Tag: fagforening

Forhandlingene startet med stor avstand mellom partene. Arbeidsgiverne, ved Oljeindustrienes Landsforening (OLF), holdt seg til moderasjonslinjen slik LO og NHO hadde blitt enige om. De fryktet at hvis oljeoppgjøret ikke holdt seg innenfor rammene, ville smitteeffekten for andre grupper være stor. Det ville være svært uheldig for industriens konkurransekraft.  

LO-forbundet Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund (NOPEF) og Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS) som ikke hadde tilknytning til LO, var de to store arbeidstakerorganisasjonene innenfor offshoresektoren. Oljearbeiderne som var organisert i OFS, hadde ingen sans for moderasjon.[REMOVE]Fotnote: Trude Meland, «ABC fra husforening til LO», NOM årbok 2015.  https://www.norskolje.museum.no/wp-content/uploads/2016/05/10-ABC-fra-husforening-til-LO-fra-NOM-årbok-2015.pdf De ville ta igjen etterslepet etter lønnsstoppen.[REMOVE]Fotnote: Ekofisk-komiteen inn i NOPEF – Ekofisk (industriminne.no)  

Streik og tvungen lønnsnemd igjen

Forhandlingene endte med tvungen mekling, men seks timer før streikefristen ga riksmekleren opp forsøket på å komme til enighet. Søndag 1. juli 1990 kl. 00:01 var sokkelstreiken et faktum. 4000 OFS-medlemmer ble tatt ut i streik.  

OFS-leder Harald Sjonfjell proklamerte at dette ville bli den lengste streiken i Nordsjøen noensinne, og at myndighetene ikke vil våge å erklære tvungen lønnsnemd. Siste gang tvungen lønnsnemd hadde blitt tatt i bruk var i 1986, og fagforeningene hadde gått videre med saken til den internasjonale arbeidsretten, ILO, som hadde uttalt at bruken hadde vært feilaktig. En eventuell bruk av tvungen lønnsnemd i 1990-situasjonen ville bli den sjette gangen denne mekanismen ble brukt i løpet av ti år.[REMOVE]Fotnote: Notat fra Kyrre Nese og Finn de Lange, 09.12.2020.

Fungerende statsminister Johan J. Jakobsen (Sp) lot seg ikke skremme. Bare 36 timer etter at streiken var et faktum vedtok regjeringen tvungen lønnsnemd.[REMOVE]Fotnote: NTBtekst 03.07.1990, «Fortsatt kaos i Nordsjøen – aksjonister blir kraftig advart».

Ulovlig streik

Selv om det ikke var uventet, var det overraskende at det ble vedtatt tvungen lønnsnemd så raskt. Både avgjørelsen og tidspunktet provoserte. Det ble hasteinnkalt til allmøter på plattformene, og flertallet gikk inn for å fortsette streiken.[REMOVE]Fotnote: Trude Meland, «Den hardeste konflikten», Industriminne Statfjord. https://statfjord.industriminne.no/nb/2019/12/04/den-hardeste-konflikten/ Oljearbeiderne mente at de i praksis var fratatt streikeretten og var forberedt på fortsatt konflikt.  

Ettermiddagen mandag 2. juli var den ulovlige streiken et faktum. Et tusentall nektet å gå tilbake til arbeidet. Det rammet særlig Statoil som var arbeidsgiver på de tre plattformene på Statfjord og de tre Gullfaks-plattformene, og Phillips på Ekofisk. Andre felter, som Valhall, ble rammet indirekte fordi produksjonen gikk via Ekofisk.  

Streiken ble styrt lokalt på plattformene, mens streikeledelsen på land var koblet ut. Det ble opprettet streikekontor på hver plattform, og streikevakter hindret at arbeidet ble gjenopptatt. 

Sentralstyret i OFS som etter loven hadde plikt til å gjøre hva de kunne for å stoppe streiken, ble i all hast samlet. Sjonfjell ba nå medlemmene om å se alvoret i situasjonen og gjenoppta arbeidet. OFS kunne risikere å bli erstatningsansvarlig. Men Sjonfjell talte med to tunger. Til pressen sa han: «Jeg skjønner deres reaksjoner når regjeringen nå for sjette gang bruker slike maktmidler som lønnsnemd mot oss.»[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, 03.07.1990, «Oljestreik tross lønnsnevnd». 

Høyt spenningsnivå offshore 

Rolf de Lange var hovedverneombud på Statfjord under streiken. Han forteller om et høyt spenningsnivå, og de streikende var samlet i løpende allmøter i messa.

Folk var redde for at bedriften ville fly inn personell som erstatning for de streikende, derfor ble helikopterdekket sett på som avgjørende. Noen ønsket å blokkere helikopterdekket ved å legge ned kranbommen, men det fikk de Lange forhindret. Helikopterdekket skulle hele tiden være klart for evakuering.  

