Tag: solenergi

Rundt år 2000 sto Statoil på egne bein i utenlandssatsingen. Etter at det ti år lange samarbeidet med BP var avsluttet, hadde selskapets ledelse fortsatt som mål at Statoil skulle bli mer likt de store internasjonale oljeselskapene. Da måtte selskapet fortsette å vokse internasjonalt. Veksten skulle skje organisk, gjerne ved å etablere seg i land som i likhet med Norge hadde nasjonale oljeselskaper – den såkalte NOC-NOC-strategien. [REMOVE]Fotnote: På slutten av 1980-tallet utviklet Statoil sin første internasjonale vekststrategi kalt «NOC-NOC-strategien» (National Oil Company – National Oil Company) rettet mot tilgang til energirike utviklingsland som bygger på våre tekniske styrker på dypt vann og våre røtter som et vellykket nasjonalt oljeselskap som kommer fra et fredelig land uten en kolonihistorie. (Ole Johan Lydersen, 03.11.2021). Målet i disse landene var å få tilgang til ressurser og å få operatørskap. Motytelsen i mange land var å dele av sin ekspertise. Statoil var blant annet langt fremme når det gjaldt teknologisk utvikling i utbygging av olje- og gassfelter offshore, eksempelvis med høy kompetanse innen undervannsteknologi.

I Brasil fulgte Statoil NOC-NOC strategien. Det var en fordel at undervannsteknologimiljøene i Norge og Brasil kjente hverandre ganske godt fra før. Det gjorde det lettere for Statoil å skape et godt forhold til Brasils nasjonale oljeselskap Petrobras, som i likhet med Statoil var delprivatisert. Statoil fikk tilgang til letelisenser; først andelene i to letelisenser i Santos-bassenget i 2001. Statoil gjenåpnet da kontor i Rio de Janeiro.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 2001. Statoil gjenopprettet sitt selskap Statoil do Brasil Ltda og kontor i Rio de Janeiro medio 2001. Statoil hadde også dette selskapet og et kontor i Rio fra 1997 til primo 1999, men dette ble da lagt ned pga investeringsbegrensninger og lave internasjonale oljepriser. Per-Harald Larsen i mail 17.11.2021. I 2004 fikk Statoil enda flere letelisenser. Av de i alt fem leteområdene Statoil hadde tilgang til, var selskapet operatør for tre lisenser.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 2004. I 2005 fikk Statoil andeler i ytterligere to dypvannsblokker.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 2005.

Peregrino – en spydspiss i Statoils satsing

Det første feltet Statoil produserte fra i Brasil var tungoljefeltet Peregrino i Camposbassenget om lag 85 kilometer utenfor kysten av Rio de Janeiro.[REMOVE]Fotnote: Tungolje: råolje med høy viskositet (vanligvis over 10 Cp) og høy spesifikk vekt.

Det var Norsk Hydro som i 2005 hadde sikret seg en eierandel på 50 prosent i Peregrino. Etter fusjonen i 2007 med Norsk Hydros olje- og energidivisjon, ble feltet en del av Statoils portefølje.  I 2008 overtok selskapet den resterende halvparten fra det amerikanske oljeselskapet Anadarko. I 2010 kjøpte det kinesiske selskapet Sinochem Group seg inn i 40 prosent av feltet, for 3,1 milliarder dollar.[REMOVE]Fotnote: Sinochem to become 40% partner of Statoil in Peregrino oil field in Brazil – equinor.com

Statoil bygde ut feltet med to brønnhodeplattformer, Peregrino A og B, hvor fra oljen skulle transporteres til et produksjons- og lagerskip (FPSO Peregrino) for prosessering og lossing på skytteltankskip.[REMOVE]Fotnote: StatoilHydros årsrapport 2007. Produksjonen startet i 2011. Feltet var utfordrende å drive fordi oljen var ekstremt tung og seig. For å øke utvinningen brukte Statoil derfor teknologi utviklet i Norge med elektriske brønnpumper i alle brønnene for å få tilstrekkelig trykk i brønnstrømmen.[REMOVE]Fotnote: Electrical Submersible Pumps, (ESPs). Gjennomføringen av utbyggingen ga Statoil et godt omdømme og et godt utgangspunkt for den videre virksomheten i Brasil.

