Tag: lokalisering

Historien om hvordan staten skulle engasjere seg på norsk sokkel er som en tretrinns-rakett. Først sørget regjeringen Borten (Sp) for å sikre staten aksjeflertallet i Hydro. Selv med et statlig aksjeflertall ville Hydro som oljeselskap fortsatt være opptatt av sin forretning og handlefrihet. Mange politikere var derfor usikre på om dette var nok for å sikre statens interesser på norsk sokkel.

Trinn to kom med anbefalingen fra Knudsen-utvalget, nedsatt av den borgerlige regjering, om at i tillegg til Hydro burde det etableres et 100 prosent statlig eid oljeselskap til å ta hånd om statens interesser på sokkelen. Et slikt holdingselskap skulle ikke selv drive med leting, utvinning og foredling, men være et morselskap for andre selskaper som drev aktiv virksomhet.

Etter at regjeringen Bratteli I (Ap) overtok regjeringsmakten 17. mars 1971, midt i stortingsperioden, kom det tredje og avgjørende trinn i utviklingen. Arbeiderpartiregjeringen ville utrede saken på nytt. En ny Stortingsproposisjon Om opprettelsen av statens oljedirektorat og et statlig oljeselskap ble lagt nøyaktig ett år senere 17. mars 1972. Prinsippene bygde i stor grad på Knudsen-utvalgets innstilling fra året før, men med et viktig unntak – selskapet skulle være operativt. Det felles grunnlaget i de to utredningene gjorde sitt til at det var mulig å vinne bred tilslutning i Stortinget.

Den tredelte norske modellen

Arbeiderpartiet satte politiske tungvektere med solide kunnskaper om oljevirksomheten inn i posisjoner i Industrikomiteen på Stortinget da Bratteli ble statsminister. Ingvald Ulveseth (Ap) var fungerende formann. Han hadde med seg Rolf Hellem (Ap) som ordfører og Harald Løbak (Ap) som sekretær. De bidro til at det viktige prinsippet om den tredelte norske modellen – et prinsipp hadde Knudsen-utvalget gått inn for i sin innstilling fra 1971, ble beholdt. Dette innebar en klar grenseoppgang mellom politiske, forvaltningsmessige og forretningsmessige funksjoner:

1. Det politiske ansvaret for oljesakene ble lagt til en egen avdeling i Industridepartementet, som skulle stå for lovgiving og konsesjoner. (I 1978 ble denne avdelingen skilt ut til et eget departement, Olje- og energidepartement.)

2. Et oljedirektorat skulle ta hånd om statens forvaltning ved å samle inn og bearbeide geologisk og geofysisk materiale fra sokkelen. Oljedirektoratet fikk også ansvar for å påse at oljevirksomheten fulgte lover og forskrifter, og at sikkerhet og arbeidsmiljø på sokkelen ble ivaretatt.

3. Et heleid statlig oljeselskap skulle opprettes for å ta seg av «statens forretningsmessige interesser og ha et samarbeid med innenlandske og utenlandske oljeinteresser».[REMOVE]Fotnote: Innst. S. nr. 316, jfr. St prp. nr. 113 (1971–72). Opprettelse av statens oljedirektorat og et statlig oljeselskap m.m.

Disse prinsippene var det stor politisk enighet om.

Selskapets formål

Arbeiderpartiet satte likevel sitt klare stempel på oljepolitikken i den nye proposisjonen. Den store forskjellen sammenlignet med Knudsen-utvalgets innstilling var at det ikke lenger var snakk om et non-operativt holdingselskap, men tvert imot et operativt oljeselskap.  For første gang var det konkretisert hva et nytt statlig oljeselskap skulle drive med:

«Selskapet har til formål selv, eller gjennom deltagelse i andre selskaper å drive undersøkelser etter og utvinning, transport, foredling og markedsføring av petroleum og avledede produkter.»[REMOVE]Fotnote: Smst.

