Funnet av Johan Sverdrup – den siste giganten?

Svaret på dette finnes kanskje ikke, eller kan i det minste diskuteres lenge.[REMOVE]Fotnote: Kronologi og letehistorikk i denne artikkelen er basert på informasjon som finnes på faktasidene til Oljedirektoratet. Likevel, eller nettopp derfor, var det en medial kamp i etterkant av brønnene som påviste Johan Sverdrup. Både Lundin og Statoil ville ha æren – førstnevnte krediterte geologen og «Trollmannen» Hans Christen Rønnevik, mens sistnevnte blant annet trakk frem sitt «Creamed Basin»-lag av geologer. Rønnevik var en av pionerene i leting på norsk sokkel, og hadde erfaring fra Oljekontoret, Oljedirektoratet, Shell, Saga, DNO og til slutt i Lundin som boret den første brønnen på det han kalte Avaldsnes og som senere ble hetende Johan Sverdrup.

Johan Sverdrup var giganten de fleste hadde gitt opp håpet om å finne. Heller ikke de mest optimistiske var sterke i troen på at det kunne finnes strukturer på størrelse med Ekofisk, Statfjord og Oseberg etter over 40 år med leting i Nordsjøen.

Under marginalt endrede omstendigheter, nærmere bestemt 600 meter mot vest, ville brønn 16/3-2 ha påvist giganten som ble Johan Sverdrup allerede i 1976! Men resultatet var skuffende, og i 32 år lå brønnen og frarådet boring på prospekter av jura-alder i området, helt til Statoil (som kalte sitt prospekt Aldous Major) og Lundin (som kalte sitt prospekt Avaldsnes) nesten samtidig modnet frem et «usannsynlig» prospekt. [REMOVE]Fotnote: Riktignok ble det boret en brønn (16/3-3) i 1989 av Esso og partnere, men da var boremålet grunnere og yngre bergarter enn den sovende giganten, og brønnen var plassert et godt stykke øst for reservoaret på Johan Sverdrup.

Luno blåser liv i Utsirahøyden

Utvinningstillatelse PL265 ble tildelt Statoil i en såkalt Nordsjørunde (NST2000) og dekket to blokker (16/2 og 16/3). Raskt etter tildeling ble det boret en tørr brønn (16/2-2 i 2001), men partnerskapet (Statoil, ExxonMobil og Enterprise) beholdt likevel lisensen med håp om at nye letemuligheter kunne identifiseres. Med innføringen av nye arealavgifter i 2008 ble det dyrt å beholde leteareal, og tilbakelevering av lisenser for å spare penger ble en «hovedaktivitet» for Statoil i denne perioden. Tilbakelevering innebærer at man oppgir (deler av) området utvinningstillatelsen dekker, slik at andre selskap kan søke på området i neste konsesjonsrunde. Ved slutten av 2006 var mer enn halve arealet av den opprinnelige utvinningstillatelsen tilbakelevert, med håp om at gjenværende prospektivitet skulle bære frukter.

Lundin inviterte Statoil til å delta i en søknad om området som ble PL338, men Statoil takket nei. Også etter tildeling ble Statoil invitert, men med samme svar. I ettertid var nok det feil svar, gitt at Lundin gikk videre med lisensen og boret sin aller første letebrønn. Det ble et oljefunn, opprinnelig kalt Luno, men etter hvert omdøpt til Edvard Grieg. I tillegg til å være et interessant funn i seg selv viste Edvard Grieg at det var muligheter for at olje kunne migrere gjennom Utsirahøyden og videre mot øst inn i reservoar av midtre og øvre jura-alder, noe som inntil da hadde vært svært usikkert. Nettopp disse reservoarene jobbet Statoil og Lundin med på hver sin kant, og på grunn av de lovende resultatene økte begge sin eierandel i PL265 med 10 prosent (fra henholdsvis DNO og Talisman).

Lovende var også Statoil sine brønner i PL265, på prospektet de kalte Ragnarrock. Det ble funnet olje i et kalklag like over grunnfjell i tillegg til olje i oppsprukket grunnfjell. Funnet var ikke ansett som produserbart, men sporet til videre vurderinger av områdene mot øst da det, i likhet med Luno-funnet, bekreftet at oljen kunne migrere i den retningen.

Både Statoil og Lundin var nå på jakt etter elefanter.

«Lundin og Statoil jaktet begge etter olje på samme del av Utsirahøyden. Vi angrep på ulike måter, men endte på samme sted. Lundins funn av Edvard Grieg var en viktig brikke i det puslespillet som førte til at vi søkte på PL501. Men det var Ragnarrock-boringene også» fortalte letesjef i Statoil Tim Dodson.[REMOVE]Fotnote: Utfordreren. Lundin Norways første ti år på norsk sokkel. Arnt Even Bøe.

