernsjef. Det var klart at det måtte en opprydningsaksjon til i USA, og Torgrim Reitan, Statoils finansdirektør fra 2011 til 2015, fikk jobben som leder av USA-virksomheten. Statoil begynte å selge seg ut i USA, men Reitan skalerte ned og samordnet organisasjonen for de tre feltene med mål om at selskapet skulle tjene penger på landbasert virksomhet i USA til en oljepris på 50 dollar fatet.[REMOVE]Fotnote: Boon 2022: 243.

Det første salget skjedde i 2016, da Statoil solgte eierandeler i skifergassformasjonen Marcellus i delstaten Vest-Virginia til EQT Corporation.[REMOVE]Fotnote: Pressemelding Statoil 02.05.2016, «Statoil selger eierandeler i Marcellus». Også noen av de partneropererte eierandelene i samme delstat ble solgt til Antero Resources Corporation. Fortsatt var den amerikanske virksomheten et av satsingsområdene i selskapets internasjonale strategi, ifølge Reitan. I 2016 sto USA sto for 14 prosent av Statoils totale egenproduksjon og utgjorde en viktig del av selskapets internasjonale produksjon.[REMOVE]Fotnote: Statoil pressemelding, 01.08.2016, «Statoil fortsetter å optimalisere sin landbaserte portefølje i USA».

Statoil var operatør i to formasjoner i Appalachian-bassenget i Ohio hvor det ble produsert naturgass og flytende naturgass, og i 2017 overtok selskapet ytterligere eierandeler i dette området fra Northwood Energy Corporation. Statoils areal var da på om lag 103 000 mål.

Ut av skiferolje av miljøhensyn

Det neste salget skjedde i 2019, da Equinor solgte hele selskapets eierandel på 63 prosent i skiferoljeområdet Eagle Ford i Texas til Repsol, som også overtok operatørskapet for produksjonen.

På dette tidspunktet var det mer enn ti år siden Equinor for første gang hadde utarbeidet en tydelig miljø- og klimastrategi.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 2008: 10. Etter Parisavtalen i 2015 var det blitt enda mer presserende å handle ut fra klimastrategien. Selskapet ønsket å redusere egen utvinning fra skiferolje og oljesand da det bidro til et dårlig omdømme på grunn av høye utslipp av klimagasser. Fra 2016 til 2021 solgte Equinor seg gradvis ut av oljesand i Canada og tungolje i Venezuela (men ikke ut av oljeskifer i Argentina).

Selskapets ledelse bedyret at USA fortsatt var et kjerneområde, men selskapet ville konsentrere virksomheten til offshore i Mexicogolfen og Empire Wind-prosjektet utenfor New York, og i mindre grad på skiferolje og skifergass.[REMOVE]Fotnote: Pressemelding Equinor, 07.11.2019, «Equinor selger eierandel i Eagle Ford».

I 2020 hadde Equinor fortsatt eierandeler i skiferoljeområdet Bakken i Nord-Dakota og Montana. Måten oljen ble produsert på, ble kritisert blant annet i NRKs program Brennpunkt. Equinor forsvarte seg med at skiferolje- og skifergassproduksjonen hadde politisk støtte i USA. Den skaffet energi, inntekter og arbeidsplasser. Equinor hevdet også at produksjonen førte til reduksjoner i klimautslippene i den grad gass utkonkurrerte kull. Equinors landsjef i USA, Hans Jakob Hegge, hadde forståelse for at en del grunneiere var engstelige for at kjemikalier skulle forurense grunnvannet, men forsikret om at kjemikaliene bare ble benyttet i lukkede prosesser og håndtert i henhold til krav og retningslinjer fra lokale og føderale myndigheter. Equinor hadde ikke hatt hendelser hvor kjemikalier eller andre produkter hadde forurenset grunnvannskilder.[REMOVE]Fotnote: Hans Jakob Hegge, landsjef for Equinor i USA fra 2018 til 2020, svarer på kritikk av hydraulisk frakturering i USA, 9 desember 2020. Equinors hjemmesider, lest 15.11.2021.

Selv om oljeutvinningen i Bakken-området skjedde innenfor lover og regler, var det ikke den mest miljøvennlige måten å drive oljeutvinning på. Lønnsomheten svarte heller ikke til forventningene, ifølge den nylig tiltrådte konsernsjefen Anders Opedal. I 2021 solgte Equinor sine eierandeler i Bakken-feltet i Nord-Dakota og Montana til Grayson Mill Energy for rundt 900 millioner dollar. Disse pengene ville Equinor heller bruke på mer konkurransedyktige eiendeler i porteføljen, og dermed skape høyere verdi for aksjonærene, mente Opedal.[REMOVE]Fotnote: Equinor pressemelding, 10.02.2021, «Equinor selger sine andeler i det landbaserte Bakken-feltet i USA». Salget var trolig også en følge av at Equinors landbaserte oljevirksomhet året før hadde fått en stygg ripe i lakken etter oppslag med tittelen «Norges største industriskandale» i pressen.[REMOVE]Fotnote: DN, 07.05.2020, «Norges største industriskandale».

80 milliarder tapt i «skifersluket»

I mai 2020 publiserte Dagens Næringsliv en stor reportasje kalt «De hemmelige Equinor-rapportene». Det var et flengende oppgjør med Equinors pengebruk i USA-satsingene. Selv om tallene på beløpene for nedskrivinger i USA hadde vært offentlige i Equinors årsrapporter, var det først gjennom avisens oppslag det ble klart for menigmann og politikere hvor stort omfanget var – et tap på 200 milliarder kroner. Dette tallet omfattet satsingene både til lands og til vanns i USA de siste årene. Som om ikke dette var nok, ble det avslørt et enormt pengesløseri og en ukultur som sjokkerte de fleste. Eksemplene som kom frem i avisreportasjen var mange og grove.[REMOVE]Fotnote: DN, 09.05.2020, «De hemmelige Equinor-rapportene».

