Tag: etablering

I 1973-74 var markedet for borerigger på norsk sokkel trangt. Oljekrisen og høy oljepris i kombinasjon med suksessen med Ekofisk, Frigg og etter hvert Statfjord gjorde at mange selskap ville lete, både på britisk og norsk side av grensen. Statoil var på offensiven og hadde etablert en egen leteorganisasjon samt levert en plan for utredning og behandling av de såkalte nøkkelblokkene, hvor de forventet mye aktivitet i tiden framover. Administrerende direktør i Statoil Arve Johnsen var som vanlig framoverlent og mente at det å inngå en langsiktig avtale (tre til fem år) om riggdisponering var fordelaktig, mens andre mente at det fort kunne bli kostbart med en uvirksom plattform («idle rig») dersom det ikke fantes tilstrekkelig med boremål. [REMOVE]Fotnote:  Johnsen, Arve Utfordringen 1988: 131.

En ny norsk rigg

Valget falt på en norsk, nybygget rigg fremfor en eldre plattform, og Ross Rig ble bygget i Brevik og utrustet i Sandefjord. Flere personer i Statoils boreavdeling fulgte byggingen av riggen, og Arve Johnsens bekymring for hvordan det gikk med oppbygging og trening av egen organisasjon ble stort sett møtt med et lakonisk «It’s okay» fra bore- og produksjonsleder Eugene Muehlberger. Riggen var en såkalt Aker H-3, en riggtype som var konstruert for Nordsjøen og skulle håndtere værharde områder bedre enn eksisterende rigger. Deep Sea Driller var den første riggen av denne typen, og rapportene var at den var mer enn dobbelt så effektiv som andre halvt nedsenkbare rigger. Riggen ble bygget over to år og utstyrt med «det mest moderne utstyr som finnes» slik at den skulle klare boringer ned til 300–350 meter med muligheter for enda større havdyp. [REMOVE]Fotnote: Blikå, T. Aker Verdal 20 år 1989: 26-27; Sandefjords Blad, 20. juni 1975.

I 1975 ble fem personer ansatt og umiddelbart sendt til USA for opplæring til boreformenn slik at Statoil skulle være rustet til å på sikt kunne operere Ross Rig på egenhånd.[REMOVE]Fotnote: Konsernstatus Vol. 2 Nr. 8 1975

Ross Rig, med navn som viser til rederiet Rosshavet og dets bakgrunn med hvalfangst i Antarktis, ble døpt 19. juni 1975. En knapp måned senere var riggen på lokasjon i blokk 15/12, og 7. juli ble det aller første borehullet med en norsk operatør «spuddet» (når borekronen treffer havbunnen så «spuddes» brønnen. Fra engelsk.)

Statoil var operatør med Esso som teknisk assistent og «kjørelærer». Brønnmålet var valgt på bakgrunn av et funn på britisk side av grensen, kun fem kilometer unna, og man håpet på olje i sandstein av paleosen-alder. Boringen, helt ned til 3269 meter, forløp uten dramatikk, men dessverre også uten at man fant annet enn spor av olje.[REMOVE]Fotnote: Completion report brønn 15/12-1, npd.no

Etter enda et «tørt» hull i blokk 15/12, dette helt uten spor av petroleum, ble riggen det neste året utleid til Esso, Conoco og Amoco. Det å oppnå operatørstatus er en nødvendig milepæl for et selskap som vil dekke hele forsyningskjeden innenfor oljebransjen (vertikalintegrert selskap), og Essos rolle som teknisk assistent var viktig for å bidra til dette.[REMOVE]Fotnote: Status vol. 2 Nr. 6 1982.

Det første funnet

Etter at riggen hadde boret fire brønner for andre operatører, var tiden kommet for at Statoil skulle stå på egne bein og bore sin første brønn i helt egen regi. Dette var i blokk 1/9, i nærheten av Ekofisk, og strukturen ble gitt navnet Tommeliten Alpha. Hovedmålet var olje i bergarter av samme alder og type som i Ekofisk, og brønnen ble påbegynt høsten 1976 og avsluttet i februar 1977. Denne boringen ble rapportert å forløpe «uten alvorlige problemer eller ulykker av alvorlig grad». Avsluttende rapporter fra boringen forteller likevel både om tap av borevæske til formasjonen («loss») og «kick» hvor formasjonsvæske trenger seg inn i borehullet, som begge deler kan være dramatisk. Videre røk ankerkjettingen til riggen ved tre anledninger, hvilket til slutt førte til en beslutning om midlertidig plugging av brønnen for å erstatte alle ankerkjettingene med DNV-inspiserte og godkjente kjettinger.[REMOVE]Fotnote: Completion report brønn 1/9-1, npd.no

Den 20. november 1976, etter 37 dager med boring, dukket det fra 3045 meter under havbunnen opp borekaks av kalkstein som lyste opp under fluoriserende lys – en indikasjon på tilstedeværelse av hydrokarboner. Statoil hadde gjort sitt første funn som operatør!

