Dykkeforskning for å gjøre det umulige mulig
Tidlig i februar 1978 skulle det gjennomføres et dykk på 320 meters dyp i Skånevikfjorden i Sunnhordland. Det var det første forsøksdykket som ble gjort med mål om å sveise sammen to rør på denne dybden. Hvis det lyktes, ville det være verdensrekord! For oppdragsgiverne var det vel så viktig at det ville muliggjøre ilandføring av gass til Norge, noe som var en viktig politisk målsetting.
Skåneviksdykket
Norsk Hydro var operatør for dykket sammen med Statoil. Flere utenlandske oljeselskaper støttet forsøket, som hadde et budsjett på 40 millioner kroner. Det store amerikanske selskapet Brown & Root sto for oppdraget. Det hyret det amerikanske dykkerselskapet Taylor Diving and Salvage Company for gjennomføringen av selve dykket og sveiseoperasjonen.
Taylor Diving var et meget erfarent dykkeselskap. Helt siden 1972 hadde det utført sveisejobber på rørledninger ved hjelp av metningsdykkere. I 1977 utførte det som en forberedelse til dykket i Skånevik, fire simulerte arbeidsdykk til 320 meter ved sitt eget forskningsanlegg i New Orleans.[REMOVE]Fotnote: ”Deepwater hyperbaric welding program” INFO-film.
Fra norsk side var forskningssenteret Sintef i Trondheim involvert. Sveiseprosedyrene var godkjent av Det Norske Veritas. Oljedirektoratet hadde en representant til stede.
Tross grundige forberedelser gikk det galt. Sent om kvelden den 7. februar 1978 omkom den amerikanske dykkeren David Hoover på 320 meters dyp. Han var en av tre i det første arbeidslaget som ble senket ned i dykkerklokken til arbeidsdybden for å sveise rørene i et tørt kammer nede på bunnen. Midt under dykket mistet mannskapene oppe i kontrollrommet kontakten med Hoover. Han ble funnet livløs av de andre dykkerne, og dradd inn i klokken hvor de startet livredning, men det var ikke mulig å få liv i ham igjen. Årsaken til det tragiske dødsfallet var trolig en teknisk svikt i pustegasstilførselen.
Dykket i Skåneviksfjorden ble avsluttet, og politietterforskning ble innledet. Statoil og Hydro trakk seg fra forsøket. Men Taylor Diving, Brown&Root og dykkerne ville fortsette. Forsøket ble flyttet til Skottland og fullført der med sveising på 320 meters dyp. Dykkerne, som hadde opplevd å miste en kollega, var sammenhengende 44 døgn i det trange kammeret trykksatt til arbeidsdybde, noe som var uvanlig lenge. Det ble likevel godkjent av dykkerlegen. Sveiseforsøket ble gjennomført med et tilfredsstillende resultat i Skottland.[REMOVE]Fotnote: Gjerde, Kristin Øye og Ryggvik, Helge, Nordsjødykkerne, 2009: 203–209. Dødsulykken viser at det tekniske utstyret hadde svakheter. Det ble derfor tatt en stor risiko da dykkeforsøket ble gjennomført i Skottland.
Dykkeforskning i Norge
Kunne den nødvendige dykkeekspertisen utvikles i Norge, i stedet for å basere seg på utenlandske dykkerselskaper? Ideen om dette modnet gradvis i 1970-årene. I 1978 kom Norsk Undervannsinstitutt, NUI, et nasjonalt undervannsteknologisk, hyperbar-medisinsk forskningssenter i drift. Det var samme år som Statfjord A ble satt i produksjon. Staten og tunge norske industriselskap med Det Norske Veritas i spissen sto i førersetet ved opprettelsen av forskningsinstitusjonen.[REMOVE]Fotnote: Smst.: 243–245.
Utfordringene med ilandføring for gassen fra Statfjord til det norske fastland og videre til Europa, nærmet seg en løsning. Det ble inngått en gunstig gassavtale mellom Statoil og Ruhrgas. Statpipe skulle føre naturgassen til Kårstø for prosessering, og derfra kunne tørrgassen føres i rør via Ekofisk (Norpipe) til kontinentet.[REMOVE]Fotnote: Gunnar Nerheim, En gassnasjon blir til. Norsk oljehistorie bind 2, 1996, s. 66.
Ved NUI, som holdt til i Gravdal i Bergen, skulle utfordringene med dykking på dypt vann løses. Fra 1980 var der full aktivitet med forskningsprogrammer som ble finansiert gjennom oppdrag for oljeselskap. Dybderekorden ved NUI ble satt allerede i 1981 med 504-metersdykket – Deep Ex II – en norgesrekord som har blitt stående.[REMOVE]Fotnote: Gjerde, Kristin Øye og Ryggvik, Helge, Nordsjødykkerne, 2009: 248–260.
Samme år som rekorden ble satt, ble NUI omgjort til en uavhengig stiftelse kalt Norsk Undervanns Teknologisk Senter (NUTEC). I tillegg til Det Norske Veritas og Norges Teknisk Vitenskapelige forskningsråd kom de tre norske oljeselskapene Statoil, Norsk Hydro og Saga Petroleum inn på eiersiden. Alle de norske oljeselskapene som nå ble medeiere i NUTEC hadde planer for rørleggingsaktivitet og drift av rørledninger som skulle krysse Norskerenna. At eierne av forskningsinstitusjonen samtidig var brukere av resultatene reiste etter hvert flere forskningsetiske problemstillinger.[REMOVE]Fotnote: Smst.: 260–262. Blant annet var det diskusjoner i styret om behovet for at forskningsdykkene skulle etisk klareres av en uavhengig kommisjon. Men på dette punktet var de medisinsk ansvarlige ved NUTEC veldig klare. Alle forskningsdykk skulle etisk klareres.[REMOVE]Fotnote: Stein Tønjum i samtale med Kristin Øye Gjerde, 25.04.2008.
