I Canadas dype skoger

2007 var et merkeår i Statoils historie. I desember fusjonerte Statoil med Hydros oljevirksomhet og ble enda mer dominerende på norsk sokkel enn før. StatoilHydro, som selskapet kaltes før det igjen tok navnet Statoil, ble et selskap å regne med også internasjonalt. Tidligere dette året slo daværende konsernsjef Helge Lund til med en gigantisk utenlandsinvestering som staket ut en helt ny retning for selskapet. For over to milliarder dollar (12 milliarder kroner) kjøpte Statoil alle aksjer i North American Oil Sands Corporation (NAOSC) i Canada. Kjøpet var viktig i selskapets globale vekststrategi. «I tillegg utvikler vi vår globale tungoljeportefølje og styrker vår markedsposisjon i Nord-Amerika», sa Lund i en melding fra selskapet.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, 27.04.2007, «Statoil kjøper i Canada».

Som svar til de som var kritiske til oljesand svarte Lund: «Dette er ressurser som vil bli utviklet uansett». Han hevdet dessuten at selskapet skulle drive oljesandproduksjon på et renere og mindre energikrevende vis enn noen andre.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet, 07.09.2009, «Norge har investert milliarder i utvinning av oljesand».

I StatoilHydros årsrapport for 2007 var det to vidt forskjellige virksomheter i gigantlandet Canada som stolt ble presentert – olje til havs og tungolje i skogen.[REMOVE]Fotnote: StatoilHydros årmelding 2007. StatoilHydro hadde i 2007 eierandeler i produserende felt i Canada, Mexicogolfen, Venezuela, Algerie, Libya, Angola, Aserbajdsjan, Storbritannia, Kina og Russland. Mens store utbyggingsprosjekter fant sted også i Brasil, Nigeria og Irland. Hydro-delen av det nye selskapet hadde vært etablert i Canada et tiår allerede og tjente gode penger på offshorevirksomhet utenfor Newfoundland. Utvinningen av tungolje tok imidlertid slutt etter bare ni år, mens offshoresatsingen har fortsatt.

Oljesand i Alberta

I den canadiske delstaten Alberta handler mye om olje og gass. Økonomien i staten og til innbyggerne, og parametere som boligpriser og arbeidsledighet, svinger i takt med oljeprisen.

I 2007 etablerte Statoil seg i et av millionbyen Calgarys høybygg. En liten norsk «koloni» ble etablert. Foreningen for norskættede innvandrere, Sons of Norway, fikk et sterkt oppsving. Etter få år var selskapet med sin magentarosa logo godt synlig i reklamekampanjer i byen.

Selve oljesandlisensene lå i et 1110 kvadratkilometer stort område i regionen Athabasca, nordøst for byen Edmonton i Alberta, 30 mil lenger nord. De utvinnbare reservene var antatt å være på om lag 2,2 milliarder fat olje.

En av årsakene til at Statoil valgte å satse på oljesand var at selskapet hadde tungoljeerfaring fra Venezuela. Det var også fordelaktig at de skatte- og avgiftsmessige rammevilkårene i Alberta var relativt stabile. Dessuten var Canada nærmeste nabo til verdens største forbrukermarked av petroleumsprodukter, noe som ville sikre avsetningen.[REMOVE]Fotnote: StatoilHydros årsmelding 2007.

I første omgang gjaldt det å få i gang et demonstrasjonsprosjekt, Leismer SAGD (Steam Assisted Gravity Drainage). Det startet med dampinjisering 3. september 2010, og produksjonen kom i gang 27. januar 2011. Deretter fulgte oppstart av det kommersielle prosjektet, Kai Kos Dehseh, med en gradvis oppbygging av produksjonen.[REMOVE]Fotnote: Mens prøveprosjektet produserte rundt 20 000 fat tungolje per dag, var den totale produksjonen fra de tre lisensområdene forventet å bli 200 000 fat per dag mot slutten av 2020-årene. Aftenposten 27.04.2007, «Statoil kjøper i Canada».

