Tag: subsea

Historien om OLGA startet sommeren 1980 da Statoils første forsknings- og utviklingsdirektør, Knut Åm, fikk besøk av to forskere som trengte hjelp til å realisere en idé. Møtet ga støtet til utviklingen av et dataprogram. Forskerne het Kjell Bendiksen og Dag Malnes og kom fra Institutt for Energiteknikk (IFE).

Utfordringen de ville løse var å føre olje, gass og vann (trefase/flerfase) i rør fra en havbunnsbrønn til en plattform langt borte uten at det dannet seg hydratklumper og is som skapte problemer i rørene. Datamodellen skulle bidra til å regne ut hvor mye «frostvæske» som måtte tilsettes avhengig av sammensetningen på væskestrømmen. Navnet på dataprogrammet var en sammentrekning av ordene OLje og GAss – etter idé fra Bendiksens kone kvelden før møtet med Åm.[REMOVE]Fotnote: DN, 26.01.2018, «Forskerne som formet hver sin bit av Norge».

Behov for å kutte kostnader

De første utbyggingene på norsk sokkel på Ekofisk, Frigg og Valhall skjedde på relativt grunt vann med teknologi fra USA. Etter hvert som store funn ble gjort på relativt dypt vann ble feltene bygd ut med gigantiske norskutviklede betongplattformer – condeeper. Betongkonstruksjonene var dyre å produsere. Ved utbyggingen av Statfjord ble det store økonomiske overskridelser. Det førte til mye politisk støy i andre halvdel av 1970-årene. Regjeringen satte ned et eget utvalg ledet av professor Johannes Moe ved Sintef for å se på mulighetene for å gjøre utbyggingene rimeligere.[REMOVE]Fotnote: Denne artikkelen bygger i stor grad på kapittel 5 i Subseahistorien, Norsk undervannsproduksjon i 50 år av Kristin Øye Gjerde og Arnfinn Nergaard, 2019: 77–89.

Gode ideer som kunne bidra til kostnadsreduksjon ved utbygginger offshore var derfor velkomne. Det var her Bendiksen og Malnes kunne bidra. De mente det var mulig å gjøre utbyggingene enklere. I stedet for å ha et svært prosesseringsanlegg om bord på plattformen som skilte de tre fasene olje, gass og vann fra hverandre, kunne hele væskestrømmen fra brønnen på havbunnen tilsettes «frostvæske» slik at den kunne føres til et prosessanlegg på land. Da var ideen tatt til sin ytterkant. I mindre skala kunne væskestrømmen fra brønnen (brønnstrømmen) fra mindre satellittfelter føres til nærmeste eksisterende plattform som hadde prosessanlegg om bord.

Åm hørte interessert etter, for en slik løsning kunne for eksempel brukes på Statfjord hvor det i 1976 og 1977 var påvist to relativt store satellittfelt, kalt Statfjord Øst og Statfjord Nord. De lå på henholdsvis 200 og 290 meters dyp i flere kilometeres avstand fra Statfjord-feltet. For Åm var det interessant å høre om det var mulig å bygge ut og drive de to mindre feltene uten å bygge flere kjempestore condeeper? Kunne i stedet havbunnsbrønner produsere direkte til en plattform som hadde prosessanlegg om bord?

Olje + gass + vann i rør = trøbbel

Så lenge det har foregått produksjon av petroleum har blandingen av olje, gass og vann som presses opp fra brønnen, blitt fraktet i rør før den har blitt prosessert. Når produksjonen foregår offshore oppstår det problemer jo lengre, dypere og kaldere forhold rørtransporten skjer under.[REMOVE]Fotnote: For en god og grundig gjennomgang av bakgrunnen for og virkningen av OLGA se Pål Nygaard, Controlling the flow of oil and gas subsea.pdf Olje, gass og vann har nemlig forskjellige egenskaper ved ulik temperatur og trykk slik at de tre stoffene oppfører seg på hver sine måter i rørledninger ved transport over lange avstander.

Når brønnstrømmen med blanding av olje, gass, vann og sand strømmer opp fra reservoaret til havbunnen, er den varm av jordvarmen, og væskene er godt blandet. I det brønnstrømmen når havbunnsnivået, skjer det et trykkfall. Det fører til at gassen som er i blandingen utvider seg og tar større plass i røret.

