Tag: brønnkontroll

Snorrefeltet i Tampenområdet i nordlige Nordsjøen er en av de opprinnelige gigantene på norsk sokkel. Funnet ble gjort i 1979 og produksjon igangsatt i 1992.  I 2004 lå produksjonen på rundt 200 000 fat olje per dag. Snorre var fra starten operert av oljeselskapet Saga Petroleum. Med Saga-transaksjonen overtok Hydro operatørskapet 1. januar 2000, og tre år senere fikk Statoil stafettpinnen.[REMOVE]Fotnote: Ptil: Gransking av gassutblåsning på Snorre A, brønn 34/7-P31 A 28.11.2004

Hendelsen som skjedde i 2004, oppsto i en brønn som var skadet – brønn 34/7-P-31. Enkelt sagt kan brønner på et felt brukes til to ting: Enten som produksjonsbrønn for å produsere olje/gass for salg, eller som injeksjonsbrønn for innsprøyting av vann/gass som gir økt trykkstøtte i reservoaret slik at mer olje/gass kan produseres. Brønn 34/7-P-31 på Snorrefeltet og sidesteget P-31A ble boret og komplettert som produksjonsbrønn i 1994 og 1995. Underveis i det arbeidet støtte man på en rekke problemer (blant annet en borestreng som satte seg fast og hull på foringsrør) som resulterte i en uvanlig brønnkomplettering og derfor en brønn som ble betraktet som «kompleks». Tidlig i 1996 ble brønnen omgjort til injeksjonsbrønn, og i desember 2003 ble brønnen konstatert skadet og stengt inn.[REMOVE]Fotnote: Ptil: Gransking av gassutblåsning på Snorre A, brønn 34/7-P31 A 28.11.2004

Ettersom boring av brønner er tidkrevende og dyrt, er det ønskelig å finne måter å effektivisere på. Ett slikt tiltak kan være å «gjenbruke» deler av brønner, og unngå å bore deler av brønnbanen. I november 2004 skulle den komplekse brønnen gjenbrukes, og i den forbindelse skulle rør trekkes ut for å forberede boring av et nytt sidesteg, P-31B. Under trekking av disse rørene oppstod en ikke ukjent, men uheldig, «stempeleffekt», eller «swabbing» på offshorsk. Det betyr at rørene som trekkes opp «suger» med seg det som er lenger ned i brønnen, noe som i dette tilfellet var gass.

Alarmene går og havet koker

De tiltagende problemene med brønn P-31A utover ettermiddagen 28. november var tema på det faste møtet i plattformledelsen klokken 17. Den planlagte beredskapsøvelsen ble avlyst som følge av situasjonen, og klokken 19.05 ble det innkalt til et krisemøte. Like etter ble det detektert gass, selv om årsaken ikke ble knyttet til brønnen. Det ble besluttet å varsle hovedkontoret, hovedredningssentralen på Sola, og Petroleumstilsynet (Ptil), og en generell alarm med påfølgende mønstring til livbåtene ble utløst.

Gass i undergrunnen vil på grunn av trykkforskjeller utvide seg på sin ferd oppover. For Snorrefeltet betyr dette at to kubikkmeter gass under reservoarforhold tilsvarer rundt 20 kubikkmeter ved havbunnen og 200 kubikkmeter ved atmosfærisk trykk. Gassen fra sidesteg P-31A fant sin vei opp på utsiden av brønnrørene og etter hvert videre oppover til havbunnen og havoverflaten under strekkstagplattformen Snorre A.

Klokken 19.42 måltes gasskonsentrasjon til 60 prosent av «lower explosion limit», hvilket betyr at en nærmer seg nivået hvor en gnist kunne sette hele plattformen i brann.[REMOVE]Fotnote: Foredrag Leif Sandberg: https://www.norskoljeoggass.no/globalassets/dokumenter/drift/presentasjonerarrangementer/kurs-i-arbeidmedisin-2011/3-2-en-utblasning-sett-fra-innsiden-.pdf 20.12.2021

Klokken 21.20 og minuttene etter gikk flere utvendige gassalarmer i samme område. Personell ble sendt for å sjekke området, og oppdaget da at sjøen «kokte» av gass. Da beredskapsledelsen fikk melding om dette, ble nødavstenging aktivert manuelt. Dermed gikk Snorre A over på nødkraft, det vil si at store deler av anlegget ble spenningsløst, blant annet for å fjerne tennkilder. Fakkelen på Snorre A brant fortsatt, og ved marginalt endrede værforhold kunne gassen bli antent.

