De syv søstre og OPEC

Equinors formfulle kurver

text_format
Det sies at hvis du torturerer tall så kan de fortelle deg hva som helst. En produksjonsgraf er kanskje ikke en uuttømmelig kilde til innsikt, men kan fungere godt som en linse å se selskapets vekst og historie gjennom.
Av Björn Lindberg, Norsk Oljemuseum
- Foto: Øyvind Hagen/Equinor

Fra den første produksjonen i 1977, til oppstart og etter hvert fallende produksjon av de første gigantfeltene, internasjonalisering, fusjon, overgangen til modne petroleumsprovinser, og oppstart av den til nå siste giganten, Johan Sverdrup – alt vises på en graf over Equinors produksjon fra 1977 til 2020.[REMOVE]Fotnote: Tallene kommer fra Equinor, levert av Eric Mathiesen ved ressurs- og reserveregnskap. 

Norsk olje- og kondensatproduksjon

Olje og kondensat får ofte samlebetegnelsen væske. [REMOVE]Væskeproduksjon inkluderer olje og kondensat som er lette hydrokarboner som kondenseres som væske. Selskapets første væskeproduksjon kom fra Statfjord i 1979 hvor Mobil var operatør fram til 1. januar 1987. Produksjonen av olje økte jevnt og trutt frem til 1996. Mesteparten kom fra Statfjord (oppstart 1979, toppår 1987), Gullfaks (oppstart 1986, toppår 1994) og Oseberg (oppstart 1988, platå 1993–1997) hvor Statoil hadde store andeler.

Statfjord, som er norsk sokkels største oljefelt, nådde platåproduksjon i perioden 1986–1994 og har notert følgende «rekorder»[REMOVE]Fotnote: Kyrre Nese i e-post 8. august 2022.

  • Beste dag: 16. januar 1987; 850 204 fat olje per dag (f/d)
  • Beste uke: uke 45 1986; 838 263 f/d
  • Beste måned: november 1986; 811 587 f/d
  • Beste år: 1987; 720 449 f/d
Statoil & Equinors olje- og kondensatproduksjon på norsk sokkel. Illustrasjon: Björn Lindberg/Norsk Oljemuseum

Etter tre år med synkende produksjonstall (1997–1999) gjorde oppstarten av Åsgard på Haltenbanken i Norskehavet i 1999 og oppkjøp av deler av Saga Petroleum at Statoils væskeproduksjon igjen økte fra 2000 til 2002. Men en ny nedadgående kurve varte til 2007.

I 2007 resulterer fusjonen med Hydros olje- og energidivisjon i økning i produksjonskurven, som så avtar jevnt helt til 2019. I 2020 er det igjen en synlig økning, da Johan Sverdrup fikk sitt første fulle år med produksjon. Johan Sverdrup fase II skal ifølge Equinor komme i produksjon i 2022 og er da ventet å levere 720 000 fat olje pr. dag slik at produksjonen gjør enda et hopp oppover.

Norsk gassproduksjon

Selskapets første gass kom fra Frigg i Nordsjøen, hvor Elf var operatør og Statoil partner i lisensen. I september 1985 åpnet Statpipe-rørledningen som gjorde at gass fra Statfjord ikke lenger ble reinjisert i reservoaret, men gikk i rør til Kårstø, dermed økte gassproduksjonen for Statoil.

Equinor er operatør både for olje- og gassproduksjonen på Norges største petroleumsfelt Troll.  Opprinnelig var Statoil operatør for gassproduksjonen og Norsk Hydro for oljeproduksjonen. Gassproduksjonen startet i 1996. Selv om den vises igjen på kurven, er den ikke så dominerende som man kunne tro. Grunnen til dette er for det første at det tar noen år for at produksjonen kommer opp på platå, og for det andre at Statoil bare hadde en mindre andel i feltet ved oppstart (rundt 10 prosent). Den klart største lisensandelen i Troll tilhørte Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE).

I forbindelse med privatiseringen av Statoil i 2001 fikk selskapet kjøpe en bit av SDØE sin andel slik at Statoil stod med omkring 20 prosent eierandel i Troll Unit. Dette er synlig som en markant økning på gassproduksjonskurven.

Statoil & Equinors gassproduksjon på norsk sokkel. Illustrasjon: Björn Lindberg/Norsk Oljemuseum

I 2000 startet gassproduksjonen på Oseberg i Nordsjøen etter tolv år med oljeproduksjon, og Statoil overtok andeler av Saga, noe som er synlig på den økende gassproduksjonskurven.

I 2002 produserer Åsgard gass for fullt, og samlet gassproduksjon ble mer enn doblet på kun to år.

Deretter øker gassproduksjonen jevnt fremt til 2007 da fusjonen med Hydros olje- og energidivisjon viser igjen som et markant hopp (hvorav Troll utgjør en betydelig andel).

Produksjonen stiger ytterligere i 2008 da dette er første hele året med produksjon fra de store gassfeltene Snøhvit i Barentshavet og Ormen Lange i den sørlige delen av Norskehavet, og har siden vært noenlunde stabil.

Internasjonal væskeproduksjon

Den første internasjonale produksjonen (utenom de grenseoverskridende feltene Statfjord, Frigg og Murchison ved grensen mot UK) kom fra Kotterfeltet i Nederland, som startet i 1984. Sammen med produksjon fra Victorfeltet i Storbritannia og noe produksjon fra Bongkotfeltet i Thailand var den internasjonale oljeproduksjonen beskjeden.

Oljefeltkomplekset Azeri Chirag Guneshli (Aserbajdsjan) hadde sin oppstart i 1997. Selv om Statoil hadde en beskjeden andel i feltet på 8,56 prosent, viser produksjonen igjen på kurven, ikke minst i årene rundt 2010 når produksjonen på sitt høyeste.