Blandingen føres så videre i rør langs havbunnen. Da blir den nedkjølt av det kalde vannet røret er omgitt av. På store dyp kan temperaturen i havet gå ned mot null. Det fører til at egenskapene til brønnstrømmen forandrer seg enda mer, og det skjer kjemiske reaksjoner i hele rørets lengde, som kan arte seg på mange måter.

Små forandringer, for eksempel i rørhelningen, kan gi store utslag og få avgjørende betydning for transportegenskapene når det gjelder væskemengde, stabilitet og trykkfall. Særlig når røret går i oppoverbakke og brønnstrømmen blir bremset ned, kan vann og olje samle seg i væskeplugger i rørledningen, såkalte slugs. Bak væskepluggen vil det bygge seg opp trykk. Det øker farten på væskepluggen og gir den en hastighet som kan gi store krefter og forårsake skader både i rørledning, på stigerøret opp til plattformen og på selve mottaksanlegget på plattformen.[REMOVE]Fotnote: Bendiksen, Kjell, «Hvordan bidro FoU og OLGA til Norges ledende posisjon på undervannssystemer for flerfasetransport av olje og gass?» Foredrag, 2016.

For å unngå slike skader designet ingeniørene produksjonsutstyret på plattformen veldig kraftig slik at det skulle være robust mot væskeplugger. Det kaltes «slug-catchere» og tok imot støtet fra væskepluggen.

En annen risiko er dannelse av isplugger, hydrater, som kan være skadelige for rørene og vanskelige å bli kvitt.

I det hele tatt kan brønnstrømmen se forskjellig ut. Ett sted kan brønnstrømmen være lagdelt, med vann og olje på bunnen og gass på toppen av røret; glatt og fin, mens det andre steder langs røret kan se ut som en kaotisk smørje av olje, gasslommer, vann, dråper og lange oljeplugger.

Oljeselskapene hadde derfor behov for pålitelige modeller for å beregne og analysere hva som skjer i rørsystemet til enhver tid, slik at det kunne settes inn tiltak på en slik måte at det ikke dannet seg slike væskeplugger og hydrater og en slapp å ha «slug-catchere» i store og kostbare dimensjoner. I tillegg trengte de å vite hvor ofte de måtte bruke «pigger» (utstyr som sendes gjennom røret) for å fjerne voks og liknende avsetninger fra rørveggene. OLGA var et slikt program som kunne bidra til å beregne risiko. Dess bedre kunnskap, dess bedre økonomi for oljeselskapene.

Fra atomfysikk til brønnstrømsfysikk

Det var ved nyttår 1980 Bendiksen, sammen med kollega Malnes, hadde unnfanget ideen til OLGA-modellen. Bendiksen hadde bakgrunn som kjernefysiker i et internasjonalt forskningsmiljø.[REMOVE]Fotnote: Via IFE fikk Bendiksen jobb i OECD Nuclear Energy Agency (NEA). Først to år ved Euratoms forsknings-senter i Italia, og så et år ved det franske atomenergi-instituttet (CEA) i Saclay, et par mil sør for Paris. Kjernefysikk var i vinden ute i Europa hvor det ble bygget mange kjernekraftverk etter andre verdenskrig. Også i Norge hadde det siden 1948 blitt drevet kjernefysisk forskning ved Institutt for Energiteknikk med én atomreaktor på Kjeller og én i Halden. Men i Norge ble alle planer om å satse på kjernekraft skrinlagt i 1970-årene på grunn av mye politisk motstand. Norge var i stedet på full fart inn i oljealderen.[REMOVE]Fotnote: Teknisk Ukeblad, 14.10.2018  https://www.tu.no/artikler/kjell-bendiksen-hydrogenproduksjon-fra-naturgass-er-det-eneste-realistiske-alternativet-for-a-na-klimamalene/448588

Kunnskapen om kjernekraft viste seg å ha overføringsverdi til oljevirksomheten. Flerfasestrømmer er et viktig fenomen også i kjernekraftanlegg, og IFE hadde gjennom årene utviklet beregningsverktøy for å simulere strømning av vann og damp i kjernekraftreaktorer (tofase). Utviklingen av OLGA tok utgangspunkt i denne forskningen. Modellen ble tilpasset de trykk og viskositeter (strømningsmotstand) som gjaldt for olje og gass i rør. I juni 1980 var en «nullte» versjon av OLGA klar. Dette ble prøvd ut fysisk med en flerfaseblanding som ble transportert i en rørledning på land i et testanlegg ved Universitetet i Tulsa, i USA. Forsøket viste seg å være forbausende vellykket, men for å kunne benyttes ute på feltet måtte OLGA testes og verifiseres eksperimentelt ved et mye større anlegg. Forskerne reiste derfor til Stavanger for å overbevise Åm i Statoil, om at dette var et konsept det var verdt å satse på. Åm lot seg overbevise, og Statoil finansierte utviklingen av OLGA på IFE de neste fire årene.[REMOVE]Fotnote: Bendiksen, Kjell, «Hvordan bidro FoU og OLGA til Norges ledende posisjon på undervannssystemer for flerfasetransport av olje og gass?» Foredrag, 2016.

