Tag: petroleumsindustri

Oppkjøpet i Algerie var den siste utenlandssatsingen i Olav Fjells tid som konserndirektør. Det var Richard Hubbard, headhuntet fra BP for å lede internasjonal avdeling, som brakte Statoil i nærmere bekjentskap med Afrikas største land i areal. Fire femdeler av Algerie består av ubeboelig ørken (Sahara), men det betyr ikke at ørkenen er uten ressurser. Der finnes både olje og gass i store mengder.

BP hadde operert i Algerie siden midten av 1950-årene. I 1998 inngikk BP et samarbeid med det algeriske nasjonale oljeselskapet Sonatrach om utvinning av gass i In Amenas, et stort gassfelt på grensen mot Libya. Dette skjedde i en tid da andre selskaper ikke våget å etablere seg på grunn av borgerkrigen som raste i landet.[REMOVE]Fotnote: In Amenas report.pdf: 2, Equinors hjemmeside.

Algerie mellom sosialisme og islam

Algerie var preget av vold etter at det første frie valget, som skulle avløse et sosialistisk ettpartistyre i 1991, endte med at det militære overtok makten. Det militære tok makten for å forhindre innføring av et fundamentalistisk islamistisk prestestyre, som lå an til å få flertall. Dette utløste mye motstand og terror. Mange ble fengslet, og i kampene gikk mellom 100 000 og 150 000 liv tapt. Fire år senere ble det igjen avholdt valg. Flertallet sørget da for lover som gjorde islam til statsreligion, men i politikken fikk ingen partier lov til å bygge på islam. Situasjonen roet seg i slutten av 1990-årene. Da ble det gitt amnesti til opposisjonelle, og volden avtok, men fortsatt fantes det grupper av ekstreme islamister med tilknytning til terrornettverket Al Qaida.[REMOVE]Fotnote: https://no.wikipedia.org/wiki/Algerie 

Statoil kjøper eierandeler i gassfelt

Rundt år 2000 mente BP å ha kommet heldig ut av satsingen tross volden i det algeriske samfunnet, men BP ville gjerne ha flere med seg for å dele risikoen som tross alt eksisterte – også økonomisk.

Statoil, som hadde som mål å etablere seg internasjonalt, kjøpte sommeren 2003 en 50 prosent eierandel i gass-kondensatfeltet In Amenas og 32 prosent eierandel i gassfeltet In Salah. Prisen var 5,5 milliarder kroner, og Statoil var deloperatør for disse feltene. Samtidig forpliktet selskapet seg til å investere 8,5 milliarder kroner før feltene produserte for fullt.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 2003: 20. Ryggvik, Helge, Til siste dråpe. Om oljens politiske økonomi, 2009: 317.

Algerie tegner til å bli et kjerneland i Statoils målrettede internasjonale satsing, uttalte konserndirektør Ottar Rekdal.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 2003: 14. I 2005 ble Statoil leteoperatør for leteblokken Hassi Mouina. Leteboring startet i 2006.[REMOVE]Fotnote: Statoil årsrapport 2005: 21.

I 2007 kom litt mer enn 10 prosent av Statoils internasjonale produksjon fra feltene In Salah (som startet produksjon i 2004) og In Amenas (som kom i produksjon i 2006).[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 2003: 14.

I 2007 ble sikkerheten i Algerie for første gang nevnt i Statoils årsrapport. Sonatrach overtok da ansvaret for kollegaprogrammet for bedre sikkerhet, som Statoil hadde innført og tilpasset algeriske forhold.[REMOVE]Fotnote: StatoilHydro årsrapport 2007. Om kollegaprogrammet: https://statfjord.industriminne.no/nb/2019/11/26/kollegaprogrammet/

Det skulle senere vise seg at anleggene var alt annet enn trygge når terrorister virkelig ønsket å påføre skade. Den algeriske staten var fortsatt svak etter borgerkrigen. Det var flere lokale konflikter og landegrensene var lette å forsere.

Terrorangrepet

Den 16. januar 2013 ble gassanlegget i In Amenas angrepet en gruppe tungt væpnede islamister. Angrepet var svært brutalt og foregikk over fire døgn. Det var et av de største terrorangrep mot noe olje- og gassanlegg i industriens historie.[REMOVE]Fotnote: In Amenas report.pdf: 13, Equinors hjemmeside.

I løpet av kort tid tok terroristene rundt 700 arbeidere som gisler. Algerierne ble skilt ut for seg og rundt 130 utlendinger av 30 ulike nasjonaliteter for seg. Dramaet som utspilte seg, var en kamp på liv og død.

40 ansatte fra ti land ble drept i løpet av angrepet, inkludert fem nordmenn av de 17 Statoil-ansatte som befant seg på anlegget. Disse var Tore Bech (58), Thomas Snekkevik (35), Hans M. Bjone (55), Alf Vik (43) og Victor Sneberg (56).

Den 17. januar igangsatte algeriske styrker en aksjon for å ta tilbake anlegget. Det ble brukt harde midler fra de militæres side for å knuse terroristene. Det startet med skyting fra helikopter mot boligområdet, noe som resulterte i at terroristene brukte gislene som menneskelige skjold. Mange omkom i en større eksplosjon og brann inne på produksjonsområdet.

Etter to døgn med kamphandlinger var aksjonen fullført. Da var 29 av gisseltagerne drept og tre pågrepet. Lederen for angriperne, den algeriske islamisten Mokhtar Belmokhtar, deltok ikke selv i aksjonen og slapp dermed unna. [REMOVE]Fotnote: For en detaljert beretning om angrepet se In Amenas report.pdf: 13

Ifølge Norsk utenrikspolitisk institutt ønsket terroristene å ramme den algeriske staten der det rammet hardest. Olje- og gassektoren utgjorde det økonomiske fundamentet i den algeriske staten, og utenlandske selskaper ble sett på som deres allierte.[REMOVE]Fotnote: NUPI: 16.01.2014, «In Amenas-angrepet – Ett år etter».

