Bakgrunnen for delprivatiseringen

Statoil ble etablert som del av den arbeiderpartiledede tradisjonen med betydelig statlig eierskap i norsk industri. Grunnlaget for dette ble lagt etter andre verdenskrig. Staten overtok da en stor del av industrivirksomheten som hadde vært under okkupasjonsmaktens kontroll. Ett eksempel var i Årdal, der byggingen av et aluminiumsverk var i gang gjennom selskapet Nordische Aluminium Gesellschaft (Nordag) da freden kom. Et annet eksempel var betydelige eierandeler i Norsk Hydro som hadde vært på okkupasjonsmaktens hender.[REMOVE]Fotnote: Om den første perioden etter krigen, se Lie, Einar, Myklebust, Egil og Norvik, Harald 2014. Staten som kapitalist. Rikdom og eierskap for det 21. århundre. Pax, s. 48 ff.

Staten engasjerte seg ellers i en rekke industrigrener, med tiden også innen petroleum. Viktige milepæler var oppkjøpet av aksjemajoriteten i Norsk Hydro og ikke minst opprettelsen av Statoil.

Diskusjon om organiseringen av helstatlig eierskap i Statoil

Statens eierpolitikk gjennom Statoil hadde klare proteksjonistiske trekk. Det hadde en klar forankring i de ti oljebud. Ikke bare skulle det opprettes et statlig oljeselskap som skulle ivareta statens forretningsmessige interesser. Bud 7 krevde at «staten engasjeres på alle hensiktsmessige plan, medvirker til en samordning av norske interesser innenfor norsk petroleumsindustri og til oppbygging av et norsk integrert oljemiljø med så vel nasjonalt som internasjonalt siktepunkt».[REMOVE]Fotnote: Se f.eks. Meland, Trude. De ti oljebud. https://statfjord.industriminne.no/nb/2017/09/22/de-ti-oljebud/ (Besøkt 21.04.2022) Statoil ble et redskap for å gjennomføre dette.

Selskapet tildelte for eksempel utbyggingskontrakter til norske verft for installasjoner i Nordsjøen, selv om de var dyrere enn konkurrerende verft i utlandet.[REMOVE]Fotnote: Lie, Myklebust og Norvik 2014, s. 73.

Statoil kom dermed i en mektig posisjon. I mang en kystkommune kunne en politikers popularitet knyttes til evnen til å sikre arbeidsplasser i hjørnesteinsbedrifter, som i mange tilfeller var avhengige av leveranser til oljeindustrien. Etter kritikernes syn var det derfor en fare for at selskapets politiske innflytelse kunne brukes i prosesser der det kunne stilles spørsmål ved om Statoils og eierens interesser var samsvarende.

Dette var en del av en større diskusjon om reguleringen av Statoil som et raskt ekspanderende statseid selskap.

I 1981 dannet Høyre regjering. Fra å sitte med begrenset makt som opposisjonsparti i Stortinget, fikk sterke krefter i partiet nå større gjennomslagskraft for sitt syn om at Statoils økonomiske makt burde temmes. En bred og langvarig politisk diskusjon munnet ut i et tverrpolitisk kompromiss, der en del av kontantstrømmen (inntekter og utgifter) fra selskapets oljevirksomhet ble overført til staten. Denne delen av kontantstrømmen ble kalt SDØE, Statens direkte økonomiske engasjement. Prosessen som helhet er blitt kalt vingeklippingen.

Etter hvert skulle oppmerksomheten flytte seg fra spørsmålet om statens disposisjoner som eneeier til om staten i det hele tatt skulle være eneeier.

Johnsen og Norvik

Etter Arve Johnsens avgang i forbindelse med Mongstad-overskridelsene, tiltrådte Harald Norvik på nyåret 1988 som konsernsjef. Norvik og Johnsen hadde flere fellestrekk. De hadde begge en tett tilknytning til Arbeiderpartiet og var uteksaminert som siviløkonomer fra Norges Handelshøyskole.

