Tag: Oceania

Under Helge Lunds ledelse, i perioden 2004–2014, var det en tydelig prioritet å styrke globale offshore-posisjoner. Det gjaldt å få tilgang til nye områder med høyt potensial, bore flere brønner hvor det allerede var vekst og i uutforskede felter.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 2013.

New Zealand var et typisk uutforsket område som på begynnelsen av 2000-tallet ønsket å kartlegge landets muligheter for å produsere olje og gass. Det uttalte den konservative energiministeren Simon Bridges i forbindelse med tildelingen av letelisensene i 2013.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 05.12.2013, «Statoil-offensiv i New Zealand». For Statoils strategi passet det derfor som hånd i hanske da selskapet sammen med australske Woodside Petroleum Ltd. ble tildelt en letelisens for Reinga-bassenget som ligger rundt 85 kilometer utenfor kysten av Nordøya i Stillehavet.

I 2014 fikk selskapet dessuten, sammen med Chevron (USAs nest største oljeselskap), tildelt tre letelisenser utenfor sørkysten av Nordøya på New Zealand.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 12.06.2017, «Statoils oljedrøm i New Zealand møter kraftig motstand». Erling Vågnes, Statoils letedirektør for østlig halvkule var tilfreds; dette var helt i tråd med selskapets letestrategi.

Seismikk og dramatikk

Oljeletingen utenfor kysten var kontroversiell. Få dager etter at letetillatelsene var i havn i desember 2014, aksjonerte Greenpeace. Inngangen til Statoils kontor i 21. etasje i Vodafone building i Wellington ble låst med ekstra låser og forseglet med treplanker av aktivister.

Greenpeace hadde samlet 19 000 underskrifter som protest mot Statoils planer om mulig framtidig olje- og gassutvinning. Miljøorganisasjonen hevdet at store deler av befolkningen var bekymret for at innsamling av seismikk ville skade hval- og delfinbestanden.[REMOVE]Fotnote: 24, 10.12.2014, «Statoilskontor på New Zealand sperret av».

De seismiske undersøkelsene fortsatte likevel. Men i 2016, etter å ha studert seismiske data fra søkeområdet utenfor Northland, bestemte Statoil seg for å avslutte og tilbakelevere letetillatelsene til kronen.[REMOVE]Fotnote: Offshore Energy, 14.10.2016, «New Zealand: Statoil abandons offshore exploration project». NTB, 14.10.2016, «Statoil trekker seg ut av New Zealand».

Maorier med kraftig motstand

Letevirksomhet pågikk også på sørsiden av Nordøya. Statoil hadde der 30 prosent i en annen letelisens hvor det østerrikske oljeselskapet OMV var operatør. Oljeletingen møtte stor motstand fra urbefolkningen. I likhet med urbefolkningen i Canada og i Australia møtte representanter for maoriene opp på Statoils generalforsamling i Norge og protesterte mot selskapets aktiviteter som de fryktet skulle skade fisket i deres tradisjonelle fangstområde.

I juni 2017 hadde de dessuten med seg 23 000 underskrifter til FNs havkonferanse i New York der de ba Statoil om å trekke seg ut av New Zealand.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, 12.06.2017, «Statoils oljedrøm i New Zealand møter kraftig motstand».

Maoriene fikk moralsk støtte fra norske samer. De påpekte at Statoil brøt menneskerettigheter gjennom virksomheten på New Zealand. Det gikk frem av et brev fra Sametinget signert av sametingspresident Aili Keskitalo, sendt til New Zealands statsminister John Key. Brevet ble sendt i kopi til flere ministre på New Zealand, samt Statoil og det norske olje- og energidepartement.

Pressetalsmann for Statoils virksomhet i utlandet, Knut Rostad, svarte følgende på spørsmål fra Teknisk Ukeblad om Statoil forholdt seg til regelverket på New Zealand, og FNs retningslinjer: «Det er viktig for oss, uansett hvor vi er, at vi gjør dette på en forsvarlig måte. Vi tar deres syn til etterretning. Vi har informert dem løpende om våre aktiviteter og vil fortsette å gjøre dette fremover.»[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad, 30.09.2015, «Sametinget frykter Statoil bryter menneskerettighetene. På New Zealand.»

Statoil og Chevron fortsatte sin letevirksomhet i de fire utvinningstillatelsen selskapet hadde utenfor sørøstkysten av Nordøya i 2015 og 2016.[REMOVE]Fotnote: Offshore Energy, 14.10.2016, «New Zealand: Statoil abandons offshore exploration project».

Oljekrise og ny strategi

I 2015 overtok Eldar Sætre sjefsstolen i Statoil. Mens det i Lunds sjefsperiode var stigende og høye oljepriser som ga god lønnsomhet, fikk Sætre oljekrisen med lave oljepriser rett i fanget. Driftsresultatet i 2015 var 86 prosent lavere enn året før. Det måtte gjøres en nedskalering i selskapet etter flere års raus pengebruk på nye investeringer.

Strategien for utenlandsvirksomheten endret seg likevel ikke over natten. I 2015 var målet fortsatt at selskapet skulle utvikle betydelige og lønnsomme internasjonale posisjoner. Men ettersom den lave oljeprisen holdt seg i flere år og ikke viste skikkelig tegn til oppgang før i 2018, var det lite rom for nye investeringer.

Ingen nye letelisenser

Det politiske skiftet etter valget i New Zealand i 2017 gjorde at rammevilkårene for oljevirksomheten i landet endret seg. Labours Jacinda Ardern ble statsminister med støtte fra miljøpartiet Green Party.

Frem til da var det tildelt 22 utvinningstillatelser med muligheter for å drive utvinning av petroleum i 40 år dersom det ble gjort funn. New Zealand ble regnet som en miljøsinke. I forbindelse med Parisavtalen hadde ikke landet lovet noe kutt i utslippene av CO₂. Tvert imot hadde landet signalisert en utslippsvekst på 44 prosent fra 1990 til 2030.[REMOVE]Fotnote: https://climateactiontracker.org/countries/new-zealand/

Med en ny regjering på plass kom landets klimapolitikk under lupen. Det ble vedtatt en lov om at landet skal være klimanøytralt innen 2050, og i 2018 avlyste regjeringen den årlige tildeling av offshore letelisenser for olje og gass. Det ville ikke bli utlyst flere nye runder fra den sittende regjeringen.[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad, 12.04.2018, «New Zealand dropper å dele ut nye oljelisenser av hensyn til klimaet.»

Dette var kanskje medvirkende til at Chevron og Equinor, som selskapet nå het, i 2019 konkluderte med at de ville gi fra seg de tre letelisensene selskapene hadde på østkysten av Nordøya. Det 25 000 kvadratkilometer store sjøområdet lisensene omfattet utgjorde en fjerdedel av New Zealands aktive leteareal. Lisensene gjaldt for 15 år, men verken Chevron eller Equinor ønsket å fortsette letevirksomheten ut fra selskapenes målsettinger om å konsolidere virksomheten.

Bryn Klove, Equinors landsjef i New Zealand, mente at mange ville spekulere i om beslutningen om å forlate New Zealand skyldtes endringene i landets letestrategi.[REMOVE]Fotnote: NZHerald, 18.06.2019, «Chevron, Equinor depart NZ exploration scene». Selskapene hadde imidlertid ikke kommet så langt som til leteboring enda, og når selskapets strategi var fokus på kjerneområder, var det det som var den mest tungtveiende årsaken til at Equinor forlot landet.

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.