Frem til 2017 hadde Statoil alene investert rundt 20 milliarder kroner i feltet.[REMOVE]Fotnote: Inventure Management, 2017: “Norwegian Investments in Brazil”. Det stoppet ikke der. Etter at en tredje brønnhodeplattform, Peregrino C, er satt i drift i 2022 vil det forlenge feltets levetid med 20 år. Plattformen knyttes til et nettverk av oljeproduksjonsbrønner og vanninjeksjonsbrønner for å nå større deler av reservoaret og øke utvinningsgraden.[REMOVE]Fotnote: Equinors årsrapport 2019.

Brasil: Et kjerneområde

I oppgangsårene med høye oljepriser, fra 2009 til 2013, fikk flere norske selskaper øynene opp for mulighetene i Brasil. I 2014 kunne Innovasjon Norge registrere totalt 83 norske leverandører i landet, hvorav nesten halvparten av selskapene var offshorerelaterte.[REMOVE]Fotnote: TU, 13.11.2014: «Norske leverandører bruker milliarder i Brasil».

Deretter kom nedturen med lave oljepriser i årene 2014–2018. Oljeselskapene reagerte generelt sett med å nedskalere sin virksomhet og spisse nye satsinger. Det betydde sterkt redusert virksomhet og nedbemanning i leverandørindustrien.

Et ekstra problem dukket opp da det i 2014 ble avdekket korrupsjon i Petrobras. Statsoljeselskapet som Statoil eide de fleste letelisensene sammen med, sto midt i en storstilt korrupsjonsskandale (Lava Jato – Car Wash-saken). Saken skrev seg tilbake til 2004, da 16 av de største entreprenørselskapene i Brasil hadde dannet et kartell med formål å svindle Petrobras.

173 personer ble tiltalt, og mer enn 14 milliarder kroner ble påstått å ha blitt betalt i bestikkelser til politikere og korrupte Petrobras-direktører.[REMOVE]Fotnote: E24, 30.12.2015, «Statoil gransker alle Brasil-kontrakter». Den tidligere utenlandssjefen Jorge Zelada i Petrobras ble i 2016 dømt til tolv års fengsel for korrupsjon og hvitvasking. Ifølge dommen lot han seg bestikke i 2009 da han ga det amerikanske selskapet Vantage Drilling en kontrakt verdt nærmere 16 milliarder.[REMOVE]Fotnote: E24, 01.02.2016, «Petrobras-sjef dømt til tolv års fengsel i Brasil».

Statoil iverksatte en intern gransking for å finne ut om selskapet kunne være involvert i saken. Det var det ingenting som tydet på, og saken ble lagt død for Statoils del.

Heller enn å være skeptisk på grunn av lav oljepris og korrupssjonssaken, økte Statoil sin virksomhet i landet og samarbeidet med Petrobras ble enda tettere. Brasil ble på grunn av det store ressursgrunnlaget definert som et av selskapets kjerneområder, med offshorefelter hvor selskapet kunne få uttelling for sin kompetanse innen undervannsteknologi.

Gass og olje i Camposbassenget

I 2006 hadde Petrobras påvist enorme oljereservoarer i såkalte pre-saltformasjoner.[REMOVE]Fotnote: Pre-salt refererer til avsetninger som er eldre enn en stratigrafisk pakke med salt som er ganske mektig og finnes i store områder. Da denne letemodellen ble oppdaget åpnet det for mange funn og store ressurser. De første funnene pre-salt ble gjort utenfor Angola, men ettersom Afrikas vestkyst og Sør-Amerikas østkyst speiler hverandre så er det tilsvarende geologi utenfor Brasil. De nyoppdagede ressursene firedoblet på kort tid Brasils beregninger av utvinnbare reserver, noe som økte den norske interessen for landet.

