Tag: fusjon

Mye av hemmeligheten bak å lykkes med et initiativ ligger i å forstå sine omgivelser godt nok. For Statoils vedkommende har det i hele selskapets historie vært essensielt å kunne lese eierinteressene. Før delprivatiseringen var dette «kun» staten. Men staten kunne til tider være utfordring stor nok – noen regjeringer kunne skape uforutsigbarhet og hindringer sett med Statoil-ledelsens øyne. Andre regjeringer kunne derimot gi selskapet vide handlingsrom.

Under Arve Johnsen kom Statoil etter hvert i en slik posisjon at det på begynnelsen av 1980-tallet utløste en politisk reaksjon fra krefter på borgerlig side. Rundt midten av tiåret kom politikerne fram til et bredt kompromiss om å begrense den økonomiske handlefriheten til statsoljeselskapet – den såkalte vingeklippingen.

Det som skulle bli statens andel av Statoils kontantstrøm (inntekter og utgifter) ble kjent som Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE).

Vingeklippingen framstår som den trolig største milepælen i de første 25 årene av Statoils historie. Et karakteristisk kjennetegn er at det var basert på et politisk initiativ – der Statoil ble tvunget til å akseptere en betydelig begrensning av tilgangen til kontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten. Noen år senere var det Statoil som skulle initiere grunnleggende endringer.

Delprivatisering og fusjon – på Statoils (og Hydros) initiativ

Noen taler er viktigere enn andre. På et seminar i Sandefjord i 1999 tok Harald Norvik et (i praksis) offentlig initiativ til delprivatisering av Statoil.[REMOVE]Fotnote: Lerøen, Bjørn Vidar 2002. Dråper av svart gull. Statoil 1972-2002. Statoil, s. 80. Dette skulle vise seg å være et startskudd for at delprivatiseringsprosessen for alvor kom i gang. Det er et av de klareste eksemplene i Statoils historie på toppledelsens initiativ overfor politiske myndigheter når det gjaldt å få gjennom varige og prinsipielle endringer i selskapets rammevilkår.[REMOVE]Fotnote: For reaksjoner på talen, se for eksempel: Storsletten, Aslak Versto 2018. Prosessen bak delprivatiseringen av Statoil i 2001 – fra selskap til vedtak. Masteroppgave i historie, UiO, s. 35.

Oppstarten av fusjonsforhandlingene mellom Statoil og Norsk Hydro i 2006 hadde likhetstrekk med den tidlige fasen av delprivatiseringen. Sommeren dette året besøkte Helge Lund Hydros sjef Eivind Reiten på hytta og de utmeislet der viktige deler av det som skulle bli basisen for fusjonen mellom de to selskapene. Samme høst kom initiativet fra de to topplederne rettet mot det politiske miljøet. Resultatet kjenner vi: Sammenslåingen ble et faktum fra 1. oktober 2007 under navnet StatoilHydro.

Forhistorien: Statoils prøveballonger og sonderinger stoppes

Finnes det andre likhetstrekk mellom delprivatiseringen og fusjonen som det er verdt å poengtere?

Det viktigste er kanskje det som kan kalles «stå-på-vilje». Prøveballonger i tilknytning til både privatiserings- og fusjonsprosessen ble nemlig behørig skutt ned.

Harald Norvik fikk for eksempel i 1992 et klart nei fra statsrådshold (attpåtil fra Arbeiderpartiet) da han forsøke å få til en endring av adskillelsen mellom Statoil og Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE).[REMOVE]Fotnote: Se Lerøen 2002, s. 83. Mange mente at tilgangen til SDØE var en forutsetning for at Statoil skulle kunne konkurrere internasjonalt (som et delprivatisert selskap). I forbindelse med delprivatiseringsprosessen la selskapet nok en gang betydelig arbeid i å argumentere for mest mulig kontroll med SDØE – og det hele endte med at Statoil fikk overta 15 prosent.[REMOVE]Fotnote: 1) Et arbeid som ledelsen i selskapet la betydelig innsats i, var rapporten «Videreutvikling av Statoil og SDØE». Om arbeidsprosessen, se Statsarkivet i Stavanger. Pa 1339 – Statoil ASA. 0001 – Sentralarkivet/Fjernarkivet, Abb – L0047 og L0048.  2) Den endelige rapporten forelå i: St.prp. nr. 36 (2000-2001) Eierskap i Statoil og fremtidig forvaltning av SDØE, vedlegg 1: Videreutvikling av Statoil og SDØE – Statoil-styrets rapport av 13. august 1999.  https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stprp-nr-36-2000-2001-/id204183/?ch=7 (Besøkt 31.03.2022.)

