Tag: dykkeforskning

Tidlig i februar 1978 skulle det gjennomføres et dykk på 320 meters dyp i Skånevikfjorden i Sunnhordland. Det var det første forsøksdykket som ble gjort med mål om å sveise sammen to rør på denne dybden. Hvis det lyktes, ville det være verdensrekord! For oppdragsgiverne var det vel så viktig at det ville muliggjøre ilandføring av gass til Norge, noe som var en viktig politisk målsetting.

Skåneviksdykket

Norsk Hydro var operatør for dykket sammen med Statoil. Flere utenlandske oljeselskaper støttet forsøket, som hadde et budsjett på 40 millioner kroner. Det store amerikanske selskapet Brown & Root sto for oppdraget. Det hyret det amerikanske dykkerselskapet Taylor Diving and Salvage Company for gjennomføringen av selve dykket og sveiseoperasjonen.

Taylor Diving var et meget erfarent dykkeselskap. Helt siden 1972 hadde det utført sveisejobber på rørledninger ved hjelp av metningsdykkere. I 1977 utførte det som en forberedelse til dykket i Skånevik, fire simulerte arbeidsdykk til 320 meter ved sitt eget forskningsanlegg i New Orleans.[REMOVE]Fotnote: ”Deepwater hyperbaric welding program” INFO-film.

Fra norsk side var forskningssenteret Sintef i Trondheim involvert. Sveiseprosedyrene var godkjent av Det Norske Veritas. Oljedirektoratet hadde en representant til stede.

Tross grundige forberedelser gikk det galt. Sent om kvelden den 7. februar 1978 omkom den amerikanske dykkeren David Hoover på 320 meters dyp. Han var en av tre i det første arbeidslaget som ble senket ned i dykkerklokken til arbeidsdybden for å sveise rørene i et tørt kammer nede på bunnen. Midt under dykket mistet mannskapene oppe i kontrollrommet kontakten med Hoover. Han ble funnet livløs av de andre dykkerne, og dradd inn i klokken hvor de startet livredning, men det var ikke mulig å få liv i ham igjen. Årsaken til det tragiske dødsfallet var trolig en teknisk svikt i pustegasstilførselen.

Dykket i Skåneviksfjorden ble avsluttet, og politietterforskning ble innledet. Statoil og Hydro trakk seg fra forsøket. Men Taylor Diving, Brown&Root og dykkerne ville fortsette. Forsøket ble flyttet til Skottland og fullført der med sveising på 320 meters dyp. Dykkerne, som hadde opplevd å miste en kollega, var sammenhengende 44 døgn i det trange kammeret trykksatt til arbeidsdybde, noe som var uvanlig lenge. Det ble likevel godkjent av dykkerlegen. Sveiseforsøket ble gjennomført med et tilfredsstillende resultat i Skottland.[REMOVE]Fotnote: Gjerde, Kristin Øye og Ryggvik, Helge, Nordsjødykkerne, 2009: 203–209. Dødsulykken viser at det tekniske utstyret hadde svakheter. Det ble derfor tatt en stor risiko da dykkeforsøket ble gjennomført i Skottland.

Dykkeforskning i Norge

Kunne den nødvendige dykkeekspertisen utvikles i Norge, i stedet for å basere seg på utenlandske dykkerselskaper? Ideen om dette modnet gradvis i 1970-årene. I 1978 kom Norsk Undervannsinstitutt, NUI, et nasjonalt undervannsteknologisk, hyperbar-medisinsk forskningssenter i drift. Det var samme år som Statfjord A ble satt i produksjon. Staten og tunge norske industriselskap med Det Norske Veritas i spissen sto i førersetet ved opprettelsen av forskningsinstitusjonen.[REMOVE]Fotnote:  Smst.: 243–245.

