Tag: Petoro

Petoro er et statlig aksjeselskap som siden Statoils børsnotering i 2001 har forvaltet betydelige deler av kontantstrømmen (inntekter og utgifter) fra petroleumsvirksomheten på – og i tilknytning til – norsk kontinentalsokkel. Selskapet representer både videreføring og endring av tidligere ordninger.  

Kontinuitet

Fundamentet til Petoros virksomhet kan spores tilbake til diskusjonen i 1980-årene om grensene for Statoils innflytelse. Stridstemaet var om bruken av selskapets raskt voksende økonomiske muskler alltid ville være i samsvar med eierens (statens) samfunnsmessige interesser. Etter langvarig diskusjon kom de politiske partiene fram til et kompromiss:  

Fra 1985 skulle en betydelig del av Statoils kontantstrøm skilles ut fra selskapet og komme under direkte kontroll av staten. Denne utskilte delen fikk navnet Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE).      

Statoil skulle forvalte SDØE på vegne av staten. Det betød blant annet at selskapet førte regnskap for SDØE og stod for salg av oljen og gassen. Ordningen med Statoil i forvalterrollen fortsatte til selskapet ble børsnotert i 2001. Etter børsnoteringen fikk det nyopprettede Petoro tildelt denne forvaltningsoppgaven. Selskapet er heleid av staten.

Endring

Selv om Petoros virksomhet hadde røtter tilbake til 1980-tallet, reflekterte etableringen av selskapet også betydelige endringer. Selskapet var nemlig ikke bare en ny aktør på petroleumsfeltet, men også en ny type aktør.  

Petoro skulle ikke bli et oljeselskap i vanlig forstand, slik den forrige forvalteren (Statoil) hadde vært.[REMOVE]Fotnote: At selskapet ikke skulle få operatørskap er eksplisitt uttrykt i St.prp. nr. 36 (2000-2001) Eierskap i Statoil og fremtidig forvaltning av SDØE (Olje- og energidepartementet), s. 13. Blant annet skulle ikke selskapet være operatør.[REMOVE]Fotnote:«Operatør: Den som på rettighetshavers vegne forestår den daglige ledelse av petroleumsvirksomheten.» (Oljedirektoratets oljeordliste) https://www.npd.no/om-oss/informasjonstenester/oljeordliste/ (Besøkt 21.03.2022.) Ifølge vedtektene skal Petoro på statens vegne «ivareta de forretningsmessige forhold knyttet til statens direkte engasjement i petroleumsvirksomhet på norsk kontinentalsokkel og virksomhet i tilknytning til dette.»[REMOVE]Fotnote: Vedtekter for Petoro AS, § 2 https://www.petoro.no/Vedtekter_Petoro_AS_2020.pdf (Besøkt 21.03.2022.) 

Vedtektene bygger på et eget kapittel i petroleumsloven.[REMOVE]Fotnote: Lov om petroleumsvirksomhet [petroleumsloven] (29.11.1996) Kapittel 11. Forvalterordning for statens direkte økonomiske engasjement. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1996-11-29-72#KAPITTEL_11 (Besøkt 21.03.2022.) Her fremgår det at selskapet ikke har egne inntekter fra SDØE-andelene de forvalter, da det er staten som eier disse andelene. Selskapets driftsmidler bevilges av staten.[REMOVE]Fotnote: Lov om petroleumsvirksomher [petroleumsloven] (29.11.1996), § 11-2 Forvalterskapet. Selskapet er også unntatt fra forvaltningsloven.[REMOVE]Fotnote: Lov om petroleumsvirksomhet [petroleumsloven] (29.11.1996) § 11-9. Forholdet til forvaltningslovens bestemmelser m.v. Petoro skal ikke stå for salg eller markedsføring av olje og gass. Denne oppgaven ble videreført av Statoil. Petoro skal dessuten påse at statsoljeselskapet følger opp sine forpliktelser i henhold til instruks fra staten.      

SDØE gjennomgikk en omstrukturering i forbindelse med delprivatiseringen. Statoil hadde gitt signaler om at selskapet ønsket størst mulig grad av kontroll over SDØE, slik at man kunne være rustet til å møte den internasjonale konkurransen. Til slutt endte det med at 15 prosent av SDØE-porteføljen ble solgt til Statoil, mens 6,5 prosent ble solgt til Norsk Hydro og andre selskaper. Statoil betalte 38,6 milliarder kroner for sin andel.[REMOVE]Fotnote: SDØE-avtalen klar. (publ. 03.05.2001) https://www.equinor.com/no/news/archive/2001/05/03/SDEAvtalenKlar.html (Besøkt 21.03.2022.)    

Det vesentlige av det opprinnelige SDØE ble dermed værende under direkte statlig kontroll: Omtrent en tredel av petroleumsreservene på norsk sokkel har Petoro som rettighetshaver. På vegne av staten står også selskapet for «den største eierandelen i transportsystemer og tilhørende landanlegg.»[REMOVE]Fotnote: SDØE-fakta. https://www.petoro.no/om-petoro/sd%C3%B8e-fakta (Besøkt 21.03.2022.)  

Sin egen kategori

Petoro inngår i en tradisjon i norsk oljehistorie der staten med varierende tilstedeværelse i selskaper har vært en premissleverandør for balansegangen mellom statsinteresser og forretningsdrift.   

Innenfor disse rammene er Petoro et sentralt og nytt element i den endrede, statlige eierskapsstrukturen i petroleumsindustrien rundt årtusenskiftet.[REMOVE]Fotnote: For en analyse av Petoro fra et juridisk perspektiv, se: Kantanen, Eevamarjut. Petoro – partner og verdiforvalter: En rettslig analyse av den nye forvalterordningen for SDØE. Masteroppgave/spesialoppgave, Universitetet i Oslo 2003. https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/22426/kantanen.pdf?sequence=2&isAllowed=y (Besøkt 21.03.2022.)     

Slik bærer Petoro med seg kontinuitet og nyskaping. Sammen med store forvaltningsverdier fordelt på et beskjedent antall ansatte, bidrar dette til en unik selskapsstruktur i norsk petroleumshistorie.

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.