Tag: Inge K. Hansen

Hansen, som så mange andre av topplederne i Statoil, var utdannet siviløkonom fra Norges Handelshøyskole i Bergen. Senere hadde han arbeidet for Bergen Bank og Den norske Bank, før han i 1994 ble administrerende direktør i Orkla Finans. Med denne bakgrunnen hadde han inngående kjennskap til kapitalmarkedet – den nye verdenen Statoil skulle forholde seg til som børsnotert selskap. Tidlig i år 2000 hentet Fjell Hansen til Statoil. Som konserndirektør for økonomi, finans og konserntjenester skulle Hansen være med på å lede selskapet i innspurten mot børsnoteringen i 2001.

På balkongen hos New York Stock Exchange (NYSE) var konserndirektøren i begivenhetenes sentrum da han 18. juni 2001 ledet introduksjonen av Statoil på verdens største børs. Hansen var sendt dit av Fjell, som selv holdt seg hjemme og stod for åpningen på Oslo Børs samme dag.

Både Fjell og Hansen var sterke privatiseringstilhengere og videreførte dermed tidligere konsernsjef Harald Norviks agenda.

Vekst

Et av de viktigste målene med delprivatiseringen var at Statoil skulle vokse internasjonalt. Etablering i andre land kunne være verdifullt, men også komplisert og kontroversielt, noe satsingen i Iran hadde vist.

Som konstituert konsernsjef ble det Inge K. Hansens ansvar å lede vekststrategien fram til en ny permanent konsernsjef kom på plass i mars 2004.

Hansen ble snart involvert i sonderinger om en fusjon med Norsk Hydros olje- og gassvirksomhet. En fusjon ville videreføre restruktureringen av petroleumsvirksomheten i Norge – som delprivatiseringen av Statoil hadde vært en del av. Dessuten ville det kunne hjelpe selskapet å hevde seg internasjonalt.

Denne muligheten gikk imidlertid mot et grunnleggende trekk ved norsk petroleumspolitikk helt tilbake til 1970-årene. Da ble det bestemt at norske offentlige og private interesser i petroleumsvirksomheten skulle balanseres gjennom et helstatlig selskap (Statoil), et halvstatlig selskap (Norsk Hydro) og et helprivat selskap (Saga Petroleum).

I 1999 hadde Hydro og Statoil overtatt Saga – og med det utløst betydelig debatt.[REMOVE]Fotnote: Nore, Petter 2003. Norsk Hydro’s Takeover of Saga Petroleum in 1999. Makt- og demokratiutredningens rapportserie, Rapport 73, august 2003. A Case Study, kap. 3.3.  https://www.sv.uio.no/mutr/publikasjoner/rapporter/rapp2003/rapport73/index-3_3_.html (Besøkt 02.05.2022.) Spørsmålet var om tiden nå var moden for å oppløse den siste delen av denne trekløvermodellen.

Det hadde ikke manglet på fusjonsuttalelser tidligere. Fjell hadde allerede kort etter sin inntreden som konsernsjef utrykt seg positivt om en sammenslåing. Få år etter hadde selskapets styreformann Leif Terje Løddesøl luftet de samme tankene – men uten å konferere verken med styret eller olje- og energiministeren.[REMOVE]Fotnote: Se Rystad, Hans (NTB). Steensnæs overrasket over Statoil-utspill. Stavanger Aftenblad 10.08.2002, s. 10.

Fjell var i 2003 igjen på banen og uttalte følgende: «Det er klart vi har vurdert en sammenslåing av Hydros olje- og gassvirksomhet med vår. Vi har brukt mye tid på det. Det er både plusser og minuser her. Vår vurdering er at dette ikke er et realistisk alternativ nå. Det betyr ikke at vi kan legge til side og glemme det for alltid. Da hadde vi ikke gjort jobben vår.»[REMOVE]Fotnote: Vindegg, Anders 2012. Når to skal bli én. En analyse av medienes rolle ved fusjonsforsøkene mellom Statoil og Hydro i 2004 og 2006. Masteroppgave, Universitetet i Oslo, 2012, s. 40. (Sitat hentet fra Ask, Alf Ole 2004. Hvem skal eie Norge? Wigestrand 2004, s. 71.) 