Dette videre utdypet. Det ble forutsatt at selskapet etter hvert skulle opparbeide kompetanse til å utføre flere oppgaver:
– Foreta vurderinger av blokker der staten hadde oppnådd deltakerrett.
– Ivareta statens interesser i inngåtte avtaler om statsdeltagelse («carried interest»).
– Sørge for den praktiske gjennomføringen av de geologiske og geofysiske undersøkelser som utføres for     direktoratets regning.
– Undersøke mulighetene i de blokker som staten overlater til statsselskapet med sikte på å finne fram til den mest hensiktsmessige disponering av disse blokker, herunder forhandle om samarbeidsavtaler eller kontrakter om utnyttelse av disse blokker.
– Delta i boreoperasjoner og utvinning.
– Delta i transport, raffinering, markedsføring og petrokjemisk industri i den grad og så langt det er formålstjenlig.
– Følge med i den globale utviklingen innen petroleumssektoren, blant annet for å kunne vurdere hvorvidt det er formålstjenlig med engasjement på petroleumssektorer i andre land enn Norge.[REMOVE]Fotnote: Smst.

Det var omfattende oppgaver for et selskap som skulle opprettes og starte fra null.

Styring av selskapet

Innstillingen til Stortinget foreslo et aktivt operativt oljeselskap med full forretningsmessig handlefrihet, slik at det kunne treffe raske avgjørelser om nødvendig. Selskapet skulle være et aksjeselskap, og for å kunne ha handlefrihet i etableringsperioden skulle selskapet tilføres fem millioner kroner i aksjekapital.

Hvordan selskapet skulle organiseres ble overlatt til styret i samarbeid med Industridepartementet. Generalforsamlingen, det vil si Industriministeren, var ansvarlig for valg av selskapets styre. Videre var styret ansvarlig for å velge selskapets direktør. Deretter måtte det ansettes en nøkkelstab som kunne være på 30–40 ansatte i etableringsperioden.

Parlamentarisk kontroll og styring skulle sikres ved at Stortinget behandlet selskapets virksomhet i sammenheng med langtidsprogram, statsbudsjett og nasjonalbudsjett. Stortinget skulle informeres ved at Industridepartementet med passende mellomrom la frem stortingsmeldinger om virksomheten. Det var også naturlig at statsselskapet la frem langtidsplaner for sin virksomhet.  Enkeltsaker av stor økonomisk eller prinsipiell betydning måtte legges frem for Stortinget særskilt. Stortinget måtte selv utarbeide et regelverk som bestemte hvor mye av selskapets overskudd som skulle gå til staten.

Industrikomiteen oppfattet statsselskapet som et meget viktig organ for å oppnå nasjonal styring og kontroll med sikte på at naturressursene på den norske kontinentalsokkelen kunne utnyttes slik at de kom hele samfunnet til gode.[REMOVE]Fotnote: Smst. Høyres representanter var nok i utgangspunktet alltid skeptiske til opprettelsen av et statlig oljeselskap, og partiets parlamentariske leder, Kåre Willoch, ba dem på et tidspunkt om å ta ut dissens. De inntok imidlertid en mer pragmatisk holdning for at man skulle bli enige i komiteen, og fokuserte i stedet på å få gjennomslag for å begrense selskapets selvstendige handlingsrom.

Lokaliseringsdebatten dominerte

Den 13. juni 1972 ble saken om opprettelse av statens oljedirektorat og et statlig oljeselskap behandlet i Stortinget. Saksordfører var Rolf Hellem. I sitt innledningsforedrag poengterte han at innstillingen fra Industrikomiteen i stor grad bygde på Knudsen-utvalgets innstilling. Komiteen stilte seg enstemmig bak forslaget til statlig organisering.

