Olje- og energibyen 50 år!

Fra å være en relativt fattig industriby har Stavanger blitt sentrum i en storbyregion som er Norges tredje største tettsted – større enn Trondheim.

At Stavanger ble vert for to statlige institusjoner har gitt ringvirkninger som knapt kan overvurderes.

Den norske stats oljeselskap, som startet med en tom sigarkasse som pengeskrin, har blitt Norges mest verdifulle selskap. I 2001 ble selskapet delprivatisert og børsnotert. I 2018 skiftet det navn til Equinor, og er verdt over 700 milliarder kroner.

Oljedirektoratet ble delt i 2004 da Petroleumstilsynet ble skilt ut som en egen enhet. Tilsynet videreførte oppgaven med å passe på at oljeindustrien følger lover og regler og gir trygge arbeidsplasser.

Unik industrihistorie

Det var ikke tilfeldig at Statoil og Oljedirektoratet havnet i Stavanger i 1972. Byen var allerede baseby for letevirksomhet, og etter funnet av Ekofisk i 1969 rådet optimismen. Internasjonale oljeselskaper og underleverandører etablerte seg i byen, og oljeindustrien ble synlig i bybildet.

Etter hvert som det ble gjort flere funn som skulle bygges ut – først Frigg, deretter Statfjord, og Valhall med flere – økte virksomheten på norsk sokkel. Leverandørindustrien i regionen fikk fulle ordrebøker og vel så det. Industrien i Stavanger-området leverte bemerkelsesverdige resultater.

Etter den unike Ekofisktanken, en lagertank for olje i betong, bygde Norwegian Contractors 16 understell i betong, kalt condeep. Høyest av dem alle var Troll A, som er verdens høyeste flyttbare byggverk. Rosenberg Mek. Verksted, som før hadde produsert oljetankskip og gasstankskip, satte sammen flere av dekkene til plattformene. Til sammen skapte de to bedriftene tusenvis av arbeidsplasser – mange av dem for gjestearbeidere.

Condeep-eventyret varte bare i drøyt tjue år. Da Troll A ble slept ut og plassert på feltet 17. mai 1995 var det den siste condeepen. Det var grenser for hvor høye plattformer det var mulig å bygge. Norwegian Contractors ble avviklet, mens Rosenberg fikk andre typer oppdrag – både med å produsere havbunnsstrukturer (templates) og produksjonsskip.

På sokkelen var undervannsteknologi i ferd med å utkonkurrere de svære betongkjempene. Og verft som Rosenberg hadde evne til å omstille seg til nye typer oppdrag.

Da havområdene nord for 62. breddegrad ble åpnet for oljeleting i 1980, spredte virksomheten seg for alvor nordover og Stavanger var ikke lenger alene om å være oljeby. Det ble også Bergen, Haugesund, Kristiansund, Florø, Harstad, Hammerfest, Kongsberg, Trondheim, Kristiansand og Oslo. Stavangers rolle som oljehovedstad sto likevel fast.

Utdanning og forskning for fremtiden

Helt fra 1966 trengte utenlandske familier som kom flyttende til Stavanger skoler til barna. Det ble etablert en rekke internasjonale skoler – Stavanger American School, en fransk skole og en britisk skole – som ble grunnsteiner i det internasjonale oljemiljøet.

Det er likevel utdannings- og forskningsinstitusjonene som har vokst frem i Stavanger de siste femti årene som har blitt de viktigste bærebjelkene i byens kunnskapsmiljø. Rogaland distriktshøgskole ble opprettet i 1969, og fikk raskt en petroleumslinje på plass, som utdannet ettertraktede ingeniører.  I 2005 ble høgskolen universitet – Universitetet i Stavanger (UiS). Universitetet er en viktig arbeidsplass som har 2000 ansatte og 12 600 studenter i 2022, med motto å «utfordre det velkjente, utforske det ukjente».

RF-Rogalandsforskning ble etablert i 1973 og har hatt mange av sine oppdrag knyttet til petroleumsforskning. IRIS, som det het fra 2006, har blitt fusjonert inn i NORCE og blitt del av et større forskerfellesskap på Sør- og Vestlandet.