Det passet derfor svært bra at Esso i 1980 var villig til å finansiere byggingen av et testanlegg for flerfase. De utenlandske oljeselskapene finansierte i perioden 1979 til 1993 petroleumsforskning og utvikling i Norge, som en del av kvalifiseringen når de søkte om konsesjon i Norge. Dette ble kalt «goodwillavtaler».[REMOVE]Fotnote: Gjerde, Kristin Øye og Nergaard, Arnfinn, Subseahistorien. Norsk undervannsproduksjon i 50 år, 2019: 78.

Anlegget som ble lagt til Tiller sør for Trondheim, etterlignet et fullskalaanlegg i Nordsjøen, med et 52 meter høyt betongtårn med en separator på toppen og en 1000 meter lang horisontal rørgate. Ved anlegget kunne forskerne se hvordan blandinger av gass og vann (tofase) oppførte seg og om beregningene som ble gjort i datasystemer, stemte med virkeligheten.[REMOVE]Fotnote: Norsk Olje Revy – Nr 6 1980. «Forsøksanlegg for to-fase-strømming skal bygges i Trondheim». Da anlegget ble innviet 25. januar 1983 av olje- og energiminister Vidkunn Hveding, hadde det kostet ca. 80 millioner kroner.[REMOVE]Fotnote: Moe, Johannes, Norsk Oljemuseums årbok 2011. I tillegg til Esso bidro Statoil, Mobil, Texaco og Getty Oil med midler.[REMOVE]Fotnote: Norsk Olje Revy nr 6-7 1982, “Two-phase flow facility nears completion”. Sintef overtok anlegget 1. februar 1984.[REMOVE]Fotnote: Flyt. Flerfasetransport på sokkelen i 25 år. Hefte utgitt av SINTEF og Ife, 2009.

Det ble også bygd et mindre testanlegg hos IFE. Det besto av et 20 meter langt testrør med en diameter på 0,1 meter. De første ti meterne var av rustfritt stål, fulgt av to fem meter lange rør i gjennomsiktig PVC. Testrøret kunne ha en helning opp til 20 grader. Bruken av dette testrøret økte forståelsen av flerfasestrømninger betydelig.

Et vellykket forskningssamarbeid

Ifølge Bendiksen var det et stort behov – et sug i næringen – etter helt nye løsninger på sokkelen. Oljeselskapene var klare til å ta løsningene i bruk straks de var utviklet. At både Statoil, Esso og Hydro tidlig i 1980-årene etterspurte nye løsninger basert på flerfasetransport for de store gassfeltene, bidro til oppbygging av sterke forsknings og utviklingsmiljøer (FoU) i Norge.

Fra 1984 ble finansieringen av forskningsprogrammet fordelt på enda flere. Hele ni oljeselskaper gikk sammen om å fortsette utviklingen i et stort, felles industriprosjekt med en ramme på 40 millioner kroner for perioden 1984–86.[REMOVE]Fotnote: Computerworld, 14.02.2014, «Flerfase gir milliardbesparelser». Samarbeidet mellom IFE som forskningspartner og SINTEF omfattet også NTNU. Sammen med leverandørindustrien ble flerfaseproblematikken gradvis forstått, og løsningene kunne anvendes i praksis. Blant annet ble flerfasetransport testet på Tommeliten.

I 1986 undertegnet Total og Statoil en ny forskningsavtale kalt POSEIDON II. Det var en felles satsing på 25–30 millioner kroner i året fram til 1993 for at 10–15 forskere skulle kunne jobbe på heltid med flerfaseproblematikken.[REMOVE]Fotnote: NTB, 04.12.1987, «Total og Statoil med ambisiøst forskningsprosjekt». Statoil hadde da opprettet et eget forskningssenter på Rotvoll i Trondheim hvor fagfolk samarbeidet med forskerne på flerfaseanlegget på Tiller. Frysing av medfølgende vann og dannelse av «væskepropper» var stikkordene for programmet. Det omfattet forskning på pumpesystemer, nye materialer i rør og nye instrumenter.[REMOVE]Fotnote: NTB, 03.03.1988 «Ny oljeteknologi skal gi milliardgevinster».  OLGA ble kommersialisert gjennom Scandpower (SPT Group) i 1989.