Bare på et punkt var komiteen delt – ikke i et flertall og et mindretall, men nøyaktig tredelt. Det gjaldt spørsmålet om plassering av oljedirektoratet og det statlige oljeselskapet som var forutsatt å ligge på samme sted. En fraksjon gikk inn for Bergen, en annen for Stavanger, som var anbefalt av departementet, og en tredje fraksjon foreslo Trondheim. Det var diskusjon om dette temaet som gjorde at behandlingen av saken i Stortinget ikke var gjort på en dag, men strakk seg over to dager.

Rolf Hellem foreslo Trondheim som det eneste sted i Norge med et teknisk høgskolemiljø med faglig styrke som ville være til nytte for de statlige institusjonene. Dessuten ville oljeletingen snart bevege seg nordover.

Per Hysing-Dahl, høyremann fra Bergen, foreslo å legge oljedirektoratet og statsoljeselskapet til Bergen som allerede hadde et universitet og Havforskningsinstitutt.

Torbjørn Berntsen fra Arbeiderpartiet foreslo Stavanger som stedsvalg for Statens Oljedirektorat og Statens Oljeselskap. Begrunnelsen var at det var der oljevirksomheten var kommet i gang og der var et visst oljemiljø samt at petroleumsutdanningen hadde kommet i gang ved distriktshøgskolen:

La ikke det statlige oljeselskap starte sin virksomhet med det alvorlige handikap det vil være å bli lokalisert til steder som ligger i betryggende avstand fra de områder hvor oljeaktiviteten foregår og kommer til å foregå i mange år fremover.[REMOVE]Fotnote: Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1971/72 Vol. 116 Nr. 7c, Forhandlinger i Stortinget nr. 456. https://equinor.industriminne.no/wp-content/uploads/sites/8/2022/06/1971-72-St.prp_.-113-Opprettelse-av-statens-oljedirektorat-og-et-statlig-oljeselskap-m.m..pdf

Industriminister Finn Lied som hadde vært inne på tanken om Oslo som et alternativ, støttet etter hvert Berntsen i en lokalisering i Stavanger.

En enstemmig beslutning

Om lokaliseringsdebatten satte følelsene i sving, var det stor enighet om innstillingen. 14. juni 1972 ble den vedtatt av et enstemmig storting. Dermed var alt endelig klart for opprettelse av et statlig oljedirektorat og et statlig oljeselskap.[REMOVE]Fotnote: Ibid, nr 460. Det var et godt utgangspunkt for de nye statlige institusjonene at alle partier var enige om opprettelsen. Det tok likevel ikke lang tid før skillelinjene i oljepolitikken mellom de borgerlige partiene og partiene på venstresiden kom til syne igjen.

Når det gjaldt plassering, fikk Stavanger flertall med 75 stemmer. Trondheim fikk 49 stemmer og Bergen 20 stemmer.[REMOVE]Fotnote: Smst.. I Stavanger sto jubelen i taket etter vedtaket om at Oljedirektoratet og det statlige oljeselskapet skulle ligge i det som allerede var oljebyen.[REMOVE]Fotnote: Gunnar Roalkvam og Kristin Øye Gjerde,Oljebyen  1965-2010, bind 4 i Stavanger bys historie, 2012: 77 – 85.

Hvor stort eller lite engasjementet om denne saken var rundt i landet viste seg da nyheten kom på trykk dagen etter. I Rogalands Avis var hovedoverskriften: «Flaggene til topps i Stavanger». Det ble fulgt opp med «Stavanger oljehovedstad» og Ordfører Arne Rettedal som uttalte: «Jeg var i tvil, men tvilen forsvant fort. Dette vil bety mye for byens utvikling». Også Stavanger Aftenblad skrev om «Stavanger-flaggfest for oljedirektoratet» og hadde en bred dekning inni avisen. I resten av landets aviser ble saken knapt nevnt. Bergens Tidende hadde en liten sak på side to, mens Adresseavisen i Trondheim og osloavisen Dagbladet ikke nevnte saken overhodet.

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.