Utvinningsteknologi og miljøutfordringer

Oljesand, også kalt tjæresand eller bitumen, er et svart, seigt hydrokarbon som forekommer i naturen. I Canada foregikk mye av oljesandutvinningen i åpne dagbrudd. Det laget store sår i landskapet og avfallsprodukter har blitt lagret i digre bassenger som forurenset vassdrag til skade for både dyr og mennesker. Statoil fikk derfor helt fra starten kritikk fra miljøforkjempere, med Greenpeace i spissen, for å gå inn i denne utvinningen. Hvert år stilte en representant for Greenpeace som Statoil-aksjonær på generalforsamlingen og protesterte mot prosjektet fra talerstolen.

Statoils ledelse hadde likevel tro på at utvinningen av oljesand i egen regi kunne skje på en miljømessig mer forsvarlig måte enn det som var vanlig i bransjen. Statoil skulle ikke drive med åpne dagbrudd. I stedet skulle det pumpes damp ned i undergrunnen for å drive oljen ut på effektivt vis. Metoden ble kalt Steam Assisted Gravity Drainage (SAGD). Det ble da boret en mengde parvise horisontale brønner inni den bitumenbærende formasjonen. Så ble vanndamp fra et eget anlegg ført ned i den øverste brønnen i hvert brønnpar. Når vannet kondenserte ble bitumet, den seige oljen i oljesanden, flytende. Oljen rant så inn i den nederste brønnen, og blandingen av vann og varmt bitumen ble pumpet opp til overflaten. Her ble vann og bitumen skilt fra hverandre. Tungoljen ble tatt ut, og vannet ble renset og brukt på ny i dampproduksjon.

Selv om vanndampmetoden var langt mer miljøvennlig enn åpne dagbrudd, bød forbruk av vann, stort arealbruk og utslipp av CO₂ på miljømessige utfordringer.

Når det gjaldt vann, skulle ikke Statoil bruke vann fra Athabascaelva til å lage vanndamp, men saltvann fra en dyp geologisk formasjon. 90 prosent av vannet ble gjenbrukt. Statoils mål var å øke graden av resirkulering opp mot 100 prosent. I et forsøk på å redusere bruken av vanndamp ville Statoil prøve å injisere løsemiddel i dampen slik at den skulle virke mer effektivt.[REMOVE]Fotnote: StatoilHydros årsmelding 2007.

CO₂-utslippene fra produksjon av olje fra oljesand var høyere enn ved konvensjonell oljeproduksjon. Grunnen til det var at kjelene som kokte vannet for å lage vanndamp, ble varmet opp med brenning av naturgass. Det krevde mye energi og ga høye utslipp av karbondioksid.[REMOVE]Fotnote: Produksjon av oljesand fører til utslipp av 60 kilo CO2 per fat. Det er hundre ganger mer enn produksjonen fra Johan Sverdrup-feltet i Nordsjøen.

En annen måte å redusere problemet på var gjennom fangst og lagring av karbondioksid. Dette var noe myndighetene i Alberta hadde ambisjoner om å få til. De hadde som mål å fange 139 millioner tonn CO₂ i året innen 2050. Statoil inngikk i et samarbeid med andre industrielle aktører og myndighetene i Alberta for å få dette til. Statoil etablerte blant annet et teknologisenter for tungolje i Alberta – det første teknologisenteret utenfor Norges grenser.

Urbefolkning og miljømotstand

Mange grupper av Canadas urbefolkning var bosatt i områdene der oljesandutvinningen foregikk. Chipewyan Dene-gruppen bodde i området Statoil etablerte seg i. De var med på å gi det kommersielle prosjektet navnet Kai Kos Dehseh, som er det lokale navnet på elven som renner gjennom området. Det betyr «Red River Flowing» Det offisielle engelske navnet er Christina river.

For å opparbeide et godt samarbeid med lokalbefolkningen opprettet Statoil en egen stilling som samfunnskontakt. Det ble opprettet et trainee-program for å sikre rekruttering av lokale arbeidstagere. Selskapets slagord var «å være en god nabo». Ifølge samfunnskontakten var prosjektet avhengig av et godt forhold til urbefolkningen. Det ville være selve grunnlaget for en god veksthistorie i Canada.[REMOVE]Fotnote: StatoilHydros årsmelding 2007.