Mellom kl. 20.58 og 22.05 ble første fase av helikopterevakueringen gjennomført. Bemanningen ble redusert fra 216 til 75 personer. De 75 var fordelt på et beredskapsteam som satte seg i livbåt nummer 1, og medarbeidere som skulle forsøke å kontrollere brønnen.

I tillegg til faren ved antennelse av gass, kunne en gassutblåsning utgjøre en fare for tap av oppdrift og stabilitet av hele strekkstagplattformen. Kontinuerlig oppfølging av strekkraften i hvert stag viste imidlertid ikke endringer på strekket i stagene i løpet av hendelsen.

Hardt mot hardt

Én måte å motarbeide en brønnkontrollhendelse som dette på er såkalt «bullheading», det vil si å pumpe inn tungt boreslam med høy rate for å hindre gassen i å strømme opp. Men den reduserte krafttilførselen som følge av nødavstengingen gikk også ut over brønnkontrollarbeidet på grunn av vesentlig redusert krafttilførsel blant annet til heisespill, rotasjon og slampumper.

Plattformsjef Dag Lygre og medarbeidere i kontrollrommet er satt i sjakk og nesten matt. De har ikke kraft til å «drepe» brønnen som lekker gass, og skrur de på kraftforsyningen risikerer de å forårsake gnister som kan antenne gassen.

«Vi er trygge de neste fem minuttene. Og vi har ingenting her å gjøre hvis vi ikke går til fullt angrep på brønnen. Vi må motarbeide den. Drepe den. Hva er fornuftig? Hva kan vi få til? Hva kan vi tenke på?» forklarer Lygre. [REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv 6. august 2005

Klokken 22.45 blir beslutningen tatt: å sette i gang hovedkraft igjen. Dette ble betraktet som kritisk men gjennomførbart, blant annet basert på at det ikke var detektert gass på innretningen etter 21.33. Rett før midnatt var den kritiske aktiviteten med å starte hovedkraften i gang, men et værskifte og mindre vind gjorde at mannskapet på Snorre A igjen forberedte seg på en hurtig evakuering.

Beredskapsteamet ble stort sett sittende i livbåt med unntak av ureglementerte tissepauser hvor de med selvsyn fikk se det kokende havet, samt et bytte fra livbåt 1 til 4 for å komme til et område med mindre gass. Klokken 01.25 ble så disse evakuert med helikopter, og 33 menn og to kvinner var igjen om bord for å forsøke å kontrollere utblåsningen.

I løpet av natten økte vindstyrken, og fakkelen ble slukket, noe som reduserte faren for å antenne gass. Men fortsatt kunne ingen båter nærme seg ettersom det var gass i havet, og boreslam til å «bullheade» brønnen måtte blandes om bord. Det kunne ikke leveres fra forsyningsfartøy. Flere forsøk på å pumpe oljebasert boreslam ned i brønnen blir gjort, uten at det lyktes å få kontroll.

Siste forsøk

Vann har egenvekt 1,0 g/cm³, og det oljebaserte slammet som tidligere var brukt til «bullheading» hadde egenvekt 1,45 g/cm³. Det ble besluttet å gjøre et siste forsøk, denne gang med enda tyngre vannbasert boreslam iblandet mineralene barytt og bentonitt. Mellom klokken 04.00 og 09.52 blandet mannskapet 160 kubikkmeter boreslam som hadde egenvekt 1,8 g/cm³, altså bedre egnet til å stanse gassens vei oppover i brønnen.

Før slammet pumpes ned i brønnen registreres trykk på 72 bar i ringrommet (utenfor brønnrørene) og 156 bar i arbeidsstrengen (i brønnrørene). «Bullheading» ble satt i gang klokken 09.15 og klokken 10.22 var det nesten tomt for boreslam i tankene da det ble konstatert 0 bar på ringromsiden og 0 bar i arbeidsstrengen. Det var over!