I 2001 kom den første produksjonen fra Angola hvor Statoil var partner. Selv om det har vært problemer knyttet til selskapets engasjement i landet, så har dette vært av de mer innbringende internasjonale prosjektene.

Statoil & Equinors internasjonale olje- og kondensatproduksjon. Illustrasjon: Björn Lindberg/Norsk Oljemuseum

Neste markante hopp oppover kom som følge av fusjonen i 2007 da selskapet også fikk hånd om med den internasjonale porteføljen til Hydros olje- energidivisjon. Dette gjorde det fusjonerte selskapet til «verdens største operatør på havdyp over 100 meter». [REMOVE]Fotnote: Statoil årsrapport 2006. s. 4.

I 2011 startet den første oljeproduksjonen både fra Brasil (Peregrinofeltet) og oljesand i Canada. Det påfølgende året, da disse feltene var godt i gang, økte den internasjonale væskeproduksjonen med 30 prosent. Samtidig kjøpte Statoil seg inn i Bakken og Three Forks i USA, såkalt «tight oil» som bidro til økt produksjon. I 2017 kvittet Statoil seg med eierskap i oljesand, og siden da har oljeproduksjonen fra internasjonal virksomhet vært svakt synkende.

Internasjonal gassproduksjon

Gass fra felt utenom Norge har utgjort en svært liten del av den samlede produksjonen til Statoil/Equinor. Siden 2004 har den vært jevnt økende, og utgjorde i 2020 i overkant av 10 prosent av Equinors samlede produksjon. Det aller meste av dette er knyttet til den amerikanske skifergassen der Statoil først kom inn i 2008 (Marcellus), gass fra Algerie (In Salah), samt fra den aserbajdsjanske delen av Kaspihavet (Shah Deniz).

Statoil & Equinors internasjonale gassproduksjon. Illustrasjon: Björn Lindberg/Norsk Oljemuseum

Produksjonen fra Marcellus har økt jevnt som følge av teknologiutvikling innenfor landbasert utvinning av gass fra tette bergarter, og har utgjort den største delen av økningen fra 2011. I 2015 solgte Statoil seg ned med 15,5 prosent i Shah Deniz, noe som er synlig på produksjonskurven.

Equinor og norsk sokkel

Norsk sokkel og Equinor kan sies å ha gått hånd i hånd og har i store trekk en parallell utvikling. Equinor har historisk hatt gjennomsnittlig 22 prosent av produksjonen på norsk sokkel. Ved oppstart av Statfjord i 1979 gikk denne andelen raskt fra null til over 20 prosent i takt med produksjonsprofilen på feltet (Statfjord stod i perioder for over 50 prosent av norsk oljeproduksjon).

Da Statfjordfeltet gikk av platå og en rekke andre felt med lavere eller ingen Statoil-andel kom i produksjon, sank Statoils andel av samlet norsk produksjon. Ved delprivatiseringen og Statoils oppkjøp av en del SDØE-andeler i 2001, økte Statoils produksjon betraktelig. Selskapets prosentvise produksjon på norsk sokkel steg naturligvis også.

Et ytterligere hopp skjedde ved fusjonen i 2007 da Statoils andel av norsk olje- og gassproduksjon kom opp i en tredjedel, og har holdt seg omtrent der til 2020. Dersom Equinors internasjonale produksjon inkluderes, har selskapets volumer i gjennomsnitt vært 28 prosent av norsk sokkels samlede produksjon, og har etter 2010 stort sett vært over 50 prosent.

Det er verdt å merke seg at norsk sokkel som helhet tidlig på 2000-tallet gikk over fra å være en oljeprovins til en gassprovins målt etter volum. Equinor, derimot, produserer mer olje enn gass.

I det store og hele har Equinors produksjonskurve fulgt norsk sokkels utvikling. Men siden begynnelsen av 2000-tallet har Equinors produksjon hatt en noe flatere utvikling enn samlet produksjon på norsk sokkel, som er fallende. Dette skyldes at Equinor ikke er blant de større andelshaverne i tidlige gigantfelt som Ekofisk og Valhall, som begge har synkende produksjon. Men Equinor har betydelige andeler i flere felt som enda ikke har kommet i halefasen (Åsgard, Snøhvit, Ormen Lange).

Fra 1979 til og med 2020 har Equinor produsert til sammen 15,5 milliarder fat oljeekvivalenter, hvorav en tredjedel var gass og to tredjedeler væske. I oljeekvivalenter er dette nok til å forsyne verdens samlede oljeforbruk i 155 dager, eller omtrent det samme som hele Ekofisk, Statfjord, Oseberg og Johan Sverdrup til sammen (de fire største feltene på sokkelen bak Troll). Noen av milepælene som er oppnådd underveis:

  • 1991: akkumulert produksjon overstiger 1 milliard fat oljeekvivalenter
  • 2002: daglig produksjon overstiger 1 million fat oljeekvivalenter
  • 2005: akkumulert produksjon overstiger 5 milliarder fat oljeekvivalenter
  • 2012: daglig produksjon overstiger 2 millioner fat oljeekvivalenter
  • 2013: akkumulert produksjon overstiger 10 milliarder fat

For Equinor, som med sokkelen i sin helhet, vil produksjonen gå noe opp de nærmeste årene som følge av at Johan Sverdrup fase II kommer i produksjon, men på mellomlang og lang sikt vil produksjonen falle merkbart. Hvor fort den vil falle avhenger av etterspørsel, ressurstilvekst (hvor mye som blir funnet) og teknologiutvikling (hvor mye mer som kan utvinnes av oljen og gassen i reservoarene).

Fotnoter

    close Lukk

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *