Havvind i Storbritannia
Med havvind menes turbiner på havet som produserer elektrisitet. Ute på havet blåser det mer enn på land, noe som gjør det hensiktsmessig å produsere vindenergi til havs. Flytende havvind er havvindturbiner som er festet med ankere, og ved bunnfast havvind er havvindturbinene fastmontert på havbunnen.
På Storbritannias relativt grunne kontinentalsokkel ligger forholdene godt til rette for bunnfaste havvindturbiner. Det var med denne teknologien norske oljeselskap først kom inn i markedet.
Vindenergi er fornybar energiproduksjon hvor vindens bevegelsesenergi omdannes til elektrisitet. På moderne vindturbiner genereres det løft på rotorbladene, tilsvarende som på en flyvinge, og det er løftkraften som gjør at turbinene roterer. En generator inne i vindturbinene omdanner så rotasjonbevegelsen til elektrisk energi. Ved å utnytte løftkraften får moderne vindturbiner utnyttet over halvparten av den tilgjengelige energien i vinden, og har derfor en virkningsgrad rundt 50 prosent – en svært god virkningsgrad i forhold til andre typer fornybar energi.[REMOVE]Fotnote: https://www.uib.no/sites/w3.uib.no/files/attachments/havvind_enkelt_forklart.pdf
Bunnfast vindkraft – Sheringham Shoal
Starten på storsatsingen på ren energi i Storbritannia var vindprosjektene Norsk Hydro brakte inn i selskapet ved fusjonen mellom Statoil og Hydro i 2007.
Norsk Hydro var det første norske oljeselskapet som etablerte seg i fornybarmarkedet i Storbritannia. 28. juni 2005 kjøpte Hydro opp 50 prosent av det britiske selskapet Scira Offshore Energy Limited. Scira hadde rettigheter til å bygge vindparken Sheringham Shoal utenfor Norfolk-kysten av England. Planen var å bruke eksisterende teknologi, det vil si bunnfaste vindturbiner, som skulle produsere elektrisk kraft.[REMOVE]Fotnote: https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/representantforslag/2014-2015/dok8-201415-118.pdf
Ved fusjonen mellom Statoil og Hydro i 2007 ble Sheringham Shoal en del av StatoilHydros portefølje. Siden produksjonen av energi skjedde offshore, ble dette ansett som en «naturlig» aktivitet å holde på med for et oljeselskap som opererte offshore. I en tid hvor det ble stilt spørsmål ved oljeindustriens utslipp av klimagasser, ga det selskapet et konkret resultat å vise til i sin fornybarstrategi.
I 2008 fikk Scira og StatoilHydro utbyggingstillatelse fra britiske myndigheter, slik at realiseringen av havvindområdet kunne starte. Ansvaret for utbygging og drift lå hos joint venture-selskapet Scira. Dette var StatoilHydros første store fornybarsatsing.
StatoilHydro var på dette tidspunktet etablert i det britiske markedet som gassleverandør fra Trollfeltet og Ormen Lange via Langeled. Dette hadde langt bedre lønnsomhet enn vindkraft, men det var flere grunner enn inntjening på kort sikt som lå bak satsingen til selskapet. Det var om å gjøre å få erfaring innen fornybar energi.
For å spre den finansielle risikoen solgte StatoilHydro i 2009 halvparten av aksjene sine i Sheringham Shoal til Statkraft, som på den måten kom inn i markedet for havvindkraft. (I 2022 er det Equinor som er operatør etter at Statkraft har trukket seg ut).
Utbyggingen gikk ikke helt knirkefritt. Vindkraftfabrikken dekker et område på 35 kvadratkilometer og vanndybden er 17 til 22 meter. Vanskeligheter med installasjon av fundamentene forårsaket dyre forsinkelser, men i september 2011 stod alle grunnpilarene til de 88 turbinene klare. Installasjonen av selve turbinene tok noe lenger tid og var først ferdigstilt sommeren året etter.[REMOVE]Fotnote: https://www.seajacks.com/news/turbine-installation-complete-sheringham-shoal/ Systemet av vindturbiner er tilsluttet land med to kabler.[REMOVE]Fotnote: https://no.wikipedia.org/wiki/Sheringham_Shoal_Offshore_Wind_Farm Offisiell åpning ble foretatt av kronprins Haakon 27. juni 2012.
