Heidrun og kampen om «mjøden»

Norskehavet og Barentshavet ble åpnet for leting i 1980, og i første halvdel av 1980-tallet gjorde Statoil flere funn, deriblant Tyrihans, Smørbukk, Mikkel og Trestakk. I tillegg hadde Saga gjort funn på Midgard, og Shell hadde funnet Draugen (olje). I 1985 ble Heidrun det til da største funnet av olje gjort i Norskehavet, med Conoco som operatør for lisensen.

Statoil var partner og delaktig i Heidrun-funnet, som Conoco altså opererte. Som operatør i andre lisenser hadde derimot Statoil bare funnet gass og kondensat, og ikke olje. Gass og kondensat lå ikke an til å kunne utvikles med det første, så for å sitte i førersetet for områdeutviklingen og ikke minst valg av transportløsning, var det viktig for Statoil å være operatør på et oljefelt. I annet fall kunne samordningsoppgavene legges til konkurrenten Hydro som var operatør for det betydelige oljefunnet Njord i nærheten. Dette var i alle fall Arve Johnsens syn. Direktør for prosjektutvikling i Undersøkelse og produksjon, Olav Heigre, stilte i Statoils hovedledelse ualminnelig godt forberedt med en presentasjon som var dristig og klar: Statoil bør avstå fra å bruke muligheten til å overta som operatør på Heidrun. Til dette svarte Arve Johnsen: «Olav, du har gitt oss en glimrende presentasjon, men den har feil konklusjon». [REMOVE]Fotnote: Lerøen, Bjørn Vidar. Dråper av svart gull. 2002. s.138

Funnet av Heidrun ble gjort i 1985, og allerede høsten 1986 ble det lagt frem en drivverdighetsrapport som sa at funnet kunne la seg utvikle og produsere med positiv økonomi. I et styremøte i 1987 gikk Statoils styre inn for å støtte drivverdighetserklæringen samt å jobbe frem en Plan om utbygging og drift (PUD). I tillegg ble det besluttet at selskapet skulle benytte muligheten som lå i konsesjonsvilkårene om å be om å få overta som operatør når feltet ble erklært som kommersielt drivverdig.[REMOVE]Fotnote: Statoils styremøte 26.02.1987, Sak 2/87 – 3, «Drivverdighetserklæring for Heidrun-feltet».

En slik overtakelse av operatørskap hadde tidligere skjedd med Statfjord, hvor Statoil overtok operatørskapet fra Mobil i 1987 etter ti års drift, men det skjedde ikke uten kamp og kontroverser. For Troll hadde også operatørskapet blitt delt av myndighetene – Shell stod for utbygging og Statoil skulle drifte gassutvinning på feltet, mens Hydro fikk ansvaret for oljen.

Som operatør vil et selskap legge sterke føringer for valg av løsninger i en utbygging, og vil også etablere en utbyggings- og driftsorganisasjon som betyr mange arbeidsplasser og store inntekter.

Kampen om fjernkontrollen

Heidrun-funnet var amerikanske Conocos første operatøroppgave i Norge, selv om de tidligere hadde hatt en sentral rolle i utbygginger. Under Gullfaks-prosjektet var Conoco teknisk assistent og bistod operatøren Statoil i utbyggingen, men en slik løsning var ikke aktuell med Heidrun.

«Det har vi gjort på Gullfaks-prosjektet og fått ros for, men vi er ikke interessert i å gjøre det igjen», sa toppsjefen Constantine Nicandros».[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad 25.04.1987

Heidrun ville kunne bli Conocos største utbygging på verdensbasis, og var planlagt å produsere over 200 000 fat olje per dag ved full produksjon. Det var derfor ikke overraskende at selskapet gikk hardt ut mot Statoils ønske om å overta styringen. Nicandros reagerte så raskt på Statoils overtakelsesplaner at han fikk i stand et møte med og olje- og energiminister Arne Øien allerede før Statoils formelle brev om overtakelse ble sendt til departementet fra Forus.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad 25.04.1987

«Spørsmålet om å la oss fortsette på Heidrun har noe med mangfoldet i norsk oljemiljø å gjøre», sa Nicandros. Han sa videre at «avgjørelsen vil bli oppfattet av de utenlandske selskapene som et sterkt signal om hvordan deres framtidige rolle i Norge vil bli.» [REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad 29.04.1987