En av lisensene Statoil hadde fått andel i tilbake i 2005 lå på 2900 meters dyp cirka 200 km fra land i Camposbassenget, i BM-C-33-blokken. I 2010 påviste Repsol Sinopec Brasil (RSB) naturgass i store mengder i pre-salt i denne blokken. Funnet, som ble kalt Pão de Açúcar, har blitt beregnet å inneholde en milliard fat oljeekvivalenter, samt noe olje og kondensat. I tillegg ble det gjort to andre funn.

I 2016 overtok Statoil operatørskapet for den ultradype blokken. Sammen med partnerne RSB og Petrobras har Equinor utviklet en teknisk løsning som enda ikke er satt i verk. Et stort produksjonsskip (FPSO) skal ta imot brønnstrømmen fra det største feltet (Pão de Açúcar). Om bord på skipet skal brønnstrømmen separeres i olje, gass og vann. Etter en videre prosess skal oljen skipes til oljetankere og gassen sendes i rørledning til Petrobras sitt mottaksanlegg på land. Derfra skal gassen sendes videre i det innenlandske gassrørledningsnettet. Men før noen utbygging kan komme i gang, må partnerne være sikre på at det er avsetningsmuligheter for gassen i Brasil. Iverksettelsen av dette prosjektet avhenger av at dette spørsmålet blir avklart.[REMOVE]Fotnote:  https://www.equinor.com/no/news/202103-bm-c-33-brazil.html lest 09.11.2021.

Et annet viktig felt for Equinor i Camposbassenget er Roncador. I 2017 kjøpte Equinor en fjerdedel i dette, mens Petrobras fortsatt eier de resterende tre fjerdedeler. Roncador er spesielt siden feltet har produsert siden 1990-årene og lenge har vært det tredje største produserende feltet i Brasil. Det ble påvist i 1996 og har vært en pengemaskin for Petrobras.[REMOVE]Fotnote: Equinors årsrapport 2017. https://onepetro.org/OTCONF/proceedings-abstract/98OTC/All-98OTC/OTC-8876-MS/45522 For Petrobras var det fordelaktig å få Equinor inn på eiersiden, slik at nordmennene kunne bruke sin ekspertise innen økt oljeutvinning (IOR) utviklet på norsk sokkel til å øke utvinningsraten i feltet med ytterlige fem til ti prosent.

Equinors største utenlandsfelt – Bacalhau

Et av Equinors største utenlandsfelt er Bacalhau som ble påvist i Santosbassenget i 2012. Olje- og gassfunnet var da det største funnet i Brasil etter årtusenskiftet og ble anslått å inneholde to milliarder fat lettolje av høy kvalitet.

Feltet strekker seg over to lisenser, og Equinor har sikret seg deler av feltet i to omganger: Først i 2016 da selskapet fikk en andel på 66 prosent av den ene lisensen for 21,4 milliarder norske kroner.[REMOVE]Fotnote: E24, 29.07.2016, «Statoil gjør milliardkjøp i Brasil». Deretter i 2017 da Equinor og partnere vant auksjonen og sikret seg eierskap også til den andre lisensen.  Dette året ble partene som eide de to lisensene enige om en fordelingsavtale som samlet eierskapet i begge lisensene og gjorde Equinor til operatør for utbyggingen.

Equinor fikk dermed en eierandel på 40 prosent, ExxonMobil 40 prosent, Petrogal Brasil 20 prosent og dessuten var Pré-sal Petróleo SA (statseid selskap som håndterer produksjonsdelingsavtalen) med som partner – uten noen forpliktelser til å investere.