En viktig oppgave for Norvik var å avpolitisere selskapet.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery: Norwegian National Oil Company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001. Doktorgradsavhandling, UiO, s. 202. En sentral del av dette avpolitiseringsprosjektet var kommersialisering. Etter eget utsagn hadde Norvik fra starten i sin tid som konsernsjef staket ut børsnotering som et sentralt mål. Men han innså at en privatiseringsdebatt måtte la vente på seg: «På kort sikt gjaldt det å gjenvinne troverdigheten og tilliten etter milliardoverskridelsene på Mongstad. På lang sikt måtte endringer i eierskap forankres i selskapet, hos eieren og i omgivelsene».[REMOVE]Fotnote: Sitat fra Norvik, hentet fra Lerøen, Bjørn Vidar 2002. Dråper av svart gull. Statoil 1972-2002. Statoil, s. 80.

Grunnleggende kontekster

Et viktig premiss for en endring av Statoil som et heleid statsselskap var den omfattende dereguleringen på 1980-tallet. Deregulering skjedde fremfor alt i toneangivende vestlige land som USA og Storbritannia under Ronald Reagan og Margaret Thatcher.

Norsk politikk var heller ikke upåvirket av denne dreiningen i markedsliberal retning, som blant annet resulterte i oppheving av NRKs kringkastingsmonopol, utvidede åpningstider og mindre statlig styring av bankenes utlånspolitikk. Først og fremst er dette knyttet til Høyres overtakelse av regjeringskontorene i 1981, og ikke minst gjennom måten Arbeiderpartiet tok opp i seg og administrerte mye av det samme tankesettet utover 1980-tallet og 1990-tallet.

Et supplerende premiss for endring av Statoil var en rådende oppfatning om at selskapet ikke burde begrense sin virksomhet til norsk sokkel. Et viktig poeng i den sammenheng var at staten, på grunn av EØS-avtalen (som trådte i kraft i 1994), i mindre grad kunne favorisere norske selskaper. For eksempel måtte Statoil ut i åpen konkurranse om utvinningstillatelser. Samlet bidro dette til et ønske om sterkere satsing i utlandet. I 1990-årene ble dette realisert gjennom en allianse med BP.

Slik sett hang internasjonaliseringen nært sammen med markedsliberaliseringen. Skulle Statoil for alvor ta steget ut, ville det være en betydelig ulempe å være et heleid statsselskap. Etter et slikt syn ville de politiske bindingene kunne gjøre det vanskelig å ta de nødvendige forretningsmessige grep på noenlunde lik linje med konkurrentene.[REMOVE]Fotnote: Se Lie, Myklebust og Norvik 2014, s. 78.

SDØE til Statoil?

I 1990 ble det gjennomført en utredning av blant annet praktiske sider ved en eventuell delprivatisering. Utredningen ble skrevet av en arbeidsgruppe nedsatt av ledelsen i selskapet. Samme år ble også en strategiplan levert til styret, der behovet for delprivatisering ble understreket.[REMOVE]Fotnote: Storsletten, Aslak Versto 2018. Prosessen bak delprivatiseringen av Statoil i 2001 – fra selskap til vedtak. Masteroppgave i historie, UiO, s. 35-36.

Slik ledelsen i Statoil så det, var en viktig side ved privatiseringen at den skulle gi tilstrekkelig finansiell styrke til i større grad å kunne møte internasjonal konkurranse. Et nøkkelelement i den sammenheng var relasjonen mellom Statoil og Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). Som nevnt var dette en ordning som ga staten kontroll over en betydelig del av kontantstrømmen i forbindelse med Statoils produksjon.

Statoil forvaltet SDØE etter instruks fra staten. Selskapsledelsen så imidlertid på dette som en hemsko på grunn av det den mente var statens manglende forretningsmessige føringer på forvaltningen. Saken ble blant annet utredet av selskapet med klare anbefalinger om at splittelsen mellom Statoil og SDØE var uheldig. Statsråden som høsten 1992 satte en stopper for planene om en revurdering av relasjonen mellom Statoil og SDØE var Finn Kristensen (Ap). Han hadde vært sterkt involvert i forliket som hadde opprettet SDØE i 1984.[REMOVE]Fotnote: Om utredningen og Kristensen, se Lerøen 2002, s. 82-83.

Veien videre mot delprivatiseringen

Statoil-ledelsens videre arbeid med å fremme privatiseringstanken kunne støtte seg på vesentlige forandringer i eierskapsforholdene i petroleumsbransjen internasjonalt. I flere toneangivende vesteuropeiske land var denne perioden preget av statlig nedsalg i, og børsnoteringer av, flere store petroleumsselskap.[REMOVE]Fotnote: Se Storsletten 2018, s. 18.

I tillegg synliggjorde Statoils allianse med BP problematiske sider ved engasjementer i utlandet når selskapet samtidig skulle være heleid av staten. Et eksempel var Nigeria, der Statoil hadde fått hovedansvaret på vegne av alliansen med BP. Her førte regimets brutale menneskerettighetsbrudd til krav om at Statoil skulle fungere som norsk utenrikspolitikks forlengende arm, ved å trekke seg ut.[REMOVE]Fotnote: Lerøen 2002, s. 260.

I denne konteksten begynte Norvik å ta flere grep for å videreføre arbeidet med å fremme privatiseringstanken. Det skjedde for det første ved å starte diskusjoner med resten av ledelsen i selskapet om framtidens eierskapsstruktur.

Deretter begynte en prosess for å nå ut til politikere og media om konkurransesituasjonen i oljebransjen generelt og eierskapssituasjonen i Statoil spesielt, men uten å nevne privatisering eksplisitt.[REMOVE]Fotnote: Storsletten 2018, s. 32 f. På denne måten ble grunnlaget lagt for en framtidig privatiseringsdiskusjon.

1998 ble et vanskelig år for hele oljeindustrien med et markert fall i oljeprisen, noe som var med på å synliggjøre utfordringer ved sider av selskapets lønnsomhet. Dette aktualiserte eierskapsdiskusjonen. I forbindelse med en større sammenslåingsbølge i oljeindustrien på slutten av 1990-tallet, slo BP og Amoco seg sammen i 1998, noe som ble brukt som begrunnelse for oppløsningen av alliansen mellom Statoil og BP i 1999.[REMOVE]Fotnote: Se Ryggvik, Helge 2002. BP/Statoil alliansen: et samarbeid til besvær. Senter for teknologi, innovasjon og kultur, UiO, s. 2. (Se hele rapporten for utdypinger om alliansen, se også https://valhall.industriminne.no/nb/bp-og-amoco-i-gigantisk-oljefusjon/ (Besøkt 02.05.2022.) Statoil stod dermed igjen som et relativt sett mindre selskap enn tidligere i lys av de nyetablerte gigantene.

Det var derfor ikke til å undres over at eierskap ble et tema på Statoils styremøter høsten og vinteren 1998.[REMOVE]Fotnote: 1) «Protokoll fra styremøte i Den norske stats oljeselskap a.s 28. oktober 1998 i Oslo» (kopi), Sak 9/98-8, 8.3. Statsarkivet i Stavanger. Pa 1339 – Statoil ASA. 0001 – Sentralarkivet/Fjernarkivet, Abb – L0046. 2) «Protokoll fra styremøte i Den norske stats oljeselskap a.s 24. november 1998 i Stavanger» (kopi), Sak 10/98-2 og 10/98-4. Statsarkivet i Stavanger. Pa 1339 – Statoil ASA. 0001 – Sentralarkivet/Fjernarkivet, Abb – L0046. 3) «Protokoll fra styremøte i Den norske stats oljeselskap a.s 16. desember 1998 i Oslo» (kopi), Sak 11/98-5. Statsarkivet i Stavanger. Pa 1339 – Statoil ASA. 0001 – Sentralarkivet/Fjernarkivet, Abb – L0046. I et notat til styret vektla Norvik utfordringene når det gjaldt hvordan spørsmål knyttet til selskapets eierforhold skulle kommuniseres utad.[REMOVE]Fotnote: «Kommunikasjonsstrategi i Statoil», notat til styret av Harald Norvik, datert 9.12.1998, s. 9.  Statsarkivet i Stavanger. Pa 1339 – Statoil ASA. 0001 – Sentralarkivet/Fjernarkivet, Abb – L0046. I dette lå erkjennelsen av at diskusjonene rundt delprivatiseringen snart skulle finne veien fra selskapets styrerom til det offentlige rom.

20. januar 1999 gikk Norvik opp på talerstolen på Norsk petroleumsforenings seminar i Sandefjord. Her poengterte han behovet for «en bred politisk enighet om en ny struktur i norsk petroleumsvirksomhet, på samme måte som i 1972 og 1984.»[REMOVE]Fotnote: Lerøen 2002, s. 80. Med det markerte han et viktig skritt mot delprivatisering og samtidig starten på en særdeles begivenhetsfull periode i selskapets historie.

Her kan du se Norviks presentasjon.