Med utgangspunkt i erfaringene fra utviklingen av Sheringham Shoal kjøpte Statoil og Statkraft også nabolisensen til Sheringham Shoal, Dudgeon, i 2012. Ved å drive begge vindkraftfabrikkene, kunne kapasiteten utnyttes enda mer effektivt.
I 2018 kom 33 prosent av elektrisiteten i Storbritannia fra fornybare kilder. Offshore-vind bidro med 6,6 prosent. På dette tidspunktet var også et nytt dristig prosjekt i regi av Statoil – Hywind Scotland – kommet i drift.[REMOVE]Fotnote: TU, 08.03.2019, https://www.tu.no/artikler/storbritannia-sikter-mot-30-prosent-offshore-vind/459835
Flytende vindkraft – Hywind Scotland
Læring og videreutvikling var et av hovedmålene med Statoils flytende havvindprosjekt Hywind Scotland i 2015. Feltet ligger 29 km utenfor kysten av Peterhead i Skottland og har en havdybde på mellom 95 og 120 meter.
Statoil ønsket å bruke sin ekspertise innen energiproduksjon offshore til innovasjon og bygge verdens første flytende havvindområde. Selskapet fikk konsesjon til prosjektet under forutsetning av at kostnadene skulle reduseres med 60–70 prosent sammenliknet med forskningsprosjektet Hywind Demo i Norge.
Prosjektet var dristig, ikke bare teknologisk, men også finansielt. I utgangspunktet eide Statoil 100 prosent av Hywind Scotland. For å redusere den finansielle risikoen solgte selskapet i 2017 en fjerdedel av aksjene i Hywind Scotland til Masdar, Abu Dhabi Future Energy Company.
Arbeidet med å bygge installasjonene startet i 2016. Fundamentene til parken ble bygd i Spania, mens monteringen av alle delene foregikk på Stord i Norge. Den flytende konstruksjonen besto av en stålsylinder fylt med en ballast av vann og steiner. Den stikker 78 meter under havoverflaten, og er festet til havbunnen med tre ankerfester.[REMOVE]Fotnote: UK wind – equinor.com I oktober 2017 åpnet det flytende havvindanlegget.
Selv om det var lagt vekt på kostnadsreduksjon, var installasjonene i parken tre ganger så dyre å bygge som bunnfaste havvindmøller.[REMOVE]Fotnote: https://en.wikipedia.org/wiki/Hywind_Scotland Likevel var potensialet i teknologien så stort at Statoil ønsket å gå videre med det. De flytende vindturbinene ga selskapet muligheter til å bruke sine eksisterende offshore olje- og gasskunnskaper og bygge videre på dem. Alt som befant seg under overflaten av en havvindturbin var som en olje- og gassplattformfortøyning, og alt over overflaten var fornybar teknologi. «Det er et perfekt ekteskap mellom de to teknologiene,» uttalte Equinors tidligere sjef for vindenergi, Stephen Bull begeistret.[REMOVE]Fotnote: https://www.aftenbladet.no/aenergi/i/0LOW2/statoil-naermere-en-hywind-utbygging
Arbeidet har gitt ringvirkninger i Norge. Regjeringen Solberg lyste i desember 2017 ut konsesjon for ett til to områder for flytende havvindkraft i norsk farvann i form av fullskala pilotanlegg med støtte fra det statlige foretaket Enova, som hvert år deler ut midler fra Klima- og energifondet. Enovas mål er å bidra til redusere klimagassutslipp, som bidrar til å oppfylle Norges klimaforpliktelser for 2030, økt innovasjon innen energi- og klimateknologi og effektiv effekt- og energibruk.[REMOVE]Fotnote: Enova SF er et statsforetak etablert i 2001, som inntil første halvår 2018 eies av Olje- og energidepartementet, deretter av Klima- og miljødepartementet. Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Enova.
