Troll på land

Det er en lang reise fra leting til funn, avgrensning, planer om utbygging og drift, bygging av installasjoner og til den faktiske realiseringen og oppstart av produksjon. Det kan ta lang tid – hele 43 år med Flyndrefeltet – og endringer skjer ofte underveis. Med et så stort og komplekst felt som Troll er det forståelig at det var en lang reise. At så grunnleggende endringer som de som ble gjort på Trollfeltet, blir gjort i en så sen fase, er likevel sjelden kost.

Funnbrønnen ble avsluttet i november 1979, drivverdighetserklæringen kom i november 1983, mens den første plan for utbygging og drift (PUD) av Troll fase 1 kom i september 1986. I september og oktober 1986 ble det i Statoils styre fattet en rekke viktige beslutninger som omfattet gassfeltene Troll og Sleipner: [REMOVE]Fotnote: Protokoller fra styremøter i Statoil 11.09.1986, 20.10.1986 og 12.11.1986

• Godkjennelse av Troll gassalg-avtalen til kontinentet
• Delen av Troll som ligger i PL085 ble erklært drivverdig (31/3, 31/5 og 31/6)
• Troll fase 1 bygges ut
• Statoil øker sin deltakerandel i den delen av Troll som ligger i PL054 i henhold til glideskala
• Sleipner Øst bygges ut
• Statoil øker sin deltakerandel i Sleipner Øst i henhold til glideskala
• Statoil deltar i utbyggingen og står som operatør for transportsystem til Zeebrugge i Belgia

Planer og konsepter

PUD-en som Statoil-styret ga sin tilslutning til, baserte seg på hele 26 undersøkelsesbrønner og evaluering av disse, samt en gassalgsavtale som sa at det skulle leveres gass i 29 år fra 1. oktober 1993, med opptil 20,26 milliarder kubikkmeter per år.

Det ble oppgitt at det var brukt nesten en milliard kroner på å utvikle den nødvendige dypvannsteknologien som skulle til for å utvinne Troll fase 1, og samlet kostnad for utbygging ble anslått til 20 milliarder 1986-kroner.

Gassen skulle utvinnes fra reservoaret og prosesseres om bord på plattformen. Stående på et betongunderstell skulle den bli verdens høyeste offshorekonstruksjon. Da PUD-en ble utarbeidet, var det flere mulige konsepter for plattformen. Men det var klart at Condeep-teknologien skulle brukes for å bygge en plattform som skulle stå på over 300 meters vanndyp og tåle vekten av 62 000 tonn topside-vekt (altså det som står oppå betongunderstellet).

Det ene Condeep-konseptet («Tripod») innebar skrå skaft av varierende tykkelse på understellet, noe det var utbredt skepsis til om det i det hele tatt var mulig å bygge med glideforskaling. For å bevise at en slik konstruksjon faktisk var mulig å bygge, ble det skrå tårnet i Jåttåvågen støpt. Det står fortsatt. Endelig konsept ble ikke «Tripod», men plattformen ble bygd med fire «bein». Fortsatt var det et imponerende skue, og gikk langt utover hva mange trodde kunne la seg bygge.

Hva skjer med gassen?

Gassen i Troll er av god kvalitet (93 prosent metan). Det var likevel nødvendig å fjerne både tyngre hydrokarboner og vann fra gassen før den kunne leveres til kunden. Videre var det behov for ekstra trykk på gassen for å kunne sende den hele veien til kunden på kontinentet.

Prosessering og kompresjon ville kreve et svært prosessanlegg på plattformen. Det ble lagt opp til at det hver dag ville forbrukes 1,7 MSm³ gass til dette. [REMOVE]Fotnote: Troll Field – Plan for development and operation. Phase One Gas. September 1986. A/S Norske Shell.

Samtidig som forhandlingene om Trollgassen foregikk med blant andre franske Gaz de France, forhandlet Statoil også i hemmelighet om en salgsavtale av gass fra Sleipner. For å gjøre det hele ekstra pikant var franske Elf en sentral motpart i Sleipnerforhandlingene, ikke Gaz de France. I sluttfasen av Sleipner-forhandlingene grep den franske regjeringen inn og nektet Elf å gå videre. Skulle Frankrike ta større norske gassvolumer, måtte det skje i regi av Gaz de France. Dette førte til forviklinger og en revidert PUD som innebar redusert kapasitet på Troll. Produksjonskapasiteten ble likevel ikke redusert da det senere ble funnet en løsning ved at Gaz de France godtok å kjøpe gass både fra Sleipner og Troll.[REMOVE]Fotnote: Troll: gass for generasjoner. Bjørn Vidar Lerøen & Norsk Oljehistorie Bind 2 – en gassnasjon blir til. Gunnar Nerheim.