Sondering i 2004

I januar 2004 fulgte Hansen opp tradisjonen. Etter initiativ fra styreleder Jannik Lindbæk tok Hansen opp temaet med Hydros generaldirektør Eivind Reiten.[REMOVE]Fotnote: Bøe, Arnt Even 2004. Defensiv Lindbæk tar ansvar. Stavanger Aftenblad 04.03.2004, s. 7.

Nyheten om samtalene lekket ut i offentligheten. Mottakelsen var i stor grad negativ.[REMOVE]Fotnote: Boon, Marten 2022. En nasjonal kjempe. Statoil og Equinor etter 2001. Universitetsforlaget, s. 174. Internt i Statoil var det skepsis til tidspunktet for samtalene i en periode der selskapet ikke hadde fått ansatt en permanent toppsjef og fortsatt var preget av Iran-saken. Rollen som den kanskje fremste mobilisatoren mot en mulig fusjon, har av enkelte blitt tilskrevet Statoils tidligere toppsjef Arve Johnsen.[REMOVE]Fotnote: Ask, Alf Ole 2005. Hodeløse fusjonssamtaler. (Journalistisk metoderapport til SKUP, Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse). https://www.skup.no/sites/default/files/metoderapport/2004-25%2520Hodel%25c3%25b8se%2520fusjonssamtaler.pdf (Besøkt 02.05.2022.) De lokale kreftene i Stavanger var viktige allierte i fusjonsmotstanden, all den tid det ble spekulert i om det ble diskutert hvor hovedkvarteret for det eventuelle nye selskapet skulle ligge.[REMOVE]Fotnote: Sammenslåing på sviktende grunn (leder). Stavanger Aftenblad 24.02.2004, s. 9. Her ville Oslo seile opp som et klart alternativ til Stavanger.

Fusjonssonderingene som Hansen var involvert i, var de siste som ikke førte fram. Et par år senere lyktes daværende konsernsjef Helge Lund. I ettertid kan det synes som forsøket i 2004 ga viktige erfaringer i den påfølgende prosessen.

Erfaringene var først og fremst at hvis slike samtaler om sammenslåing skulle lykkes, i alle fall sett fra Statoils side, måtte det for det første forankres politisk i forkant. For det andre måtte Statoil ha en tilstrekkelig konsolidert og stabil posisjon, og for det tredje måtte prosessen holdes hemmelig for offentligheten til avtalen var i boks.[REMOVE]Fotnote: Se Boon 2022, s. 182-187.

Konsernsjefbytte

Hansens muligheter for en permanent rolle som konsernsjef ble svekket av kritiske merknader fra fagforeningsrepresentanter i selskapet knyttet til det som ble oppfattet som utilstrekkelig åpenhet om Statoils engasjement i Iran.[REMOVE]Fotnote: Se ibid, s. 106-108.

I begynnelsen av mars 2004 ble Helge Lund ansatt som konsernsjef. Han hadde inntil da ledet industrikonsernet Aker Kværner. I norgeshistoriens kanskje mest kjente konsernsjefbytte fikk så Hansen Lunds gamle jobb. Den nære forretningsrelasjonen mellom de to selskapene utløste en karanteneperiode, noe som gjorde at Lund ikke kunne være operativ i sin nye stiling før 15. august 2004. Også Hansen fikk visse karantenebegrensninger i sin nye jobb i Aker Kværner. Konserndirektør Erling Øverland overtok som konstituert konsernsjef fram til Lund var på plass i august.

Som tidligere landslagsspiller i håndball var Hansen godt kjent med viktigheten av å beherske brå overganger og betydningen av timing. Dette var en type egenskaper som ble satt på prøve i hans fire begivenhetsrike år i Statoil.

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.