Da værende konsernsjef Eldar Sætre uttrykte stor tilfredshet: «Gjennom dette kjøpet får vi tilgang til et funn i verdensklasse, og vi styrker vår posisjon i Brasil». Brasil var et av Statoils kjerneområder med store petroleumsressurser og hvor selskapet til fulle kunne utnytte sin offshore kompetanse. Viktigheten ble understreket av at Sætre utnevnte Anders Opedal med bred operasjonell erfaring som landsjef i 2017.

Utbyggingsplanen for Bacalhau ble i mars 2021 godkjent av det brasilianske reguleringsorganet ANP (National Agency of Petroleum, Natural Gas and Biofuels). I likhet med de andre dypvannsfeltene skal feltet bygges ut med havbunnsbrønner. Disse skal kobles til det hittil største flytende produksjons- og lagerskipet (FPSO) i Brasil, med kapasitet til å produsere 220 000 fat per dag. Oljen skal lastes på skytteltankskip, og gassen skal reinjiseres i reservoaret. Produksjonsstart er beregnet til 2024.[REMOVE]Fotnote: E24, 01.06.2021, «Bacalhau blir Equinors største utenlandsfelt».

Investeringen for å bygge ut første fase av Bacalhau er 72 milliarder norske kroner. «Bacalhau blir den første utbyggingen i pre-salt-området som drives av en internasjonal operatør, en utbygging som vil skape store verdier for Brasil, Equinor og partnerne», uttalte Arne Sigve Nylund, konserndirektør for Prosjekter, boring og anskaffelser i Equinor, da nyheten ble kjent.[REMOVE]Fotnote: E24, 01.06.2021, «Investeringsbeslutning for Bacalhau fase 1 i Brasil».

Olje og miljø

Engasjementene til Equinor i Brasil er blant selskapets viktigste utenlandssatsinger. I Brasil tar Equinor del i prosjekter i alle utviklingsfaser. Der er modne felt som det utvinnes olje fra, og der er store olje- og gassfelt på store dyp som enten bygges ut eller venter på å bygges ut.

Equinor er viktig for Brasil også. Med Peregrinofeltet ble Equinor den største internasjonale operatøren i Brasil. Selskapet har kompetanse på økt utvinning og utvinning på store dyp som blant annet Petrobras har dradd nytte av.

Men økt olje- og gassutvinning har sine problematiske sider i Brasil som i andre land. Den brasilianske regjeringen undertegnet Parisavtalen i 2016 og har som ambisjon å redusere klimagassutslippene sine med 37 prosent innen 2025 og med 43 prosent innen 2030, sammenlignet med nivået i 2005.

På grunn av ønsket om økonomisk vekst og en forventet voksende energietterspørsel, har den brasilianske regjeringen likevel gitt signaler om at den vil akseptere en økning i samlet utslipp på kort sikt fra industri og energiproduksjon.

Det er ikke innført noen avgifter på utslipp av CO₂. Selv om lovgivingen i Brasil tillater brenning av gass via fakling av sikkerhetsmessige årsaker for å sikre normal drift, driver ikke Equinor rutinemessig fakling under arbeidsoperasjoner verken i Brasil eller Norge.

Equinor satser også på ren energi i Brasil med energi fra sola. Apodi-komplekset i Brasil, som åpnet i november 2018, var det første. Også solenergi har sine ulemper i og med at det krever store arealer. Apodi er like stort som 300 fotballbaner, dekket av 500 000 solcellepaneler. Det opereres av det norske selskapet ScatecSolar sammen med brasilianske partnere.

Brasil og Argentina er de to første landene der Equinor deltar i oppbygging og drift i solenergianlegg. Selskapet planlegger å delta i utviklingen av flere solprosjekter for å produsere ren energi i Brasil i årene som kommer.[REMOVE]Fotnote: Equinors hjemmesider, lest 23.08.2021. Kanskje dette kan bli et viktig bidrag til at Brasil kan redusere sine klimagassutslipp på sikt.

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.