Billigere og bedre

Utbyggingsløsningen for et prosessanlegg ble likevel annerledes enn opprinnelig tenkt. Det skyldtes ikke minst idéene til Arild Volden. Han hadde lang erfaring som blant annet assisterende feltsjef for Frigg og begynte i Statoil i 1983. Volden ble mer og mer skremt over dimensjonen på produksjonsplattformen, og var overbevist om at det var både teknisk mulig og bedre økonomisk å ilandføre gassen før prosessering. Flere forsøk på å lansere disse tankene internt møtte motstand, blant annet fordi overskridelsene rundt Mongstad tiltok og viljen til teknisk innovative idéer av stor skala dermed var liten.

Selv om ilandføringsstudier for Troll ikke skulle fortsette, fikk Volden aksept for å jobbe videre med å elektrifisere gasskompressorer på plattformer samt undervannsløsninger for oljebrønner.

Det var en vanlig oppfatning at flerfasetransport av gass og vann ville være en stor utfordring. Langvarig transport av gassen og medfølgende tyngre komponenter samt vann kunne forårsake korrosjon – nedbryting av rørene – og Troll skulle produsere over mange år. Dette var ikke Volden enig i. Han er sitert på: «at for korrosjons- og flerfaseproblematikkens del så kunne landterminalen legges på Finse». Volden var så overbevist om at tørking, komprimering og videre eksport til Europa måtte skje på og fra en landbasert terminal, at de på Sandsli bare kalte han for «Troll på land».[REMOVE]Fotnote: 25 år med Troll gass. Eventyret fortsetter. Equinor 2021

Begrunnelsen for ilandføring var flerfoldig:

• Sikkerhet: mindre prosessering og færre folk offshore
• Driftskostnad: enklere installasjon offshore betyr mindre vedlikehold
• Lavere vekt «topside» medfører billigere og enklere konstruksjon
• Utbyggingskostnad: mulighet for å starte bygging av landanlegg senere i tid og dermed skyve på kostnader
• Utvidelse: mulighet for større kapasitet på landanlegg, og tilknytning av andre felt

Et siste forsøk

Volden ble den første Troll-ansatte i DDB (Driftsdivisjonen Bergen) på Sandsli, noe som symbolsk nok ble kommunisert i samme utgave av internmagasinet Status som Arve Johnsens avgang som konsernleder. For med Arve Johnsens avgang og Harald Norviks inntreden åpnet det seg nye muligheter for å se på konseptvalget. Prosjekter som kunne bidra til å endre det negative inntrykket som hadde festet seg etter Mongstad, var plutselig mer velkomne, og Voldens kongstanke kom igjen opp i organisasjonen, helt opp til Statoil-sjef Harald Norvik:

«Troll var en av de første sakene jeg kom bort i da jeg overtok i Statoil i 1988. Forberedelsen til utbyggingen var kommet meget godt i gang i regi av Norske Shell. Etter en intern prosess i Statoils ledelse trakk vi den konklusjon at vi burde vurdere ilandføring av gass fra Troll en gang til. Oljeindustrien var inne i en positiv utvikling av ny teknologi, samtidig som vi alle var blitt mer opptatt av kostnader og lønnsomhet. Det var et godt klima for å gjøre noe med Troll. (…) Prosjekteringen av Troll var allerede kommet meget langt, og jeg var klar over at skulle vi lykkes, måtte vi bli enige på topplan i selskapene»[REMOVE]Fotnote: Harald Norvik i Troll: gass for generasjoner. Bjørn Vidar Lerøen

I et møte mellom Shell og Statoil med representanter på topplan våren 1989 hadde Norvik bestemt seg for å ta opp ilandføringssaken. Det var enighet om å vurdere ilandføring i fellesskap, og etter grundige studier falt valget på ilandføring av gassen fra Troll. I ettertid har Norvik beskrevet det som et av hans stolteste øyeblikk at Statoil lyktes i å snu et såpass langt framskredent prosjekt med en så tung operatør som Shell.[REMOVE]Fotnote: «Giganten, fra Statoil til Equinor» Aage Storm Borchgrevink