Selv om de altså var deltagere i samme lisens (PL265), var det to sultne konkurrenter som i konsensjonsrunden «tildeling i forhåndsdefinerte områder» (TFO) i 2008 søkte om tildeling av det området av PL265 som tidligere var tilbakelevert. Det var sonderinger om å levere felles søknad, men frykten for å bli avspist med en liten prosentandel i det de anså som et område med stort potensial gjorde at Lundin skrev en egen søknad om operatørskap og 100 prosent eierandel. [REMOVE]Fotnote: Utfordreren. Lundin Norways første ti år på norsk sokkel. Arnt Even Bøe.

Resultatet ble at både Lundin og Statoil i 2009 fikk 40-prosents eierandeler i den nye utvinningstillatelsen PL501, med Lundin som operatør. De resterende 20 prosentene ble tildelt Mærsk. Sett med myndighetenes øyne var det naturlig at Lundin ble operatør da Statoil ikke hadde vært den store pådriveren da de opererte i området, og Lundin kan sies å ha æren for at området på nytt var interessant for leting.

Funnene som blir til funnet

I juli 2010 startet Transocean Winner boringen av den første letebrønnen i PL501 med Lundin som operatør. Prospektet de boret på hadde fått navnet Avaldsnes etter Norges første kongesete, og fordi prospektet ligger øst på Utsirahøyden lik Avaldsnes sin plassering øst på Karmøy. Natt til fredag 6. august 2010 kom borekjernen opp fra dypet, og det ble bekreftet at det var påtruffet olje i godt reservoar. Alt tydet på at det var et stort funn, men det var uklart hvor stort. Produksjonstest av funnet tydet på at de største optimistene hadde rett, og det ville være nødvendig med flere brønner for å avgrense funnet.

Nesten på dagen ett år etter funnet i Avaldsnes startet Statoil boringen av prospektet i PL265 med navn Aldous Major. Også i denne brønnen ble det påvist olje i et særdeles godt reservoar, og de første offisielle tallene for funnet er i samme størrelsesorden som for Avaldsnes: 30-65 MSm³ utvinnbar olje med potensial for ytterligere ressurser nær funnet.

Dermed gikk startskuddet for en kamp i offentligheten om hvem som hadde æren, og hvilket funn som var størst. Best illustrert er dette ved forsidene på Dagens Næringsliv og Stavanger Aftenblad 17. august 2010 hvor de fremstiller henholdsvis Sigrid Borthen Toven og Hans Christen Rønnevik som de som har funnet oljen. Noe nærmere sannheten var nok informasjonssjefen i Statoil da han dagen etter uttalte til Rogalands Avis:

«Det å sette peilepinnen, eller boret, på rett plass kommer etter lang tids jobbing med å analysere data over lang tid. Som så ofte ellers i næringslivet, er det store organisasjoner som skal ha ærene når oljeselskapene gjør så store funn som Aldous Major South.»[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis 18. august 2010

Det blir en forrykende periode med boring av avgrensningsbrønner og publisering av nye tall på hvor stort funnet er. Det er også uenighet mellom Statoil og Lundin om hvor mange, hvor og når avgrensningsbrønner skal bores, og med to kapteiner i hver sin båt styrer de nok ikke alltid i samme retning.

Etter hvert som avgrensningsbrønnen bores går det som det ofte gjør med store funn – de blir større. Mot slutten av 2010 estimerte Statoil at Aldous Major og Avaldsnes, som er ett sammenhengende felt, inneholdt 1,7-3,3 milliarder fat utvinnbar olje. I skrivende stund er Oljedirektoratets samlede tall for utvinnbare reserver 2,7 milliarder fat oljeekvivalenter og Johan Sverdrup er med det på sjetteplass over felt på norsk sokkel.[REMOVE]Fotnote: https://www.norskpetroleum.no/fakta/felt/johan-sverdrup/ besøkt 28.02.2022

I Statoil blir mye av æren for funnet gitt til det såkalte «Creamed Basin»-letelaget, mens Lundin har løftet fram «Trollmannen» Hans Christen Rønnevik.

Samordning

Da det blir klart at de to funnene hører sammen, skjer to ting: Det ene er at funnet får navnet Johan Sverdrup etter «den norske parlamentarismens far», og det andre er at lisensene må samordnes (unitiseres) slik at feltet kan bygges ut under ett. Lundin ytrer ønske om å få roret og rollen som operatør, men Statoil vinner frem. Dette skjer ikke minst fordi Statoil satt, og fortsatt sitter, med klart størst andel av funnet som helhet.

I ettertid kan både Statoil og Lundin klappe seg selv og hverandre på skulderen for dyktighet og flaks, mens andre selskap kan gråte sine bitre tårer over at de forlot lisensen for tidlig. Johan Sverdrup kom i produksjon høsten 2019 og vil være det mestproduserende oljefeltet i flere år framover. Og er kanskje også det siste gigantfunnet på norsk sokkel?