Selv om intensjonene var gode, skapte oljesandutvinning komplekse problemer som ikke var enkle å løse. I Norge skrev blant annet Dagbladet i 2009 at oljesandvirksomhet førte til økt kreftforekomst i denne befolkningsgruppen. I elvene ble det påvist høye verdier av arsenikk og kvikksølv. I landsbyen Fort Chipewyan, som ligger nedstrøms for oljesandområdet, var forekomsten av kreft 30 prosent høyere enn normalt.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet, 20.05.2009, «Kreftboom i oljesand-området». Motstanden mot oljesandprosjektet økte.

I februar 2011 gikk myndighetene i Alberta til søksmål mot Statoil. Delstaten anklaget selskapet for å ha begått miljøkriminalitet i forbindelse med vinterboring og utbygging av veier. Det ble påstått av vann fra elver ble brukt til å dekke veiene i området med is slik at de tålte transport av utstyr, og at vann var blitt brukt ulovlig i produksjonen. Statoil ble saksøkt for 19 brudd på vannloven og risikerte en bot på mer enn 60 millioner kroner.[REMOVE]Fotnote: NRK, 06.04.2011, «Urfolk føler seg forbigått». Etter at Statoil innrømmet å ikke ha etterlevd vilkårene i vanntillatelsen fullt ut i 2008 og 2009, endte rettssaken med en langt mildere reaksjon. Selskapet skulle forbedre seg og lage et e-opplæringsprogram om vannuttak verdt en drøy million norske kroner.[REMOVE]Fotnote: TU, 01.11.2011, «Statoil slapp billig i oljesand-saken i Canada».

Statoil på sin side mente at de hadde sitt på det tørre når det gjaldt avklaringer med lokale interesser i Canada, også urfolkene. Gjennom samrådskomiteer ga selskapet berørte grupper anledning til kritisk å diskutere utbyggingsplaner, slik at selskapet kunne forbedre måten de gjennomførte prosjektet på.[REMOVE]Fotnote: Equinors hjemmeside. Statoil-Supplemental%20Information.pdf

Tåkelegging, retrett og tap

Produksjonen ved demonstrasjonsprosjektet var ikke mer enn så vidt kommet i gang i 2011 før Statoil solgte 40 prosent av Kai Kos Dehseh til thailandske PTT Exploration and Production (PTTEP) for 2,3 milliarder dollar. Deretter skrinla partnerskapet planene om å bygge flere faser utover pilotanlegget.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten 18.12.2016, «Det har vært et katastrofeprosjekt for Statoil».

Hvor mye Statoil tjente eller tapte på utenlandssatsingene var det ikke lenger lett å følge med på. Etter fusjonen mellom Statoil og Hydro hadde selskapet under Helge Lunds ledelse gjort regnskapene i årsrapporten mindre gjennomsiktige. I 2014 kom Finanstilsynet med uvanlig krass kritikk av Statoils måte å føre 2012-regnskapet på. Selskapets internasjonale oppstrømsaktiviteter ble rapportert samlet, og resultatet for det enkelte land kom ikke lenger frem. Finanstilsynet tilrådde at Utvikling og produksjon i Nord-Amerika skulle skilles ut for seg, noe Statoil ikke var villig til å etterkomme.[REMOVE]Fotnote: https://www.finanstilsynet.no/nyhetsarkiv/pressemeldinger/2014/kontroll-av-finansiell-rapportering–statoil-asa/  https://www.equinor.com/no/news/archive/2014/03/11/11Marreviewfinancialreporting.html

Det som tydelig ble presentert i årsrapportene, var aksjekursens utvikling og utbetaling av utbytte.[REMOVE]Fotnote: StatoilHydros årsmelding 2008. Helge Lund hadde på denne tid en høy stjerne. I løpet av hans tid som konsernleder hadde verdien av konsernet steget fra 189 milliarder til rundt 500 milliarder. Bare fra januar til september 2014 steg aksjen med 23 prosent, og var historisk høyt priset. Noen uker senere kom beskjeden om at Helge Lund ga seg – på topp.[REMOVE]Fotnote: Dagsavisen, 16/05/2020 «Da vikingene oppdaget Amerika». Lunds ettermæle ble betydelig svekket etter hvert som det senere ble klart hvor store tap satsingene i Nord-Amerika påførte selskapet.