Utfordringene med ilandføring for gassen fra Statfjord til det norske fastland og videre til Europa, nærmet seg en løsning. Det ble inngått en gunstig gassavtale mellom Statoil og Ruhrgas. Statpipe skulle føre naturgassen til Kårstø for prosessering, og derfra kunne tørrgassen føres i rør via Ekofisk (Norpipe) til kontinentet.[REMOVE]Fotnote: Gunnar Nerheim, En gassnasjon blir til. Norsk oljehistorie bind 2, 1996, s. 66.

Ved NUI, som holdt til i Gravdal i Bergen, skulle utfordringene med dykking på dypt vann løses. Fra 1980 var der full aktivitet med forskningsprogrammer som ble finansiert gjennom oppdrag for oljeselskap. Dybderekorden ved NUI ble satt allerede i 1981 med 504-metersdykket – Deep Ex II – en norgesrekord som har blitt stående.[REMOVE]Fotnote: Gjerde, Kristin Øye og Ryggvik, Helge, Nordsjødykkerne, 2009: 248–260.

Samme år som rekorden ble satt, ble NUI omgjort til en uavhengig stiftelse kalt Norsk Undervanns Teknologisk Senter (NUTEC). I tillegg til Det Norske Veritas og Norges Teknisk Vitenskapelige forskningsråd kom de tre norske oljeselskapene Statoil, Norsk Hydro og Saga Petroleum inn på eiersiden. Alle de norske oljeselskapene som nå ble medeiere i NUTEC hadde planer for rørleggingsaktivitet og drift av rørledninger som skulle krysse Norskerenna. At eierne av forskningsinstitusjonen samtidig var brukere av resultatene reiste etter hvert flere forskningsetiske problemstillinger.[REMOVE]Fotnote: Smst.: 260–262. Blant annet var det diskusjoner i styret om behovet for at forskningsdykkene skulle etisk klareres av en uavhengig kommisjon. Men på dette punktet var de medisinsk ansvarlige ved NUTEC veldig klare. Alle forskningsdykk skulle etisk klareres.[REMOVE]Fotnote: Stein Tønjum i samtale med Kristin Øye Gjerde, 25.04.2008.

En dykker blir nøye testet før forsøksdykket skal gjennomføres. Foto: Ukjent/NUI/Norsk Oljemuseum

CO2-toleransetest utføres på en av dykkeren. Foto: Ukjent/NUI/Norsk Oljemuseum

Statpipe forskningdykk

Målet om å krysse Norskerenna med rørledning for ilandføring av petroleum til Norge, var enda ikke nådd. Mye sto på spill. For at statpiperørleggingen skulle godkjennes ble det i 1983–84 utført flere testdykk. To dykkerselskaper var engasjert: Det franske dykkerselskapet Comex og det norske dykkerselskapet Seaway Diving som tilhørte StoltNielsen-gruppen. Comex skulle bistå ved leggingen av rør fra Statfjord mot Kårstø i Tysvær, og Seaway Diving skulle bistå ved rørlegging fra kanten av Norskerenna inn mot Kalstø på Karmøy.

Ved Comex sine lokaliteter i Marseilles ble det gjort et sveisedykk til 300 meter. NUTEC var i denne sammenheng en underleverandør for Comex, og ved senteret i Bergen ble det foretatt to testdykk til 350 meter. Seks dykkere ble da satt under trykk tilsvarende 350 meters dybde. Dykkerne ble inndelt i to grupper og hver gruppe arbeidet opptil sju timer daglig i det store våtkammeret ved senteret. Hele operasjonen varte i 18 døgn, og ble betegnet som vellykket av prosjektledelsen.[REMOVE]Fotnote: Pedersen, Odd, Best på bunnen, 2001: 84.

