Veslefrikk – flytende gjenbruk
Produksjonslisens PL052 ble tildelt i 1979, og i 1981 ble Veslefrikk-funnet gjort. Funnet var anslått å inneholde i underkant av 40 millioner standard kubikkmeter olje og fire milliarder kubikkmeter gass. Målt opp mot samtidige Gullfaks, Oseberg og Troll var Veslefrikk et lite funn, og ikke minst i lys av oljeprisfallet i 1986 fikk dette funnet stempelet «marginalt» – altså vanskelig å bygge ut på en lønnsom måte. Statoil som operatør ble tvunget til å tenke annerledes enn ved en tradisjonell utbygging.
På midten av åttitallet hadde Statoil inngått en femårskontrakt med Smedvig om bruk av West Vision, en moderne flyterigg bygget i Sør-Korea. [REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad 27.09.1986 West Vision var tiltenkt å bore letebrønner på norsk sokkel. Når oljeprisen faller dramatisk kuttes det ofte i letebrønner ettersom det er en av de «enklere» utgiftene å redusere for et oljeselskap. Kollapsen i oljepris i 1986 gjorde at det ble kuttet betydelig i boreprogrammet, og Statoil risikerte å bli stående med en borerigg uten oppdrag. West Vision rakk å bore én letebrønn på Gullfaks og fire produksjonsbrønner på nettopp Veslefrikk før den ble omdirigert.
West Vision blir til Veslefrikk B
Løsningen lå i ombygging. Den ledige boreriggen ble kjøpt fra Smedvig for 800 millioner kroner, og Statoil sendte den splitter nye riggen til Rosenberg verft for en ombygging som skulle koste like mye. Blant annet skulle boretårnet løftes av og senere plasseres på brønnhodeplattformen (Veslefrikk A), og kontorer og sengeplasser måtte legges til. Samlet kostnad for feltutbyggingen ble anslått til 5,6 milliarder 1986-kroner. [REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad 03.07.1987, Styremøte 16.10.1987 og Status 1987, vol. 9 nr. 1
Det viste seg at ombyggingen ble dyrere enn planlagt, og de økte kostnadene på rundt 550 millioner kroner ble delt mellom Kværner-Rosenberg og Statoil. Grunnen til overskridelsene ble oppgitt å være at tegningene verftet hadde fått ikke stemte overens med riggen, samt at Statoil etter hvert ba om bedre standard på boligdelen. Nye og skjerpede krav til sikkerhet kan også ha virket inn. [REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis 26.08.1989
Videre inkluderte kjøpsavtalen mellom Statoil og Smedvig, som eide West Vision, at bemanningen av West Vision/Veslefrikk B på 60 personer skulle leies inn fra Smedvig Drilling i hele feltets levetid. Arbeidsdirektoratet sa nei til en slik leieavtale med begrunnelsen at et slikt opplegg ville få store konsekvenser for en rekke kontraktørselskaper som arbeider innen oljesektoren, og fikk støtte fra Statoil-ansattes forening. [REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis 1.10.1988
En plan om utbygging og drift (PUD) ble levert inn høsten 1986 og inkluderte to installasjoner: Veslefrikk A, som var en liten brønnhodeplattform, og Veslefrikk B (tidligere West Vision), som skulle bli norsk sokkels første flytende produksjonsplattform. Til sammen hadde de to plattformene samme funksjon som en stor, integrert plattform, men med vesentlig lavere utbyggingskostnader. PUD-en la opp til 20 års levetid.
Løsningen med en modifisert West Vision (Veslefrikk B) i stedet for en nyanskaffelse, ga betydelige besparinger. Det som var ansett som et marginalfelt ville nå kunne tjene penger, også ved lav oljepris.
«Nå har imidlertid fallet i oljeprisen gjort det nødvendig å vurdere ekstra nøye hver enkelt faktor som påvirker økonomien i feltet. Flytende produksjonsplattform er det mest lønnsomme alternativet for Veslefrikk, blant annet fordi selskapet allerede hadde kontrahert West Vision», uttalte assisterende direktør Ottar Rekdal i Statoils teknologi- og utbyggingsdivisjon.[REMOVE]Fotnote: Status 1987, vol. 9 nr. 1
Det var ikke ny teknologi, men forenkling og nye kombinasjoner av allerede kjent teknologi som lå til grunn for god lønnsomhet.
Et annet bidrag til en rasjonell utbygging var en løsning med utvinning fra flere reservoarer (henholdsvis 2800 m og 3050 meter under havoverflaten) gjennom én og samme brønn.
Magisk fele og velfungerende felt
I mai 1989 ble Veslefrikk A slept ut og installert på feltet, og i oktober var Veslefrikk B ferdig oppankret. Produksjonen startet med de to første brønnene 26. desember, og på grunn av høytiden ble feiringen lagt i forkant, samme dag som Gullfaks C fikk sin feiring – også den i forkant av produksjonsstart. Oljen fra feltet ble eksportert til Oseberg, og gassen til Statpipe.
I eventyret om Veslefrikk går han fra å være en fillete og fattig visergutt til å bli en velbeslått felespiller som får folk til å danse seg i svime. Magien i Veslefrikkfeltet var nok ikke helt av samme kaliber, men det ble likevel produsert nesten dobbelt så mye olje og gass som opprinnelig tenkt. Det har blitt produsert 64 millioner Sm³ oljeekvivalenter, mot antatt 36,4 millioner Sm³ o.e. i PUD.
Ved utgangen av 2021 pågikk permanent plugging av brønner, og produksjonen stanset i 2022. Veslefrikk B ble slept inn til Coast Centre Base på Ågotnes sommeren 2022 før den gikk videre til Danmark for opphogging/resirkulering av materialer.