Det er et mål at flytende havvindmøller kan bli en lønnsom næring for Norge. Ved å utvikle teknologi og industrialisere flytende havmøllekonsepter, blir det mulig å bygge havvindområder flere steder i verden – ikke bare der det er grunne havområder.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet, 13.12.2017, «Flytende havvindkraft». Nær 80 prosent av verdens potensial innen havvind er på havdyp på mer enn 60 meter.[REMOVE]Fotnote: Vindkraft til havs – les mer – equinor.com
Ifølge IEAs analyser i 2019 ville vindkraft til havs ekspandere betydelig de neste to tiårene, og ettersom den utgjør en voksende del av elektrisitetsforsyningen vil den bidra til å avkarbonisere energisystemer og redusere luftforurensning.[REMOVE]Fotnote: Offshore wind to become a $1 trillion industry – News – IEA
Bunnfast havvind i stor skala – Dogger Bank
Equinors neste prosjekt i Storbritannia er Dogger Bank. 20. september 2019 kunngjorde britiske myndigheter at Equinor og SSE Renewables var tildelt kontrakter for å utvikle tre store havvindprosjekter i Dogger Bank-området i Nordsjøen. Italienske Eni har senere kjøpt seg inn med en eierandel på 20 prosent.
Første turbin skal være i drift fra juli 2023 og hele utbyggingen er beregnet å være ferdig i 2026. Fra da skal Dogger Bank, som tradisjonelt er kjent for et rikt fiske, være hjemmet til verdens hittil største bunnfaste havvindområde. Området ligger 130 km øst for Yorkshire-kysten. Det dekker et område på 1700 km2, et område større enn Stor-London. Havdypet varierer mellom 20 og 35 meter. Den store havvindfabrikken som er beregnet å koste 9 milliarder pund, vil ha en levetid på opptil 35 år og skal drives av Equinor.[REMOVE]Fotnote: https://www.equinor.com/no/news/2019-09-19-doggerbank.html Prosjektene forventes å levere elektrisitet tilsvarende forbruket til 4,5 millioner britiske hjem.
Teknologien for bunnfast havvind har utviklet seg videre fra de første prosjektene. Turbinen og rotorbladene har blitt større og gir større effekt enn tidligere generasjoner vindturbiner: «Når de første 13MW-turbinene fra General Electric begynner å snu i 2023, vil et enkelt sveip av deres 220-meters rotorer produsere nok strøm til å drive det gjennomsnittlige britiske hjemmet i to dager,» ifølge Equinor.
På grunn av den lange avstanden fra land vil prosjektet være det første britiske havvindområdet som bruker høyspente likestrømskabler for å transportere strømmen innover landet. For mye strøm ville gått tapt hvis vekselstrømskabler ble brukt.[REMOVE]Fotnote: https://no.wikipedia.org/wiki/Sj%C3%B8kabel_for_energioverf%C3%B8ring
Kontraktene som er tildelt, gir en fast pris for de første 15 årene i drift, noe som gir prosjektene en lang og forutsigbar inntektsprofil. «Med svært gode vindforhold, grunt vann og muligheter for stordriftsfordeler, er prosjektene godt posisjonert til å levere fornybar energi til en lav kostnad til britiske hjem og bedrifter», uttalte Equinors konsernsjef Eldar Sætre i 2019.
Fremtid i vindkraft
Equinors ambisjoner innen havvind stopper ikke i Storbritannia. Selskapet har etablert seg med vindkraft til havs både utenfor det nordøstlige USA og i Østersjøen. Målet er ifølge selskapets ledelse å være en stor global aktør innen havvind, og innen 2035 å øke selskapets fornybarkapasitet til 30 ganger fra hva den var i 2019. Havvind har muligheter for å bli blant de fremste teknologiene for kraftproduksjon i verden. På den måten har prosjektene i Storbritannia vært av stor betydning for Equinors fremtid som energiselskap.[REMOVE]Fotnote: Vindkraft til havs – les mer – equinor.com