I selskapet var likevel ikke overskridelsene noe nytt. 10. oktober 2014 leverte internrevisjonen rapporten «Financial Compliance Verification Report – US Onshore». Det var fire dager etter at konsernsjef Helge Lund hadde varslet styret om at han hadde fått ny jobb som toppsjef i britiske BG.[REMOVE]Fotnote: Smst..

Eldar Sætre, som hadde vært en del av toppledelsen gjennom mange år og som derfor ikke var ukjent med problemene, overtok som konsernsjef. Det ble hans oppgave å iverksette tiltak. Som tidligere nevnt var det Torgrim Reitan som fikk ansvaret for å rydde opp i kaoset med hundremilliondollar-regninger som ikke var krevd inn, regninger som var betalt for sent, regninger som var betalt to ganger, kredittkortbruk og dyrt utstyr som hadde forsvunnet. At oljeprisen sank til et bunnivå i 2015 og ble liggende der, gjorde problemene enda større og vanskeligere å løse. Det ble iverksatt innstramminger i alle ledd i selskapet – ikke bare i USA.[REMOVE]Fotnote: Smst..

Avisoppslagene i Dagens Næringsliv, all medieoppmerksomheten som fulgte og krav fra olje- og energiministeren om en redegjørelse, gjorde at styret i Equinor ASA i juni 2020 nedsatte et utvalg ledet av statsautorisert revisor Eli Moe-Helgesen fra PwC for å gå gjennom selskapets USA-virksomhet, med særlig søkelys på den landbaserte virksomheten.

Konklusjonen var at de store økonomiske tapene som følge av investeringer i USA var drevet av en ambisiøs vekststrategi som ikke i tilstrekkelig grad tok hensyn til risikobildet til virksomheten. Det var for lite fokus på verdiskaping og kontroll. Ledelsen hadde begrenset erfaring innenfor landbasert virksomhet i USA, og det var manglende kontinuitet i sentrale roller. Dette hadde negativ påvirkning på selskapets oppfølgning og drift av virksomheten.

Oppkjøpene som ble gjort på land i USA var basert på for optimistiske prisforventninger som ikke sto seg da prisene falt fra 2014. Dette ga store økonomiske tap, og nedskrivninger i den landbaserte virksomheten på 9,2 milliarder dollar (ca. 80 milliarder kroner) frem til utgangen av 2019.[REMOVE]Fotnote: Pressemelding Equinor, 09.10.2020, «Offentliggjøring av rapport om Equinors virksomhet i USA». Det resterende tapet dreide seg hovedsakelig om letevirksomhet, og var delvis også knyttet til offshorevirksomheten i Mexicogolfen, samt forhold knyttet til gasseksport (se tabell).[REMOVE]Fotnote: Ang. tabell, se PwC-rapporten «Equinor in the USA Review of Equinor’s US onshore activities and learnings for the future. Prepared for Equinor ASA’s Board of Directors 9 October 2020»: 28

I en offentlig høring i Stortinget tok også Helge Lund selvkritikk.[REMOVE]Fotnote: Storting, høring i Energi og miljøkomiteen om redegjørelse av olje- og energiministeren om Equinor ASAs virksomhet i USA og statens eieroppfølging (Redegjørelse, nr. 8 (2019-2020)), 3. november 2020. Han innrømmet at Statoil under hans ledelse hadde undervurdert kompleksiteten i driften av de utallige brønnene på land, og hvor mye oppfølging det krevde i støttesystemene med regnskap og kontroll.[REMOVE]Fotnote: https://www.nrk.no/norge/helge-lund-om-pengeslosingen_-_-jeg-ergrer-meg-na-i-ettertid-at-vi-ikke-sa-det-tidligere-1.15068294

Eldar Sætre mente at «rapporten er tøff lesning for mange. Vi gjorde investeringer som ikke var robuste da markedet snudde, og vi burde ha avdekket kontrollutfordringene i den landbaserte virksomheten tidligere.» Han mente at selskapet måtte lære av dette og sørge for å ikke komme i samme situasjon igjen.[REMOVE]Fotnote: Pressemelding Equinor, 09.10.2020, «Offentliggjøring av rapport om Equinors virksomhet i USA».

Dyr læring

Equinors USA-«eventyr» er det tydeligste eksempelet på at selskapets utenlandssatsinger ikke har vært bare vellykket. Det gjelder særlig satsingen på ukonvensjonelle energikilder på land. I ettertid er det lett å se at selskapets ambisjoner overgikk kompetansen i et marked der oljeprisen går opp og ned. Det har vært mest søkelys på den landbaserte virksomheten, men det er et tankekors at selskapet i realiteten tapte like mye penger på offshorevirksomheten i USAs del av Mexicogolfen, til tross for at det var der selskapet hadde sin største teknologiske erfaring og spisskompetanse.

Equinor har i betydelig grad trukket seg ut av den landbaserte virksomheten i USA, men fortsetter å bruke sin kjernekompetanse i offshorevirksomhet på dypt vann. I tillegg satses det på havvind som et nytt forretningsområde. En lignende strategi med satsing offshore og på havvind blir fulgt også i andre land Equinor er inne i. Det kan vel sies å være viktig læring for et selskap som ønsker å være bærekraftig ikke bare økonomisk, men også miljømessig?