Statpipe forskningdykk
Målet om å krysse Norskerenna med rørledning for ilandføring av petroleum til Norge, var enda ikke nådd. Mye sto på spill. For at statpiperørleggingen skulle godkjennes ble det i 1983–84 utført flere testdykk. To dykkerselskaper var engasjert: Det franske dykkerselskapet Comex og det norske dykkerselskapet Seaway Diving som tilhørte StoltNielsen-gruppen. Comex skulle bistå ved leggingen av rør fra Statfjord mot Kårstø i Tysvær, og Seaway Diving skulle bistå ved rørlegging fra kanten av Norskerenna inn mot Kalstø på Karmøy.
Ved Comex sine lokaliteter i Marseilles ble det gjort et sveisedykk til 300 meter. NUTEC var i denne sammenheng en underleverandør for Comex, og ved senteret i Bergen ble det foretatt to testdykk til 350 meter. Seks dykkere ble da satt under trykk tilsvarende 350 meters dybde. Dykkerne ble inndelt i to grupper og hver gruppe arbeidet opptil sju timer daglig i det store våtkammeret ved senteret. Hele operasjonen varte i 18 døgn, og ble betegnet som vellykket av prosjektledelsen.[REMOVE]Fotnote: Pedersen, Odd, Best på bunnen, 2001: 84.
Det ble også gjort flere dykk i sjø i Onarheimsfjorden. Det var Seaway Diving som utførte disse dykkene. Det ble lagt et 72 meter langt gassrør med innlagt skade på havbunnen. Dykkerne lokaliserte skaden, fjernet betongkappen med armering og korrosjonsbeskyttelse, kuttet røret og plugget for gasstilførselen før sveising og etteroppvarming. Arbeidet ble utført i en 60 tonn tung enhet med gripe- og sveiseutstyr som ble firt ned til rørledningen. Fra dykkerklokken som ble festet til enheten kunne spesialister gå i vanlig kjeledress over i arbeidskammeret på havbunnen. Dette var spesielt laget for dyp ned til 300 meter og disponibelt for Statpipe-prosjektet. Forsøkene på havbunnen omfattet sveising, ultralydkontroll og tildekking av røret med beskyttelseskappe. Utstyret kunne opereres fra et hvilket som helst dykkerfartøy.
Dykkere i Seaway Diving skulle være en del av beredskapen ved leggingen av Kårstø-rørledningen der det dypeste punktet på strekningen var 297 meter. Det skulle brukes fjernstyrte farkoster til arbeidsoperasjonene, men dykkere skulle være i beredskap hvis noe gikk galt.[REMOVE]Fotnote: Haugesunds avis, «Vellykket Statpipe-test på 300 meters dyp», 03.09.1983.
Også ved Statpipe-dykkene var det utfordringer slik som det hadde vært ved tidligere testdykk. Resultatet ble at Oljedirektoratet (OD) ga godkjenning for dykk ned til 250 meter ved legging av Statpipe-rørledningen. Med denne godkjenningen kunne leggeoperasjonen komme i gang.
Hva så – etterpå
På grunn av store investeringer fikk NUTEC store utgifter. Oppdragene fra oljeindustrien var for få til at forskningssenteret lønte seg. Løsningen ble at fra 1. januar 1985 overtok oljeselskapene eierskapet av NUTEC helt og holdent. Statoil eide 60 prosent, Hydro 30 prosent og Saga 10 prosent. I det nye styret satt Torleif Enger som representant for Hydro, Jon Husly som representant for Statoil og Bo Brennstrøm for Saga. Faren var at oljeselskapene fikk større makt til å påvirke forskningsresultatene.
Etter at oljeselskapene overtok eierskapet fullstendig, meldte kritiske røster seg. Jan Jacobsen i Energi- Dykkere og Serviceforbundet uttalte i 1985: «Det er en katastrofe for dykkernes sikkerhet og helse når NUTEC som vårt eneste forskningssenter på disse områdene står i fare for å miste sin posisjon som en uavhengig og fri bremsekloss på selskapenes drivkraft mot å bruke dykkere på stadig dypere vann.»[REMOVE]Fotnote: PETRO magasinet Nr. 2 1985 ”Ta et oppgjør innen dypdykkingen i tide!” s. 20. At oljeselskapene kontrollerte dykkeforskningen var som å sette bukken til å passe havresekken. Myndighetene, det vil i dette tilfellet si OD, burde påse at dykkemedisinsk forskning foregikk i forsvarlige former før det skjedde skade på personene som deltok i eksperimentene.
Kritikken tydet på at den maksimale grensen for hvor dypt det var forsvarlig å dykke var nådd. Etter flere forskningsdykk i 1980-årene satte OD grensen til 400 meter. Så dypt ble det aldri dykket. Det dypeste dykket foretatt på norsk sokkel er på 248 meter i forbindelse med Statpipe-rørleggingen.
Allerede i 1990-årene ble dykking på norsk sokkel gradvis faset ut. Det ble utviklet fjernstyrte undervannsfarkoster som kunne erstatte dykkere og automatiske sveisemaskiner for reparasjon av rørledninger.[REMOVE]Fotnote: Pedersen, Odd, Best på bunnen, 2001: 84. Det er også verdt å merke seg at i 2000 ble grensen for hvor dypt det var sikkert å dykke i praksis satt til 180 meter. Det var slutt på den rovdriften det hadde vært på dykkere – blant annet i forbindelse med kryssing av Norskerenna med olje- og gassrørledninger.
arrow_backBetongens dominans: eksemplet GullfaksVolvoavtalen – nesten Volvoilarrow_forward