Sykehuset har blitt Stavanger Universitetssykehus, og har også forskning som en viktig oppgave. Tyngdepunktet for utdanning og forskning i regionen ligger på Ullandhaug, noe som blir enda tydeligere når Stavanger Universitetssykehus også flytter dit.

Sentrum i regionen

Sammen med oljebasene har Forus blitt den næringslivsmessige motoren i regionen. Forus Næringspark ble tidlig grunnlagt som et interkommunalt selskap med Stavanger, Sandnes og Sola som eierkommuner.

Etter at Statoil etablerte sitt hovedkontor i Forusbeen 50 på slutten av 1970-tallet, la flere andre oljeselskaper også sine kontorer der. De ønsket å være i nærheten av det statlige oljeselskapet og Oljedirektoratet.

Leverandørindustrien er også sterkt til stede i det som kan kalles en oljeindustriell klynge. Bedriftene på Forus står for en stor del av den totale verdiskapingen innenfor petroleumssektoren i Norge. I alt 3000 virksomheter innen ulike næringer er etablert i området, med totalt 45 000 ansatte.

Flere statlige institusjoner har senere blitt lagt til Stavanger. Det gjelder først og fremst Petoro med adresse i Bjergsted. Siden 2002 har selskapet forvaltet Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) på norsk sokkel, og i 2021 leverte Petoro alene 186 milliarder kroner til staten.

Omstilling og grønt skifte

Det å være en oljeby har likevel noen ulemper. Næringslivets utvikling er sterkt avhengig av oljepris – og den går både opp og ned. Oljeprisfallet i 2014 med lave oljepriser de fire neste årene ble en lærepenge i så måte. Flere av de internasjonale oljeselskapene valgte å selge seg ut av norsk sokkel i denne perioden, og forlot dermed Stavanger. Leverandørindustrien ble hardt presset på pris, og dette førte til en omstilling i bransjen.

En annen faktor som bidro til omstilling, var Parisavtalen fra 2015. Her ble «2-gradensmålet» vedtatt. Det vil si at Norge sammen med en rekke andre land har forpliktet seg til å redusere sine utslipp av klimagasser slik at temperaturstigningen på jorden ikke skal overstige to grader.

Omstillingen til et grønnere næringsliv viser seg nå også i Stavanger. I 2017 ble klimainvesteringsfondet Nysnø etablert. Ved hjelp av statlig finansiering hadde det i 2021 2,4 milliarder kroner i forvaltningskapital til å foreta langsiktige investeringer i bedrifter som bidrar til klimagassreduksjon.

Oljeselskapene har lagt om til å bli energiselskaper. I 2018 skiftet Statoil navn til Equinor, for å signalisere verdier som likhet, likeverd og likevekt sammen med en norsk opprinnelse. Equinors strategi peker på klimaendringene som vår tids største utfordring. Selskapet satser relativt stort på havvind – først og fremst i Storbritannia, men også Polen og i USA. Det første flytende havvindprosjektet på norsk sokkel er under bygging på Tampen og skal forsyne oljeplattformer i området med ren strøm.

I 2022 vil Stavangers ordfører Kari Nessa Nordtun heller kalle Stavanger Energihovedstaden enn Oljehovedstaden. Det er mange gode grunner til det:

Lyse produserer ren og fornybar vannkraft og bidrar sterkt til digitalisering av samfunnet. Rosenberg vil legge om til å produsere utstyr for havvindmøller. På Universitetet foregår i samarbeid med Lyse en omstilling for å utdanne fremtidens ungdom innen de nye næringene som følge av elektrifisering av samfunnet: batterifabrikker, produksjon av hydrogen, fangst av havbunnsmineraler, CO₂-injeksjon. Alt dette krever ny kompetanse.

Politikerne samler seg igjen for å vise at det er Stavanger og Rogaland som er plassene for å ta ledelsen i det grønne skiftet. Parallellene til det som foregikk i 1971 og 1972 for å bli Oljehovedstaden er mange. Med eksempel fra den gang er det viktig å være tidlig ute og få til tverrpolitisk enighet for å få til den omstillingen mange ønsker. Selv om Norge av gode grunner fortsetter å produsere olje og gass for fullt, er Stavanger inne i et grønt skifte.