I 1991 ble det kjent at Statoil ville fortsette forskningsprogrammet og bevilget 400 millioner kroner årlig i fem år til SINTEF og IFE for å finansiere arbeidet til om lag 60 forskere. Statoil hadde flere utbyggingsprosjekter på trappene, som var avhengig av flerfaseoverføring av brønnstrøm for å være økonomisk lønnsomme å bygge ut. Det gjaldt blant annet Statfjord-satellittene, Troll og Snøhvit.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, 27.11.1991, «Forskningsprosjekt til 2 milliarder».

At det ble satset så langsiktig på forskning, førte norsk flerfaseforskning langt fram i den internasjonale forsknings- og teknologifronten. Forskerne har mottatt flere priser for arbeidet sitt.

Resultater i verdensklasse

Flerfaseteknologi er en av grunnpilarene for undervannsproduksjon og har dannet grunnlaget for videre teknologiutvikling for havbunnsbrønner. Modelleringen av flerfasetransporten har bidratt til fremveksten av en norsk leverandørindustri for undervannsutstyr, som ventiltrær som det er marked for også internasjonalt. Flerfaseteknologien har gjort det mulig å bygge ut flere felt mer effektivt og lønnsomt, og å bygge ut felt som ellers ville blitt liggende brakk. Hvordan skulle det ellers vært mulig å bygge ut Snøhvit og føre brønnstrømmen ubehandlet 143 km inn til land? Eller bygge ut Ormen Lange på 1000 meters dyp og føre brønnstrømmen i flerfase til land? Dette er to av de mest ekstreme eksemplene på hvor nyttig denne oppfinnelsen har vært for norsk sokkel.

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.

Medan verdsøkonomien i 1995 vaks med tre prosent, hadde den asiatiske økonomien ein vekst på 7,5 prosent.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, «Milliard-satsing for Statoil i Asia», 7. april 1995. Nasjonalbiblioteket. Asia var – og er – den mest folkerike verdsdelen.[REMOVE]Fotnote: Solerød, Hans and Tønnessen, Marianne, «Verdens befolkning», Store norske leksikon. https://snl.no/verdens_befolkning Lasta ned 1. februar 2022. Dette blei naturleg nok òg lagt merke til utanfor Asia.

Regjeringa Brundtland hadde kasta sitt blikk på den raskt veksande asiatiske økonomien. I løpet av 1995 og 1996 gjennomførte regjeringa ei såkalla Asia-satsing som mellom anna gjekk ut på at delar av regjeringa, saman med representantar frå norsk næringsliv, reiste rundt – nærmast på turné – til utvalde land i verdsdelen.

Det var særleg innanfor olje og gass, miljøteknologi, vasskraft, skipsutstyr og kommunikasjon at regjeringa såg for seg at norsk næringsliv kunne få ein bit av den veksande kaka.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende, «Statoil investerer i Malaysia», 7. april 1995. Nasjonalbiblioteket Ei av bedriftene som gjerne ville forsyne seg, var Statoil.

Melaka-raffineriet

Raskt veksande økonomi + stor befolkning = ein verdsdel som treng olje og oljeprodukt. Statoil karakteriserte i februar 1995 Asia som «verdens mest voksende oljemarked».[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, «Statoil inn i Asia-raffineri», 7. februar 1995. Nasjonalbiblioteket. Allereie då var selskapet i gang med å forhandle fram avtalen om å kjøpe 15 prosent av Melaka-raffineriet i Malaysia. 31. mars 1995 blei kjøpet godkjent av Statoil sitt styre.[REMOVE]Fotnote: Styremøte i Statoil, 31. mars 1995 Statoil eigde frå då av raffineriet saman med det amerikanske oljeselskapet Conoco og det malaysiske oljeselskapet Petronas. Melaka-raffineriet var inne i ein utbyggingsfase, og utvidinga av raffineriet, med ein auka kapasitet på 100 000 oljefat i døgnet, skulle stå ferdig i 1998.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, «Olje fra Nordsjøen gir Statoil gevinst i Asia», 4. november 1996. Nasjonalbiblioteket

Sin del av raffineriet kunne Statoil bruke til å raffinere oljeprodukt til den asiatiske marknaden, og på sikt ynskte Statoil òg å raffinere olje som selskapet hadde produsert i Asia, til dømes frå Lufeng-feltet i Kina.[REMOVE]Fotnote: Ibid.

Statoil var tydeleg på at satsinga ville vere økonomisk lønsam, og at den ikkje blei subsidiert av andre delar av selskapet si verksemd. Særleg peika Statoil på at det var mangel på raffinerikapasitet i Asia og at det derfor var meir økonomisk for selskapet å eige enn å leige dyrt.[REMOVE]Fotnote: Ibid. Statoil var nøgd med å ha fått sjansen til å samarbeide med Petronas og Conoco, som Statoil rekna for å vere erfarne innanfor raffinering.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, «Milliard-satsing for Statoil i Asia», 7. april 1995. Nasjonalbiblioteket.

Sidan 1980-talet hadde fortenesta på raffinering vore veksande i Asia , og var no høgare enn i Europa.[REMOVE]Fotnote: Statoil, årsrapport, 1995, s. 27.

Men kor smart var det eigentleg for omdømmet å eige ein del av Melaka-raffineriet?

Erstatningskrav og lite tilgjengelege gravplassar

Utvidinga av raffineriet i Melaka hadde ført til konfliktar med lokalbefolkninga. 300 familiar blei flytta for å gje plass til storindustrien, 67 av desse var i 1997 framleis ikkje tilfredse med den erstatninga dei hadde fått, og fremma erstatningskrav. Det gjorde òg 300 fiskarar som på grunn av kaianlegg og utvida tryggleikssone ikkje lenger kunne fiske i området rundt raffineriet.

Verst var det kanskje at utvidinga av raffineriet hadde ført til at to moskéar var blitt rivne og at to gravplassar no låg innanfor raffineriet sitt område, noko som gjorde det vanskeleg for dei pårørande å besøke gravene.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet, «Opprør mot Statoil-satsing», 30. januar 1997. Nasjonalbiblioteket

Kritikken blei tatt opp i fleire avisartiklar og dessutan kritisert av Framtiden i våre hender. Statoil avviste at selskapet hadde noko med saka å gjere, fordi reguleringa av området skjedde før Statoil kjøpte seg inn i raffineriet. Selskapet sin respons var derfor at det ville ta opp saka med Petronas og Conoco, og etter at det blei gjort meinte Statoil at det hadde fått tilfredsstillande svar.[REMOVE]Fotnote: Leer-Salvesen, Tarjei. I gode hender? Framtiden i våre hender. Oslo. 1998, s. 30.

Melaka-raffineriet fekk vidare kritikk for at arbeidarane ikkje fekk høve til å velje fagforeining, men tvert imot måtte organisere seg i Petronas si eiga fagforeining. Dette var i strid med prinsippet om fri organisering, meinte NorWatch[REMOVE]Fotnote: NorWatch var eit overvakingsprosjekt sett i gang av Folkeaksjonen Framtiden i våre hender (FIVH) i 1995. Prosjektet overvaka norske næringslivsprosjekt i utlandet, særleg med fokus på miljø og menneskerettar. Prosjektet blei lagt ned i oktober 2010, men FIVH har framleis temaet på sin agenda. https://snl.no/NorWatch   Lasta ned 3. februar 2022. Anten måtte Statoil spele med opne kort og innrømme at dei sette menneskerettane til side, eller så måtte selskapet la vere å engasjere seg i land som gjorde det, uttalte Morten Rønning i NorWatch til Aftenposten i februar 2000. Rønning meinte det var særleg problematisk med tanke på at Statoil var så oppteken av slike rettar heime.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, «Anklager Statoil for dobbeltmoral», 29. februar 2000. Nasjonalbiblioteket

Trass i kritikken avviste Statoil – på direkte spørsmål – at den var årsaka til at selskapet i 2001 selte sine 15 prosent til dei to andre eigarane, Petronas og Conoco.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, «Statoil ut av problemraffineri», 28. februar 2001. Nasjonalbiblioteket. Noko av bakgrunnen for salet var at Statoil sine planar i Malaysia og Asia ikkje hadde gått som planlagt.

Ufullførte ambisjonar

Då Statoil i 1995 kjøpte seg inn i den asiatiske marknaden hadde selskapet trua på at raffineri ikkje var det einaste satsingsområdet, og at Malaysia berre var fyrste steg på vegen.[REMOVE]Fotnote: KL-Meeting 11.8. 1997, «Building a retail business in Malaysia», s. 1.

Akkurat som at Noreg og resten av Skandinavia blei fyrste steg på veg ut i den europeiske bensinstasjonsmarknaden, hadde Statoil tru på at bensinstasjonar i Malaysia ville bli etterfølgd av stasjonar i Vietnam, Kina og kanskje òg andre asiatiske land. Målet var at Statoil sitt varemerke skulle bli kjend over heile Asia.[REMOVE]Fotnote: Ibid., s. 1.

Med unntak av Tyskland, der Statoil tente for lite pengar, bygde Statoil stadig fleire stasjonar i Europa. Ekspertane som hadde vore i Tyskland blei i staden henta til Malaysia, men Malaysia blei ikkje inngangsporten til den asiatiske marknaden.[REMOVE]Fotnote: Ibid., s. 3.

Kanskje var det for vanskeleg for eit utanlandsk firma å etablere bensinstasjonar i eit land der det i utgangspunkt berre var malaysiarar som fekk dei naudsynte lisensane.[REMOVE]Fotnote: Ibid., s. 4. Eller kanskje ligg forklaringa i ein sviktande asiatisk økonomi.

Økonomisk nedtur

Ein forskingsrapport slo i 1999 fast at regjeringa si Asia-satsing ikkje hadde gitt dei ynskja resultata. Dei viktigaste årsakene til manglande resultat var for dårleg gjennomføring av satsinga, samt eit økonomisk tilbakeslag i regionen.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, «Mislykket Asia-satsing», 22. april 1999. Nasjonalbiblioteket

Midt på 1990-talet blei det estimert at oljeetterspurnaden i Asia ville stige med éin million fat per dag i 1998. Realiteten i mars 1998 var at etterspurnaden sank med ein halv million fat dagleg og at oljelagera var i ferd med å bli fulle.[REMOVE]Fotnote: Statoil magasin. Volum 21. Nr. 1. Statoil. Stavanger. 1999. Nasjonalbiblioteket, s. 19.

Det økonomiske samanbrotet som låg bak det søkkande oljeforbruket fekk namnet Asia-krisa, fordi den stamma frå ei sprekt eigedomsboble og spekulative låneopptak i den thailandske hovudstaden.

I staden for at Asia med sin store befolkning hadde eit veksande energibehov, fekk den manglande etterspurnaden ringverknadar for oljeprisen over heile verda. Overproduksjon var eit faktum og det førte igjen til eit kraftig prisfall på nærmare 50 prosent, frå toppåret i 1997.[REMOVE]Fotnote: Ibid.

Den sviktande oljeprisen gjorde seg òg gjeldande innanfor raffinering. Trass i ein opptur i april 2000, hadde den korte perioden då Statoil var medeigar i Melaka-raffineriet fyrst og fremst vore prega av nedtur og sviktande oljeprisar.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv, «Raffinert bonanza», 11. april 2000. Nasjonalbiblioteket og Bergens Tidende, «Kan takke oljeprisen», 22. februar 2000. Nasjonalbiblioteket. Det var samtidig ikkje berre økonomiske årsaker som låg bak raffinerisalet.

Børsslanking

I ein artikkel i Aftenposten i oktober 2000 kjem det fram at Statoil allereie då prøvde å få selt sin del av Melaka-raffineriet. Ifølgje avisa var dette eit ledd i dåverande konserndirektør Olav Fjell sin plan om å «slanke» selskapet før det skulle børsnoterast.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, «Olav Fjell rydder videre», 31. oktober 2000. Nasjonalbiblioteket.

Då salet var eit faktum blei nettopp førebuinga før børsnoteringa og ynskjet om å straumlinjeforme marknads- og raffineringsverksemda trekt fram som årsaka til at selskapet selte seg ut av det malaysiske raffineriet.

Sjølv om Statoil haldt fram med mykje anna i Asia, som til dømes oljeproduksjon og sal av råolje, blei det altså samtidig gjort klart at innanfor raffinering ville Asia ikkje lenger vere eit kjerneområde for selskapet.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, «Statoil ut av problemraffineri», 28. februar 2001. Nasjonalbiblioteket

Statoil ville heller bruke ressursane på andre måtar.