Hovedproblemstillingen for norske myndigheter, som skulle avgjøre spørsmålet, var om de nasjonale interessene var best tjent med at Statoil ble satt suverent i det koordinerende førersetet på Haltenbanken. Ulempen ved dette var at det sendte et signal til de utenlandske selskapene generelt om at godbitene vil vi ta oss av selv i Norge, og at mangfoldet av operatører begrenses.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv 15.04.1987

Oljedirektoratet gikk imot Statoils ønske, nettopp med begrunnelsen at det var ønskelig å beholde et visst mangfold av operatørselskaper i aktivitet på norsk sokkel.

Parallelt med konflikten om operatørskap fortsatte planene om utbygging og drift i lisensen.

To halvfornøyde parter

Det endelige utfallet ble et kompromiss. Conoco skulle få ansvaret for selve utbyggingen, mens Statoil skulle overta og bygge opp driftsorganisasjonen og overta operatørskapet av feltet når det kom i drift. Utfallet ble beskrevet som det beste Conoco kunne håpe på gitt den politiske viljen til å prioritere nasjonal kontroll og det statlige selskapet. Statoil hadde bedt om operatørskap også i utbyggingsfasen, men måtte nøye seg med et kompromiss.

Konseptet som ble valgt for å bygge ut feltet var en flytende plattform i betong som forankres til havbunnen med strekkstag. Et lignende konsept var under utarbeidelse på Saga sitt Snorrefelt på samme tid, men der landet Saga på å bygge plattformen i stål. Plattformen skulle være en kombinert bore- og produksjonsplattform.[REMOVE]Fotnote: Statoil styremøte 13.12.1989, Sak 11/89 – 3: «Plan for utbygging og drift av Heidrun-feltet».

Hva med gassen?

I arbeidet med utbyggingsplaner ble det klart at oljen, som var den største, viktigste og mest lønnsomme delen av feltet, skulle transporteres med skip. Den assosierte gassen (gass som er oppløst i oljen i reservoaret og skilles fra oljen når trykket avtar) måtte også håndteres selv om den ikke var like lønnsom som oljen. Gassen kan dermed sies å ha representert et «problem» med tre mulige løsninger:

• Reinjisere gassen, noe som ville koste penger og utsette fortjenesten ved å selge gassen
• Bruke gassen i et gasskraftverk på Tjeldbergodden, noe som sannsynligvis ville føre til forsinket oppstart for hele feltet
• Bruke gassen i en metanolfabrikk som skulle etableres på Tjeldbergodden

I en behandling av PUD i 1989 godkjente Statoils styre operatørens forslag til løsning, men med forbehold om at «… detaljprosjektering ikke skal igangsettes før det foreligger endelig avklaring av transport og disponering av gassen».[REMOVE]Fotnote: Styremøte Statoil 03.02.1989, Sak 4/90-5 «Gassløsning for Heidrunfeltet».

Den tredje løsningen ble valgt i 1990, og sammen med Conoco og DuPont gikk Statoil i gang med å etablere en metanolfabrikk på Tjeldbergodden.

Plan for utbygging og drift ble godkjent av myndighetene i 1991, da med verdens første flytende strekkstagplattform i betong som valgt løsning. Oljen skulle lastes på tankskip for transport til Mongstadterminalen eller andre steder, mens gassen skulle i rør via Haltenpipe til nevnte metanolfabrikk.

Heidrunfeltet startet oljeproduksjon i oktober 1995, og fra 1997 produserte også feltet gass.

Metanolfabrikken er den største i Europa. Da den ble åpnet, var det første gang naturgass ble anvendt til industriell produksjon i stor målestokk i Norge. Volumet fra Tjeldbergodden utgjør om lag 25 prosent av den samlede europeiske metanolproduksjonen og om lag 10 prosent av forbruket. Equinors eierandel i fabrikken er 82,01 prosent, mens ConocoPhillips Skandinavia eier 17,99 prosent. I en periode ble det også produsert bioprotein på Tjeldbergodden.[REMOVE]Fotnote: https://www.equinor.com/no/energi/landanlegg besøkt 09.02.2022