15. mars 1990 ble det besluttet i lisensen at Troll A ikke skulle bygges som en helintegrert plattform, men at prosessanlegget skulle på land. Etter hvert ble det besluttet at ilandføringspunktet og prosessanlegget skulle legges til Kollsnes i Øygarden. Etableringen fikk selvsagt enorme konsekvenser for nærområdet og kom i tillegg til ilandføringsterminalen for olje (Stureterminalen) på den andre siden av Øygarden. [REMOVE]Fotnote: 25 år med Troll gass. Equinor 2021

Ettersom opprinnelige planer var godkjente av myndighetene, måtte nå en ny PUD utarbeides og godkjennes. Planen ble utarbeidet av Norske Shell i nært samarbeid med Statoil. Den ble levert til regjeringen i mai 1990. I planen ble det slått fast at omfattende studier hadde konkludert med at ilandføring av gassen før «tørking» var det foretrukne alternativet, og at kondensat skulle eksporteres via Stureterminalen.

Den første elektrifiseringen

Ilandføringen av gassen frigjorde stor plass om bord på plattformen, som i sin tur muliggjorde en nyvinning på norsk sokkel: elektrifisering av en offshoreinstallasjon. Et element som muliggjorde elektrifisering var at Norge i 1989 hadde et kraftoverskudd på 2,5 TWh, og det årlige behovet for Troll og Kollsnes ble oppgitt til 1,7 TWh. [REMOVE]Fotnote: Troll: gass for generasjoner. Lerøen, B.V.

Krafttilførselen til Kollsnes ble gjenstand for heftige diskusjoner, blant annet med protester mot ledninger i luftspenn. Løsningen ble at 15 kilometer av kraftledningen over Sotra og Øygarden (300 kilovolt) ble lagt i bakken, noe som var unikt på 1990-tallet. Inne på anleggsområdet ble det lagt mer enn 1500 kilometer med kabler. [REMOVE]Fotnote: 25 år med Troll gass. Equinor 2021

De opprinnelige 1,7 MSm³ med gass som daglig skulle brukes til å generere kraft og kompresjon ute på Troll A ble nå også tilgjengelige for salg. Senere innførte norske myndigheter en avgift på 60 øre pr. kubikkmeter CO₂-gass i forbindelse med produksjon av olje og gass på sokkelen, hvilket forsterket fornuften i å elektrifisere fra et bedriftsøkonomisk ståsted.

Mindre plattform, mer rør

Ny dekksvekt for Troll A var 26 500 tonn, en betydelig reduksjon fra den opprinnelige planen. To gassrør med diameter på 36 tommer skulle ta gassen til Kollsnes hvor den ble «tørket» og separert fra kondensat, og en 4 tommer rørledning brakte glykol («frostvæske») ut til feltet hvor det ble blandet med gassen for å forhindre korrosjon i rørledningene inn til Kollsnes.

Rørene ligger i all hovedsak på havbunnen, men ikke gjennom strandsonen. For å unngå værharde og utsatte områder er rørene lagt i tunell de siste kilometerne inn til anlegget – noe som i seg selv var et stort prosjekt.

I tillegg til å levere gass til kontinentet, med en økt kapasitet til 23,7 GSm³/år, forpliktet Troll-avtalene selgeren til å ha en reservekapasitet på 14 dagers konsum i tilfelle uventede stopp på anlegget. For å kunne levere dette, ble det konstruert gasslagre i Etzel som kunne holde om lag 500 MSm³. Lageret har senere blitt utvidet til å kunne holde 1,2 GSm³. [REMOVE]Fotnote: https://www.equinor.com/no/energi/landanlegg

Det var duket for stor fest i Øygarden da anlegget offisielt ble åpnet på en vindfull dag 19. juni 1996. [REMOVE]Fotnote: Den første brønnen ble satt i produksjon 11. februar, men offisiell åpning var satt til 19. juni. Gjestene, med Kong Harald i spissen, kunne nyte vin som hadde blitt kjøpt inn allerede midt på 1980-tallet og lagret spesielt for denne anledningen. Gassen strømmet inn fra plattformen drøye seks mil ute i havet, mens elektrisiteten gikk andre veien. Pioneren og giganten Troll A var i gang med forsyninger til Europa. [REMOVE]Fotnote: Troll: gass for generasjoner. Bjørn Vidar Lerøen