Fra bensinstasjon til leting og produksjon

Et oljeselskap kan potensielt engasjere seg i hele verdikjeden fra leting, produksjon, transport, lagring, videreforedling og distribusjon til salg – for eksempel gjennom bensinstasjoner.

Leting og produksjon defineres ofte som oppstrømsaktiviteter, mens transport og lagring kalles midtstrømsaktiviteter. De påfølgende leddene (videreforedling, distribusjon og salg) defineres som nedstrømsaktiviteter. Et oljeselskap som er engasjert i alle leddene kan defineres som et fullt integrert oljeselskap.[REMOVE]Fotnote: Det kan også betegnes som et fullt vertikalt integrert oljeselskap.

Johnsens integrering

Under Arve Johnsen var det et mål at Statoil skulle ha en fullt integrert funksjon. Å være involvert i hele verdikjeden syntes å kunne gi gevinster som var i både selskapets og statens interesse.

En viktig side ved de nasjonale interessene var at leting og produksjon på norsk sokkel skulle komme industriarbeidsplasser på fastlandet til gode. Et eksempel på dette var å bruke olje og gass fra norsk sokkel til petrokjemisk virksomhet, der et viktig initiativ var etableringen av et stort industrikompleks i Bamble. Her skulle det framstilles en lang rekke produkter basert på blant annet biprodukter fra petroleumsraffinering.

En utfordring var at lønnsomheten kunne variere mellom de ulike leddene i verdikjeden. Raffineringsleddet hadde for eksempel i lengre perioder overskuddskapasitet og dermed dårlig inntjening.

Det var også en gjennomgående utfordring i Norge hvordan eierskapet skulle organiseres på områder som raffinering, petrokjemi og bensinstasjonsdrift. Flere ganger ble dette løst ved at de tre norske oljeselskapene Statoil, Norsk Hydro og Saga Petroleum samarbeidet om eierskapet.

Oppstrøm i sentrum

Under Harald Norvik ble det i andre halvdel av 1990-tallet lagt økende vekt på leting og produksjon.[REMOVE]Fotnote: Boon, Marten 2022. En nasjonal kjempe. Statoil og Equinor etter 2001. Universitetsforlaget, s. 119. Om salget av Statoils shippingselskap Navion, se Statoils årsrapport 2002, s. 33. Under Helge Lund (fra 2004) ble denne oppstrømsvirksomheten for alvor rendyrket. Dermed ble det også klart at det kunne bli aktuelt å selge seg helt ut av andre deler av verdikjeden som petrokjemi og bensinstasjonsdrift. Men motstanden kunne være betydelig. Et eksempel er utviklingen innenfor petrokjemi:

Da det fra Lund kom forslag om å selge de resterende eierandelene i petrokjemiselskapet Borealis, reagerte ansattrepresentantene i styret. De henviste til forpliktelsene om å bidra til vekst i norsk fastlandsindustri.[REMOVE]Fotnote: Boon 2022, s. 122-123. Med de andre styremedlemmenes stemmer ble imidlertid Lunds forslag vedtatt.

Styrets beslutning har blitt tolket som en klar indikasjon på hvordan selskapet etter delprivatiseringen i 2001 satte kapitalmarkedsinteresser foran mer og mindre klart definerte forestillinger fra politikere og andre om hvilke nasjonale forpliktelser selskapet skulle oppfylle.[REMOVE]Fotnote: Ibid, s. 123.

Nedbyggingen av nedstrømsvirksomheten fortsatte. I 2010 ble virksomhetene knyttet til drivstoff og detaljhandel flyttet over til et eget selskap (Statoil Fuel & Retail) og børsnotert. Selskapet hadde på dette tidspunktet 2283 bensinstasjoner.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 2010, s. 6. Disse befant seg i Norge, Sverige, Danmark, Polen, Estland, Latvia, Litauen og Russland. I 2012 fulgte salget av Statoil Fuel & Retail til det canadiske selskapet Alimentation Couche-Tard.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 2012, s. 37.

Statoils strategi under Lund la særlig vekt på vekst knyttet til leting og produksjon internasjonalt – blant annet i Nord-Amerika. Et eksempel på dette er oppkjøpet i 2005 i det kanadiske selskapet EnCana.[REMOVE]Fotnote: Boon 2022, s. 152. Denne type valg samsvarte i stor grad med utviklingstrekk ellers i oljebransjen.

Symboltungt naboskap

Beslutningene om prioriteringene mellom de ulike delene av verdikjeden (opp-, midt-, og nedstrøm) ble i stor grad tatt ved hovedkvarteret i Stavanger. En av de nærmeste naboene er en av landets mest symboltunge bensinstasjoner. Tidlig på 1990-tallet var den først ute med å få Statoils kjennemerker.

En aprildag i 2017 var det også her den siste demonteringen i Norge av de samme skiltene fant sted. Med dette opphørte siste rest av en langvarig reell, men ikke minst visuell samhørighet mellom pølser, pumper og Norges største petroleumsselskap.

Men på dette tidspunktet var det allerede mange år siden bensinstasjonens store nabo for alvor hadde flyttet oppmerksomheten mot leting og produksjon – og etter hvert også mot et bredere energiperspektiv.