Allerede i 2015 ble det innrømmet i Statoils ledelse at «oljesanddrømmen» i Canada mer lignet et «mareritt». Strategidirektør John Knight sa at «Hadde vi visst det vi vet i dag, tror jeg kanskje ikke vi hadde gått inn i prosjektet».[REMOVE]Fotnote: DN, 19.01.2015, «Ville ikke satset på oljesand i dag». Statoil var da i ferd med å utvikle en mer offensiv klimastrategi. Det var tid for oljesandretrett.

I 2014 ble Statoil og PTTEP enige om en byttehandel i Kai Kos Dehseh-lisensene. Det thailandske oljeselskapet fikk 200 millioner dollar og 100 prosents eierskap til tre områder. Dette utløste en nedskriving på åtte milliarder kroner.

I desember 2016 solgte Statoil de to heleide utviklingsprosjektene Leismer og Corner til Athabasca Oil Corporation. Det samlede vederlaget for salget var på 5,4 milliarder kroner. Det utløste en nedskriving på rundt 4,5 milliarder kroner.[REMOVE]Fotnote: DN, 15.12.2016, «Statoils oljesandsatsing begraves – med mye milliard tap». De kjente regnskapsmessige tapene var ved utgangen av 2016 på minst 13 milliarder kroner.[REMOVE]Fotnote: Nettavisen, 29.10.2020, «Equinor i oljesand-trøbbel i Canada: Kan få ny regning på 3,3 milliarder kroner».

Under den nye konsernsjefen Eldar Sætre vurderte Statoil at det var bedre å ta tapene for ikke å svekke omdømmet ytterligere. Det var ikke verdt å ta del i det som National Geographic kalte for «verdens mest ødeleggende industri».[REMOVE]Fotnote: Alberta, Canada’s oil sands is the world’s most destructive oil operation—and it’s growing (nationalgeographic.com), 11.04.2019.

Lars Christian Bacher, Statoils daværende konserndirektør for «Utvikling og produksjon internasjonalt», kommenterte nedsalget i økonomifaglige vendinger: «Denne transaksjonen er i tråd med Statoils strategi om porteføljeoptimalisering for å styrke vår finansielle fleksibilitet og investere i våre kjerneområder globalt, inkludert utenfor kysten av Newfoundland».[REMOVE]Fotnote: DN, 15.12.2016, «Statoils oljesandsatsing begraves – med mye milliard tap».

Helt ut av oljesand

Til tross for selskapets nye klimastrategi og navneskifte, eide Equinor fortsatt eierandeler i oljeselskapet Athabasca som driver med oljesand. Det skyldes at aksjene var en del av oppgjøret da selskapet solgte seg ut av oljesand i 2016.[REMOVE]Fotnote: NTB, 25.08.2018, «Equinor har fortsatt milliardinvestering i oljesandselskap». I januar 2021 ble alle disse aksjene solgt. Dermed hadde Equinor kuttet de siste båndene til oljesandutvinning i Canada.[REMOVE]Fotnote: E24, 21.01.2021, «Equinor kuttar siste band til kontroversiell oljeutvinning».

Den siste regningen var likevel ikke betalt. Fortsatt heftet det problemer med Equinors tidligere eierskap i Alberta. I 2020 dukket det opp en skattekonflikt med canadiske myndigheter. Skattemyndighetene i Canada vil undersøke hva som skjedde da Equinor solgte seg ut av 40 prosent av oljesandprosjektene Koi Kos Dehseh i 2014. Saken gjelder fordeling av eiendeler og fradrag i en transaksjon i Canada, som ikke er tilstrekkelig klarlagt. I selskapets kvartalsrapport i oktober 2020 skriver Equinor at konflikten kan ende i en rettssak som kan ta flere år. REMOVE]Fotnote: Nettavisen, 29.10.2020, «Equinor i oljesand-trøbbel i Canada: Kan få ny regning på 3,3 milliarder kroner».

Fortsatt er det det ikke avklart hvor mye Equinor har tapt på sin oljesandsatsing i Canadas dype skoger. Det har dessuten kommet i skyggen av tapene fra storsatsingen i USA i Helge Lunds tid.