Gullfaks – det første «norske» feltetDykkerløse Gullfaks havbunnsbrønner

Gullfaks – den store svenneprøven

text_format
20. juni 1978 startet Ross Rig, på oppdrag fra Statoil, boringen av den første brønnen på blokk 34/10 vest for Sognefjorden. 80 dager og et kraftig brønnspark senere, var konklusjonen klar: et oljefunn! Feltet fikk navnet Gullfaks. Utbyggingen ble Statoils store svenneprøve. Både betongplattformer og havbunnsbrønner måtte til for å kunne utnytte reservoarene til det fulle.
Av Kristin Øye Gjerde, Norsk Oljemuseum
- Lossing ved Gullfaks-feltet. Foto: Equinor

På tross av svært begrenset erfaring fikk Statoil 9. oktober 1981 tildelt operatøransvaret for utbyggingen. Arbeiderpartiregjeringen gjorde Gullfaks-lisensen helnorsk med følgende fordeling: Statoil 85 prosent, Hydro 9 prosent og Saga 6 prosent. Hjelp fra utenlandske oljeselskaper måtte likevel til. I letefasen var Esso teknisk bistandsyter, i utbyggings- og driftsfasen Conoco.

Vrien geologi

Gullfaks var et komplisert reservoar å utvinne olje fra, betydelig mer komplisert enn fra storebror Statfjord i nord. Oljen og gassen lå spredd i forskjellige typer sandsteinsformasjoner.[REMOVE]Fotnote: https://factpages.npd.no/nb-no/wellbore/pageview/exploration/all/424 På geologiske kart kunne funnet ligne enorme bølger 1500 meter under havbunnen, der bølgetoppene utgjorde det oljeholdige laget. Fra kalk- og sandsteinsreservoar på 1370 meters dyp kom det i den første letebrønnen opp lys gul og skimrende olje. I flere dypere sandsteinsformasjoner, helt ned til 2325 meter, ble det også påtruffet olje, men ikke lenger ned enn dette.

Gullfaks kan defineres både som et felt og et område. Feltene Gullfaks, Gullfaks Sør, Gimle og Tordis utgjør til sammen Gullfaks-området. Blokken 34/10, også kalt Gullblokken, omfatter Gullfaks og deler av Gullfaks sør. Illustrasjon: ODs faktakart

Havdypet vest i feltet var på 135 meter og økte deretter østover mot Norskerenna til 220 meter. Det vanskeligjorde utbygging av feltet. Særlig ville det være krevende for dykkere å utføre installasjon på så store dyp.[REMOVE]Fotnote: Borchgrevink, Aage Storm, Giganten : det norske oljeeventyret : Statoil – Equinor.(2019): 110. Kompetansen Statoil hadde opparbeidet som partner med Mobil i Statfjord-utbyggingen kom godt med for å løse alle utfordringene.[REMOVE]Fotnote: Lie, Einar, Oljerikdommer og internasjonal ekspansjon-Hydro 1977-2005 (2005): 60.

Norsk betong i bunnen

I Gullfaks-utbyggingen ble konseptet med betongplattformer, liknende de som ble brukt på Statfjord, videreført. Ved å bruke samme mal sparte selskapet tid i planleggingen. Plan for utbygging og drift (PUD) for fase I ble godkjent av Stortinget i 1981.

Hovedfeltet ble bestemt bygd ut med tre betongkjemper. Gullfaks A og Gullfaks C var tilnærmet identiske produksjonsplattformer på henholdsvis 135 og 217 meters vanndyp. Gullfaks B var en bolig-, bore- og vanninjeksjonsplattform på 145 meters vanndyp.

Illustrasjon av Gullfaks A, B og C. Illustrasjon: Equinor

Statoils ledelse, med Arve Johnsen i spissen, var opptatt av at byggingen av plattformene skulle gi oppdrag til norsk industri. Siden plattformdekkene ble bygd som moduler, ga det oppdrag til mange verft, og hele 80 prosent av kontraktene havnet i Norge. Erfaringene med Statfjord tilsa at det ikke burde settes for stramme tidsfrister, og det bidro til at tidsfristene ble holdt i alle ledd.[REMOVE]Fotnote: Olav Inderberg; email, 27.06.2017.

Gullfaks A-plattformen startet produksjonen 22. desember 1986, Gullfaks B den 29. februar 1988 og Gullfaks C den 4. november 1989.

Dessverre var ikke timingen når det gjaldt oljepris, etter priskrakket i 1986, like god som den hadde vært for Statfjord, men det var utenfor selskapets kontroll.

Oljen som ble produsert ble lastet på feltet via lastebøyer til skip. Gassen ble transportert i rørledning for behandling på gassanlegget på Kårstø i Rogaland for så å eksporteres.[REMOVE]Fotnote: https://www.norskpetroleum.no/fakta/felt/gullfaks/

Slik så det ut i kontrollrommet ved den offisielle åpningen av Gullfaks A. Helt nye dataskjermer og flaggene til lisenspartnerne Saga, Statoil og Hydro på toppen. Foto: Erik Synstad

Fem havbunnsbrønner

Den første oljen som ble produsert på Gullfaks kom likevel ikke fra betongplattform, men fra havbunnsbrønner. Undervannsteknologien var i kraftig utvikling i 1980-årene, og Statoil og de norske oljeselskapene var sammen med Elf og Shell tidlig ute med å ta den nye teknologien i bruk på norsk sokkel.

I 1983, to år etter at Plan for utbygging og drift var godkjent, ble idéen om å innlemme undervannsbrønner i konseptet lansert. Det ble sett på som en god idé, og det ble planlagt fem havbunnsbrønner i tillegg til de tre plattformene. Dermed ble det mulig å utvinne reserver i satellittfelt som lå utenfor rekkevidden til plattformene.[REMOVE]Fotnote: Statoil: «Søknad om samtykke til produksjonsstart» 28.10.86 (Ynnesdal).

Kongsberg Våpenfabrikk (KV) fikk hovedkontrakten for undervannsanleggene. De ble planlagt slik at det ikke var behov for dykkere under installasjon og drift. I stedet ble det brukt fjernstyrte verktøy, Remotely Operated Tools, (ROT) som hjelpemidler.[REMOVE]Fotnote: Olav Inderberg; email, 27.06.2017.

Tekniske nyvinninger gjør mester

Som Statoils første utbygning på egenhånd bød Gullfaks og Gullfaks-satellittene på mange nyvinninger.

I det hele viste Statoil gjennom Gullfaks-prosjektet at selskapet hadde bestått læretiden og nå var godt rustet til å lete etter, bygge ut og drive petroleumsfelter på norsk sokkel.

Fotnoter

    close Lukk

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *