Tag: styring

Paragraf 10 ble skrevet inn i Statoils vedtekter i 1974 for å sikre staten kontroll over selskapet den selv hadde opprettet og eide. Selskapet hadde i løpet av sine første to leveår opparbeidet seg en stor portefølje og vide fullmakter. Myndighetene hadde behov for å ta tilbake en viss kontroll, men uten samtidig å svekke selskapets handlingsfrihet. Dette var en vanskelig balansegang, og det bygde seg opp til strid om hvordan myndighetene kunne sikre seg den nødvendige kontrollen.  

Formålsparagrafen – en kime til konflikt

Helt siden før Statoil ble etablert var det politisk uenighet om hva slags selskap det skulle være og hvilken posisjon det skulle ha i det norske samfunnet. Stortinget var riktignok samstemmig opprettelsen av statens eget oljeselskap – men vedtaket var preget av et kompromiss mellom «forretningsmessig frihet» og «underlagt parlamentarisk kontroll og styring».[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., & Bould, M. (1994). A Tiger by the tail: Embetsverkets forsøk på å styre Statoil (pp. 213-244). i Hanisch, T. (1996). Om valget av det gode samfunn: Artikler om økonomi og historie. Høyskoleforl. Kristiansand: 214.

Industrikomiteen oppfattet statsselskapet som «et meget viktig organ for å oppnå nasjonal styring og kontroll». Selskapet ble altså ikke sett på som et ordinært forretningsmessig statsselskap. Selskapets vedtekter måtte utarbeides på en måte som «sikrer statsselskapet forretningsmessig handlefrihet og – sikrer den parlamentariske kontroll og styring.»[REMOVE]Fotnote: Innst. S. nr. 316. (1971—72) Innstilling fra industrikomtiéen om opprettelse av statens oljedirektorat og et statlig oljeselskap m. m. (St. prp. nr. 113.)  

Resultatet ble et 100 prosent statseid aksjeselskap med vid formålsparagraf:  «Den norske stats oljeselskap A/S har til formål selv, eller gjennom deltagelse i andre selskaper, å drive virksomhet som har tilknytning til undersøkelser etter og utvinning, foredling og markedsføring av petroleum.»[REMOVE]Fotnote: St. prp. 113 (1971-72) Opprettelse av statens oljedirektorat og et statlig oljeselskap m.m. Industridepartementet.   

Aksjeformen ble valgt for å frigjøre selskapet fra løpende politisk innblanding.[REMOVE]Fotnote: Olsen, J. (1989). Petroleum og politikk: Det representative demokratiets møte med oljealderen : TANO: 101 Det var politisk enighet om at selskapet måtte få stor forretningsmessig frihet, samtidig med en forståelse av at aksjelovens bestemmelser ville gi staten som eneaksjonær, styring gjennom generalforsamlingen.  

Det kinkige var at Statoil ved opprettelsen fikk vide forretningsmessige fullmakter uten at de prinsipielle forholdene omkring parlamentarisk styring og kontroll, ble problematisert.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet. 280 –-281 Det var kimen til politisk konflikt.  

Misnøyen vokser

I sak etter sak som hadde med Statoil å gjøre på Stortinget, ble det tydelig at enstemmigheten som rådde ved opprettelsen, slo sprekker. På hver sin side av ringen sto Høyre og Arbeiderpartiet. Høyre som i utgangspunktet ønsket et ikke-operativt holdingselskap hvor hovedoppgaven var å fungere som statens koordinator i norsk oljepolitikk ønsket sterkere kontroll. Arbeiderpartiet ønsket et fullt integrert, operativt oljeselskap med stor grad av frihet og minst mulig innblanding fra Stortinget.  

Mulighet for statlig inngripen i Statoils drift kom opp våren 1974 da Stortinget omsider skulle fastsette selskapets vedtekter. Kampen sto om det som senere har blitt omtalt som «Statoil-paragrafen» – paragraf 10 som skulle sikre informasjonstilgang og styringsmulighet for generalforsamlingen og Stortinget.  

Særlig i partiet Høyre dominerte tanken om at Stortingets muligheter for løpende kontroll var for dårlige og at det nå var på tide med en grunnleggende debatt om selskapets organisasjonsform og styring. Skulle Stortinget bevare kontrollen over norsk oljepolitikken, forutsatte det demokratisk kontroll over Statoil.[REMOVE]Fotnote: Ryggvik, H. (2009). Til siste dråpe. Oslo: Aschehoug: 181  

Arbeiderpartiet på sin side så på Statoil som et politisk instrument og hadde fra oppstarten ment at et sterkt Statoil måtte til for å opprettholde et klart skille mellom forretningsmessig drift og politikk.  

Statoil var et statlig aksjeselskap, og aksjeloven satte dermed rammer for statens mulighet for kontroll og innsyn. Debatten om Statoils vedtekter dreide seg i første rekke om på hvilken måte Stortinget kunne kontrollere og gripe inn i selskapets avgjørelser samtidig som Statoil kunne opprettholde handlefriheten.[REMOVE]Fotnote: Rugaas, Daniel. (2014) Statoils vanskelige fødsel 1970–1974 i Fortid, 4/2014 11. årgang. UiO

Paragraf 10 – en ny oppfinnelse

Resultatet ble innføring av paragraf 10, en ny oppfinnelse i kontroll av norske statsselskap. Statoils nye vedtekter bygde fortsatt på aksjeloven, men særbestemmelsen i paragraf 10 skulle ivareta krav om politisk styring og kontroll gjennom at regjeringen skulle legge fram årlige meldinger om hovedtrekkene ved Statoils planer og andre saker av prinsipiell eller politisk betydning for Stortinget.[REMOVE]Fotnote: Olsen, J. (1989). Petroleum og politikk: Det representative demokratiets møte med oljealderen: TANO: 104-105  

Statoil fikk med den nye paragrafen en styringsordning som var langt mer inngripende enn for tidligere statsaksjeselskap.  

Paragraf 10 i Statoils vedtekter påla selskapet å forelegge alle saker som ble antatt å være av vesentlig, prinsipiell, politisk eller samfunnsmessig betydning for generalforsamlingen. Styret skulle hvert år legge en plan for virksomheten fram for generalforsamlingen. Planen skulle omhandle det kommende årets hovedaktiviteter i konsernet og dets datterselskap. I tillegg skulle det presenteres en melding for Stortinget om utviklingen av og planene for selskapet. Denne ordningen skulle sikre både statsråden og Stortinget informasjon og gi mulighet for politisk styring.[REMOVE]Fotnote: Blaalid, Jon. (1998) Statkonsult. Rapport 1998:21.   

Paragrafen sikret at eierne ble informert og kunne gripe inn overfor planlagte endringer som kunne ha samfunnsmessig betydning.  

Paragrafen understreket statsrådens og Stortingets rett til innsyn, styring og kontroll, slik at Stortinget gjennom generalforsamlinga i større grad kunne legge føringer og instruere selskapet. 

Paragraf 10 styrket myndighetenes kontroll over Statoil og reduserte selskapets uavhengighet. Men den fikk også effekt langt utenfor Statoil. Paragrafen ble etter hvert også innlemmet i vedtektene til andre statseide selskap. I årene som fulgte fikk både NRK, Statkorn, Telenor, NSB BA og Posten BA sin paragraf 10. Siden det var hos Statoil paragrafen først ble forhandlet fram og bakt inn i vedtektene, fikk den siden betegnelsen «Statoil-paragrafen». 

Hvordan gikk det videre?

Statoilmodellen med paragraf 10 var et kompromiss mellom Høyre og Arbeiderpartiet sine styringspolitiske prioriteringer; forretningsmessig frihet versus krav om folkevalgt styring og kontroll. Paragrafen ga styret plikt til å forelegge saker som måtte antas å ha politiske eller prinsipielle sider av betydning eller kunne få vesentlige samfunnsmessige eller samfunnsøkonomiske virkninger for generalforsamlingen. Det presiserte et ansvar for styret utover aksjelovens ordinære regler. 

Statsrådens instruksjonsrett ble ikke flittig brukt. De første ti årene med paragraf 10-modellen instruerte statsråden Statoil-ledelsen ved kun tre konkrete saker; alle tre fra 1982–1983, under borgerlig regjering. Sakene var knyttet til dekksrammen på Heimdal, Statoil på dansk sokkel og feltsenteret på Oseberg.[REMOVE]Fotnote: Mestad, O. (1985). Statoil og statleg styring og kontroll (Vol. 105, Marius (trykt utg.)). Oslo: 185–188. 

Da Statoil ble delprivatisert og børsnotert 26. april 2001, 27 år senere, ble den historiske paragraf 10 tatt ut.[REMOVE]Fotnote: Fønnebø, May Kristin. (April 2007). Eierstyring av statlige aksjeselskaper – en prosessanalyse av distriktskontorsaken i NRK. Hovedoppgave Institutt for Statsvitenskap Universitetet i Oslo: 6.  

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.