Det ble tatt nesten 200 meter kjerneprøver, og funnet ble grundig formasjonstestet for å undersøke produksjonsegenskaper. Konklusjonen var et gass-/kondensatfunn med behov for videre avklaring. Slike avklaringer kommer ikke alltid raskt, noe som historien med det som ble hetende Tommeliten Alpha ettertrykkelig viser. Det har i ettertid blitt boret ytterligere tre brønner for å evaluere og avgrense funnet, den siste i 2003, men funnet er fortsatt til vurdering og «det studeres nå utbyggingsløsninger, alle med en tilknytning av til funnet av Ekofisk-senteret».[REMOVE]Fotnote: https://factpages.npd.no/nb-no/discovery/pageview/all/43850

Måtte hell og lykke følge deg…

Til sammen boret Ross Rig 24 brønner med Statoil som operatør, og den opprinnelige femårsavtalen ble forlenget med to år til 1982. Boreoperasjonene ble driftet fra Dusavik inntil tidlig 1980 da det også ble etablert et boreoperasjonskontor ved Coast Center Base utenfor Bergen. I alt ble det gjort funn i 17 av brønnene (som inkluderte både undersøkelsesbrønner og avgrensningsbrønner), noe som er en uvanlig høy funnrate. Dette skyldes ikke bare hell og lykke eller riggen i seg selv, men tilfanget av gode boremuligheter til Statoil samt geologer og geofysikere som er i stand til å velge de rette boremålene. Følgende felt ble funnet med Ross Rig:

Av disse er det verdt å fremheve Gullfaks og Gullfaks Sør som etter hvert ble det første feltet som ble funnet, bygget ut og driftet av en norsk operatør.

Barentshavets første flamme

Mot slutten av leieperioden for Statoil gjorde Ross Rig et viktig funn i Hammerfestbassenget i blokk 7120/8. To brønner i 1980 med spor av hydrokarboner, såkalt «død olje». var lovende, men ikke noe å rope hurra for selv om «alle» trodde at det var gjort kjempefunn.[REMOVE]Fotnote: Snøhvit. Historien om olje og gass i Barentshavet. Alf R. Jacobsen. I 1981 var både Norsk Hydro og Statoil tilbake med hver sine rigger, som begge av beredskapsgrunner måtte være på lokasjon samtidig. Riktignok gjorde Norsk Hydro det første funnet med 7120/12-1-brønnen like i nærheten, men det var fra Ross Rig man for første gang kunne se testflamme i Barentshavet. Funnet fikk navnet Askeladden og førte til enorme forventninger i Nord-Norge. Det drøyde imidlertid helt til 2007 før produksjonen startet, som en del av Snøhvit-feltet.

Jan Martinussen var kaptein på Ross Rig i samtlige av de syv årene den tjenestegjorde for Statoil, og forklarer deler av suksessen slik: «En av forklaringene til plattformens suksess i leteboringen kan være at vi hele tiden har hatt et stabilt mannskap og bra miljø om bord». Det ble av mange sett på som en stor fordel da eieren Rosshavet ville ansette norsk mannskap, og fravær av språkproblemer og lite gjennomtrekk av mannskap har bidratt til å skape en rutinert arbeidsstokk, forteller Martinussen.

I en periode og et miljø som kunne være ganske røft, skilte Ross Rig seg noe ut både med skilt som bedyret at plattformen var «Home of the good guys» samt en av de første kvinnelige sykepleierne, Anne Sandell.[REMOVE]Fotnote: Status vol. 2 Nr. 6 1982.

Etter endt tjeneste for Statoil lå Ross Rig 18 måneder i opplag utenfor Sandefjord, før den ble kjøpt av ODECO og skiftet navn til Ocean Nomad. I tråd med sitt nye navn har den levd et omflakkende liv med boringer blant annet på britisk sektor, utenfor Vest-Afrika og utenfor Latvia. I skrivende stund ligger Ocean Nomad utenfor Skottland i påvente av å skrotes. Riggen ble solgt til GMS (Global Marketing Systems), et såkalt «cash buyer of ships for recycling», men britiske myndigheter holder riggen igjen av frykt for at den skal ende opp på en strand i India eller Bangladesh for uforsvarlig og miljøfiendtlig opphogging.[REMOVE]Fotnote: https://www.bbc.co.uk/news/extra/ao726ind7u/shipbreaking

Spenning på boredekket på Ross Rig. Foto: Leif Berge/Equinor

Ross Rig på Stord Verft. Foto: Equinor

Ross Rig i 1979. Foto: Equinor

Ross Rig. Foto: Equinor

Foto: Mobil Exploration Norway Inc./Norsk Oljemuseum

Ross Rigg. Foto: Equinor

Mål av Ross Rig, sett fra langsiden.

I labben på Ross Rig. Foto: Equinor

Ross Rig 2

Hvorvidt det var de gode erfaringene med Ross Rig eller det selvforklarende navnet vites ikke, men i 1986 bygget Rosshavet en ny rigg, denne gang i Japan, som også fikk navnet Ross Rig. Denne hadde også en god treffprosent på sine letebrønner, skiftet etter hvert navn til Transocean Arctic og boret i 2020 for siste gang på norsk sokkel. Men det er en annen historie.

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.