Fusjonen i 2006/2007 hadde også en broket forhistorie. Sonderingene om en mulig fusjon i 2004 hadde ikke vært en suksess. I en situasjon uten noen permanent arvtaker på toppen av konsernet etter at Olav Fjell måtte gå i september 2003, stod selskapet relativt svakt i forhandlingene med Hydro. Da sonderingene ble lekket til pressen fikk de en kjølig mottakelse i offentligheten. Fusjonen ble derfor satt på vent, inntil forholdene igjen lå til rette i 2006.

Lærdom: Betydningen av politisk forankring

Som nevnt er det avgjørende for å få gjennomslag å kjenne sine omgivelser. For Statoil som initiativtaker handlet dette i stor grad om å vite hvor langt selskapet kunne gå uten å bli stoppet av staten – først og fremst representert ved statsministeren og den ansvarlige ministeren for oljesektoren. Dette krevde en betydelig dose politisk teft.

Selv om mange elementer spilte inn, er det nok ikke helt tilfeldig at de to konsernsjefene som var med på å ro i land delprivatiseringen og fusjonen, nemlig Harald Norvik og Helge Lund, selv hadde erfaring med det politiske liv. Norvik hadde erfaring fra regjeringsapparatet, blant annet som statssekretær i Olje- og energidepartementet (Arbeiderpartiet) i perioden 1979 til 1981. Lund hadde vært politisk rådgiver for Høyres stortingsgruppe fra 1988 til 1990.

Brudd og kontinuitet

Et element som skiller de to prosessene, er i hvilken grad Norvik og Lund var involvert i forhistorien. I delprivatiseringen hadde Norvik gjennom en tiårsperiode selv vært med å vurdere og teste ut hvor landet lå når det gjaldt en eventuell realisering av planene. I motsetning til dette arvet Lund lærdommer fra tidligere lederes erfaringer om mulighetene for å få gjennomslag for en sammenslåing av Statoil og Hydro.

Om vi flytter oss over på statlig side, er kanskje det mest iøynefallende trekket kontinuitet – i alle fall var det tilfelle med Jens Stoltenberg. Han var nærings- og energiminister fra 1993 til 1996. Som statsminister i sin første regjering (2000–2001) var han en forkjemper for delprivatiseringen. I sin neste periode som statsminister (2005–2013) var han en helhjertet støttespiller for fusjonsplanene da Lund og Reiten presenterte disse for ham høsten 2006.[REMOVE]Fotnote: Boon, Marten 2022, En nasjonal kjempe. Statoil og Equinor etter 2001. Universitetsforlaget, s. 203. Det er her også verdt å minne om at hele Stoltenbergs lengste sammenhengende periode som statsminister (2005-2013) var samtidig med Lunds tid som konsernsjef (2004-2014).

Hos Stoltenberg fikk altså begge Statoils initiativ en varm mottakelse. Slik sett kan det derfor synes som at kontinuiteten på personplanet var vel så fremtredende på statsministernivå som på konsernledernivå i disse to sakene.

Det er mange årsaker til at Statoil lyktes med å få gjennomført både delprivatisering og fusjonering. Vektleggingen her har vært at den grunnleggende oppskriften for at initiativ skal lede til gjennomslag, var å i tilstrekkelig grad sikre støtte fra staten. Resultatet var uansett at det ut av fusjonsprosessen kom et delprivatisert selskap som ble totalt dominerende på norsk sokkel.

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.