Det ble også gjort flere dykk i sjø i Onarheimsfjorden. Det var Seaway Diving som utførte disse dykkene. Det ble lagt et 72 meter langt gassrør med innlagt skade på havbunnen. Dykkerne lokaliserte skaden, fjernet betongkappen med armering og korrosjonsbeskyttelse, kuttet røret og plugget for gasstilførselen før sveising og etteroppvarming. Arbeidet ble utført i en 60 tonn tung enhet med gripe- og sveiseutstyr som ble firt ned til rørledningen. Fra dykkerklokken som ble festet til enheten kunne spesialister gå i vanlig kjeledress over i arbeidskammeret på havbunnen. Dette var spesielt laget for dyp ned til 300 meter og disponibelt for Statpipe-prosjektet.  Forsøkene på havbunnen omfattet sveising, ultralydkontroll og tildekking av røret med beskyttelseskappe. Utstyret kunne opereres fra et hvilket som helst dykkerfartøy.

Dykkere i Seaway Diving skulle være en del av beredskapen ved leggingen av Kårstø-rørledningen der det dypeste punktet på strekningen var 297 meter. Det skulle brukes fjernstyrte farkoster til arbeidsoperasjonene, men dykkere skulle være i beredskap hvis noe gikk galt.[REMOVE]Fotnote: Haugesunds avis, «Vellykket Statpipe-test på 300 meters dyp», 03.09.1983.

Også ved Statpipe-dykkene var det utfordringer slik som det hadde vært ved tidligere testdykk. Resultatet ble at Oljedirektoratet (OD) ga godkjenning for dykk ned til 250 meter ved legging av Statpipe-rørledningen.  Med denne godkjenningen kunne leggeoperasjonen komme i gang.

Hva så – etterpå

På grunn av store investeringer fikk NUTEC store utgifter. Oppdragene fra oljeindustrien var for få til at forskningssenteret lønte seg. Løsningen ble at fra 1. januar 1985 overtok oljeselskapene eierskapet av NUTEC helt og holdent. Statoil eide 60 prosent, Hydro 30 prosent og Saga 10 prosent. I det nye styret satt Torleif Enger som representant for Hydro, Jon Husly som representant for Statoil og Bo Brennstrøm for Saga. Faren var at oljeselskapene fikk større makt til å påvirke forskningsresultatene.

Etter at oljeselskapene overtok eierskapet fullstendig, meldte kritiske røster seg. Jan Jacobsen i Energi- Dykkere og Serviceforbundet uttalte i 1985: «Det er en katastrofe for dykkernes sikkerhet og helse når NUTEC som vårt eneste forskningssenter på disse områdene står i fare for å miste sin posisjon som en uavhengig og fri bremsekloss på selskapenes drivkraft mot å bruke dykkere på stadig dypere vann.»[REMOVE]Fotnote: PETRO magasinet Nr. 2 1985 ”Ta et oppgjør innen dypdykkingen i tide!” s. 20. At oljeselskapene kontrollerte dykkeforskningen var som å sette bukken til å passe havresekken. Myndighetene, det vil i dette tilfellet si OD, burde påse at dykkemedisinsk forskning foregikk i forsvarlige former før det skjedde skade på personene som deltok i eksperimentene.

Kritikken tydet på at den maksimale grensen for hvor dypt det var forsvarlig å dykke var nådd. Etter flere forskningsdykk i 1980-årene satte OD grensen til 400 meter. Så dypt ble det aldri dykket. Det dypeste dykket foretatt på norsk sokkel er på 248 meter i forbindelse med Statpipe-rørleggingen.

Allerede i 1990-årene ble dykking på norsk sokkel gradvis faset ut. Det ble utviklet fjernstyrte undervannsfarkoster som kunne erstatte dykkere og automatiske sveisemaskiner for reparasjon av rørledninger.[REMOVE]Fotnote: Pedersen, Odd, Best på bunnen, 2001: 84. Det er også verdt å merke seg at i 2000 ble grensen for hvor dypt det var sikkert å dykke i praksis satt til 180 meter. Det var slutt på den rovdriften det hadde vært på dykkere – blant annet i forbindelse med kryssing av Norskerenna med olje- og gassrørledninger.

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.