Hør NRK-podkast: Terror mot Statoil

Granskningsrapporten

Nordmennene som unnslapp angrepet, har senere fortalt om groteske scener. De ble så raskt som mulig fraktet til Norge til mottak Statoil opprettet. Her ble de gjenforent med egen familie og venner, og fikk psykososial oppfølging.[REMOVE]Fotnote: https://old.magma.no/a-lede-under-et-terrorangrep

Konsernsjef Helge Lund returnerte så snart han kunne fra en utenlandsreise og reiste rett til mottakene for å snakke med de pårørende. I ettertid fikk han ros fra flere av de som ble rammet av terroren for måten han personlig engasjerte seg på. Også i tiden etter terroraksjonen viste han omsorg ved å ta kontakt både på telefon og gjennom brev.[REMOVE]Fotnote: https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/Ovarq/paaroerende-hyller-helge-lunds-innsats-under-terrordramaet-i-algerie 

Statoil sørget for at det ble utarbeidet en grundig intern granskingsrapport. Den var viktig for å forstå hva som hadde skjedd og på hvilken måte sikkerhetstiltakene hadde sviktet. Rapporten var klar på at det var terroristenes ansvar at liv gikk tapt.

Ansvaret for sikkerheten på anleggene hadde vært delt i to: det militære hadde ansvaret for den ytre sikkerheten, mens et selskap hyret inn av det algeriske statsselskapet Sonatrach hadde ansvaret for den indre sikkerheten. At sikkerheten i så stor grad var avhengig av algerisk militærbeskyttelse ble kritisert. Ingen så for seg et scenario der en stor styrke væpnede angripere nådde anlegget. Det algeriske militæret var ikke i stand til å oppdage eller forhindre angriperne i å nå stedet.

Statoil fikk kritikk for manglende forståelse for, og ikke god nok prioritering av, sikkerhet i In Amenas.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, 20.01.2018. Systemet selskapet hadde etablert for å styre risiko var for svakt. I den gjeldende situasjonen var Statoils bidrag likevel så effektivt og profesjonelt som mulig. Det ble ikke funnet eksempler på at en annen respons fra Statoil kunne ha endret utfallet.

Lærdommen var at selskapets samlede kapasitet og kultur måtte styrkes for å være beredt på faren forbundet med drift i slike ustabile og uforutsigbare omgivelser.[REMOVE]Fotnote: In Amenas report.pdf: 4, Equinors hjemmeside. I etterkant av etterforskningen ble det derfor satt i verk et program i Statoil for å bedre sikkerheten og tydeliggjøre ledelsens plikter og ansvar for beredskap.[REMOVE]Fotnote: https://www.equinor.com/news/archive/2013/09/12/12SepInAmenasreport

Nye investeringer i Algerie

Statoils engasjement i Algerie fortsatte etter angrepet. Det var ikke aktuelt å trekke seg ut. En del av gassanlegget i In Amenas ble satt i drift igjen en drøy måned etter angrepet. «Vi ønsker i utgangspunktet å fortsette vår virksomhet i Algerie. Vi har stor aktivitet der», uttalte konserndirektør Helge Lund da han besøkte det terrorrammede anlegget i mars 2013. Han la vekt på at granskingen måtte avgjøre hvorvidt det var trygt.[REMOVE]Fotnote: https://e24.no/naeringsliv/i/zG9OWw/helge-lund-sterke-inntrykk-i-in-amenas 

Dette året fikk Statoil andeler i Timissit-lisensen i Algerie i partnerskap med Sonatrach og Shell.[REMOVE]Fotnote: Statoils hjemmesider. I 2017 ble kontrakten (Production Sharing Contract, PSC) for In Amenas forlenget med ti år frem til 2027. Totalt skulle det investeres rundt 500 millioner dollar eller 3,9 milliarder kroner i feltet. Pengene gikk blant annet til boring av 60 nye brønner, utbedring av lagringsfasiliteter, samt gjennomføring av et kompresjonsprosjekt. Statoils andel var 235 millioner dollar (1,85 milliarder kroner).

Når det gjaldt vurdering av risiko, uttalte Statoil fire år etter angrepet at konsernet vurderte en rekke typer risiko når det gjaldt utenlandsaktiviteter, inkludert politisk risiko. Statoil hadde etablert rutiner for dette og benyttet seg av både intern og ekstern kompetanse. I 2017 var det ingen endring i Statoils vurdering av aktiviteten i Algerie.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, 20. 01.2018.

Det er likevel verdt å merke seg at det generelle rådet fra Utenriksdepartementet i 2021 var at landet fortsatt var risikabelt for utlendinger å bo og bevege seg i.[REMOVE]Fotnote: https://www.regjeringen.no/no/tema/utenrikssaker/reiseinformasjon/velg-land/reiseinfo_algerie/id2414745/ Risikoen for terrorisme og kidnapping i Algerie var fortsatt til stede.

Kort introduksjonsfilm til arbeidet i Algerie.

Kollegaprogrammet i Algerie. Foto: Roar Lindefjeld/Equinor

Første borelokasjon i Hassi Mouina. Brønn HTJ-2. Foto: Øyvind Hagen/Equinor

Hassi Mouinas. Foto: Øyvind Hagen/Equinor

Fra teltleiren hvor seismikkmannskapene var innlosjert. Foto: Øyvind Hagen/Equinor

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.