På Ekofisk hadde det vært håndgemeng knyttet til landing på helikopterdekket og to personer hadde blitt sparket.  

Kyrre Nese var ute på sin siste tur som plattformsjef før han skulle over i en annen stilling. Han husker at konsernsjef Harald Norvik leste inn en «tordentale» på tape, som ble droppet på plattformene. Plattformsjefene fikk beskjed om at denne skulle spilles av på høyttaleranlegget. Det ble den, på grensen til utallige ganger. «Tordentalen» gikk også inn på lugarene. «Konsernsjefen hadde et fast og bestemt stemmeleie, og mer enn antydet at aksjonen kunne få konsekvenser for alle involverte», forteller Nese.  

Statoils ledelse hadde ingen planer om å gi etter for de streikende. Operatørselskapene sto sammen i en felles front gjennom OLF. Dette hadde ikke OFS erfaring med fra tidligere streiker. 

Neste tiltak fra bedriften var å stenge kommunikasjon til og fra plattformene. Dette hadde flere formål, blant annet å stenge for dialog med media, og på den måten svekke kampviljen.  

Ifølge de Lange tok det knekken på hele aksjonen: «Allmannamøtet visste ikke lenger hva som skjedde andre steder. Det var heller ikke lenger mulig å holde kontakt med familien. I allmannamøtet ble det mer usikkerhet og stress». Selv om noen var sinte og ville kjempe videre, var det andre som begynte å bekymre seg for sin egen situasjon. Med familie og låneforpliktelser var det ikke bare bare å risikere å miste jobben.

Faksimile fra Haugesunds Avis, 4. juli 1990

1000 OFS-organiserte som var offshore sperret helikopterdekkene og lammet all virksomhet offshore. Faksimile, Haugesunds Avis, 4. juli 1990

Ordrenekt og avskjedigelser på Statfjord

Sent på ettermiddagen 6. juli ble det fra selskapets ledelse uttrykt en klar forventning til plattformsjefene om at neste morgen skulle hver plattform ha statuert et eksempel. Vedlikeholdsledere på Statfjord A utarbeidet en arbeidsordre på lastesystemet som skulle utføres av to navngitte personer.

De Lange forteller: «Vedlikeholdsleder på Statfjord A kom med arbeidsordren, og måtte konfrontere et rasende allmøte. Han ga arbeidsordren til de to som var satt på oppgaven. Allmøtet ble da enda mer rasende siden det var de to mest tandre og forsagte sjelene man kunne finne. De to ble rett og slett fratatt papirkopien av arbeidsordren, og den ble revet i filler av noen andre, mer robuste streikende». Denne handlingen bekreftet allmøtets beslutning om å nekte å utføre arbeidet.  

En representant fra personalavdelingen kom ut på feltet, og de to avskjedsbrevene ble overlevert til de to unge statoilmedarbeiderne. I tillegg til de to på Statfjord A fikk 20 i Smedvig samtidig sparken, men ingen på Statfjord C. Den 5. juli kapitulerte de streikende på Ekofisk, og 7. juli ga også de statoilansatte etter.  

En utmattende streik

Da det hele var over, var mennesker på begge sider utmattet. Mange følelser var satt i spill, særlig knyttet til de som hadde fått sparken. En av de som hadde vært aktiv i allmannamøtet på Statfjord A, sa selv opp stillingen. Han kunne ikke leve med at det bare var de to ungdommene som hadde mistet jobben. 

Bedriftslege Jens Smith-Sivertsen kom ut på Statfjord A. Mange ble sykmeldt ute på plattformen, de var ikke i stand til å fungere og måtte få anledning til å «finne seg selv». Tøffe karer måtte ta til tårene. Noen fikk helseproblemer og en fikk hjertetrøbbel. Flere beskyldte Statoil for å ha brukt svært ufine metoder i kampen mot de streikende, sto det i Stavanger Aftenblad.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad 2.-9. juli 1990.   

Konflikten etterlot dype sår. Statoil sto steilt, selv etter at Phillips hadde gjeninnsatt sine to avskjedigede, men sa seg til slutt villig til å ta inn igjen de oppsagte på bestemte betingelser. OFS måtte ta på seg hele ansvaret for den ulovlige aksjonen og i tillegg gjennomføre disiplinærforføyninger mot en leder og en nestleder.  

Etterord

Medarbeiderne fra Statoil som fikk avskjed, ble tatt inn igjen i selskapet etter et lite år. Det lå harde prosesser i forkant av denne løsningen. Statoil mente at det som ble satt i gang, skulle få konsekvenser for de som «stod bak». 

Myndighetene hadde gitt oljeselskapene klar beskjed om at ulovlige streiker var uakseptable. En ulovlig streik er et lovbrudd. Sterke krefter var i sving. Denne hendelsen satt lenge igjen i Statoils organisasjon, og den satt også lenge igjen i OFS. 

Etter 1990 har det ikke vært noen større ulovlige streiker på sokkelen.  

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.