En av de alvorligste hendelsene på norsk sokkel

Allerede samme dag nedsatte Ptil en granskingsgruppe for å finne avvik og forbedringspunkter, og det var mye å ta tak i. Ptil hadde i sin rapport følgende å si om hendelsen på Snorrefeltet:

Ptil vil karakterisere denne hendelsen som en av de alvorligste på norsk sokkel. Dette begrunnes både ut fra potensialet i hendelsen og omfattende svikt i barrierer i planlegging, gjennomføring og oppfølging av arbeidet med brønn P-31A. Kun tilfeldigheter og gunstige omstendigheter hindret at en storulykke med fare for tap av flere menneskeliv, miljøskader og ytterligere tap av materielle verdier inntraff. (…)

Hendelsen kunne under ubetydelig endrede omstendigheter ha medført at (1) gassen antente og (2) oppdrifts- og stabilitetsproblemer, med påfølgende fare for tap av flere menneskeliv, miljøskader og ytterligere tap av materielle verdier.[REMOVE]Fotnote: Ptil: Gransking av gassutblåsning på Snorre A, brønn 34/7-P31 A 28.11.2004

Rapporten peker videre på alvorlig svikt og mangler i alle ledd ved Statoils planlegging og gjennomføring knyttet til:

• Manglende etterlevelse av styrende dokumenter
• Manglende forståelse for og gjennomføring av risikovurderinger
• Mangelfull ledelsesinvolvering
• Brudd på krav til brønnbarrierer

Avvikene skyldtes svikt hos enkeltpersoner og grupper i Statoil og hos boreentreprenøren. Den forekom på flere nivåer i organisasjonen på land og på innretningen. Hele 28 avvik ble identifisert (21 på land (planleggingsfasen) og 7 på plattformen), og det første så langt tilbake som over ett år før hendelsen. [REMOVE]Fotnote: Foredrag Leif Sandberg hentet fra https://www.norskoljeoggass.no/globalassets/dokumenter/drift/presentasjonerarrangementer/kurs-i-arbeidmedisin-2011/3-2-en-utblasning-sett-fra-innsiden-.pdf 20.12.2021

Rapporten roser samtidig innsatsen fra de som ble igjen på innretningen og konstaterer at det var avgjørende for at hendelsen ikke ble mer omfattende. Også fra andre hold får plattformledelsen ros, blant annet fra instrumenttekniker og livbåtfører Kirsti Lavold, som var en del av det gjenværende beredskapsteamet, og som satt til sammen seks timer fastspent i livbåt :

Så hører vi fra land at Lygre får kritikk fordi han ikke evakuerte alle med én gang… ja, det kunne han gjort, men da hadde vi fått en ny Piper Alpha. Ja, uten tap av menneskeliv vel å merke. Men det kunne stått og blåst i månedsvis, til en ny Red Adair hadde dukket opp. Det hadde gitt store negative miljømessige konsekvenser, kjempenegativ oppmerksomhet for Statoil og for Norge. Han reddet Statoil på mange måter. [REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv, 6. august 2005

Hovedverneombud på Snorre A, Anders Lothe, mente at hendelsen skyldtes en ukultur over lengre tid:

Snorre A har vært drevet veldig hardt. Som en bil som er trimmet, med gassen i bånn og med skorting på vedlikehold. Og det er ikke bare Statoil som har skylda i dette, men også de forrige eierne Saga og Hydro. [REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv, 6. august 2005

I mars 2005, 74 dager etter dramaet, begynte Snorre å produsere olje og gass igjen. Da hadde eierne «mistet» inntekter på fire milliarder kroner, selv om oljen fortsatt lå i reservoaret og kunne selges i framtiden.

Statsadvokaten i Rogaland ga i 2005 Statoil en bot på 80 millioner kroner og begrunnet det blant annet med at «…det under ubetydelig endrede omstendigheter ville være fare for tap av flere menneskeliv, miljøskader og ytterligere materielle tap. Det er lagt til grunn at overtredelsene er begått under særdeles skjerpende omstendigheter» .[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad 24. november 2005

Boten var norgeshistoriens til da største foretaksstraff, og fire ganger større enn Statoils tidligere «rekord» som ble satt etter korrupsjonsskandalen i Iran. Men svei det?

En stor bot mot selskapet er ikke straff nok, mente fagforeningstopp (OFS) Terje Nustad: «Hvis det skal ha noen virkning, må den være på størrelse med hele årsoverskuddet i Statoil.»[REMOVE]Fotnote:  Dagens Næringsliv 6. august 2005

Boten tilsvarte ifølge Dagens Næringsliv én dags overskudd etter skatt for Statoil. Etter noe betenkningstid valgte Statoil å godta boten.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv 25. november 2005

Nyhetsreportasje om gasslekkasjen ved Snorre A i 2004. Nyhetsanker i TV2, Trude Teige, introduserer stykket, der vi i hovedsak får høre fra Brønndriftsleder på Snorre A, Per Ove Staveland. Kilde: Equinor

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.