Gasskraftverkene som strandet

På slutten av 1990-årene var kraftbehovet i Norge økende. Da som nå kom mesteparten av den norske kraftproduksjonen fra vannkraft. I det politiske miljøet vokste det imidlertid frem en erkjennelse av at vannkraften er en begrenset ressurs, og at den store utbyggingsperioden for norsk vannkraft var over. For å spare naturen i den norske fjellheimen for videre omfattende vannkraftreguleringer, så politikerne etter andre alternativer.  

I tillegg til å utvikle andre fornybare energikilder, var det en mulighet å bruke gasskraft fra de rike gassfeltene på norsk sokkel som supplement til vannkraften.[REMOVE]Fotnote: St.meld. nr. 29 (1998-99) – regjeringen.no  Et argument som talte til fordel for dette, var at norske strømpriser ville stige etter hvert som kraftforbruket økte og vannkraftkapasiteten stagnerte. Det ville gjøre gasskraft økonomisk lønnsomt også i Norge.  

Men det som kunne være løsningen på ett problem, var vanskelig i lys av et annet: Den stadig mer omfattende oljevirksomheten på norsk sokkel medførte vekst i utslippene av klimagasser. Bygging av gasskraftverk på land ville øke norske utslipp av karbondioksid (CO2) og minske mulighetene for at Norge kunne holde sine lovnader i Kyotoprotokollen om å holde landets utslipp av CO2 på samme nivå som i 1990.  

Energikjempene samler seg

Helt siden 1980-tallet konkurrerte Norsk Hydro, Statoil og Statkraft og utviklet hver sine gasskraftprosjekter. Men utover på 1990-tallet ble det i stedet etablert et samarbeid mellom de tre kraftkjempene. I 1994 ble Naturkraft A/S lansert – i første omgang eid 50 prosent av Statoil og 50 prosent av Statkraft. Norsk Hydro kom med senere. Forretningsideen var å selge kraft til nabolandene Finland og Danmark, hvor gasskraft kunne erstatte kullkraft. Det ville bidra til å redusere utslippene av klimagasser for disse landene.[REMOVE]Fotnote: Førde, Thomas, Da gassen kom til Norge, 2015: 284.

I Statoils styremøte 22. februar 1996 ga styret klarsignal for å delta i to planlagte gasskraftverk i regi av Naturkraft. Det ene var på Kårstø i Tysvær kommune, basert på gass fra blant annet Statfjordfeltet, og det andre på Kollsnes i Øygarden kommune basert på gass fra det nyoppstartede Trollfeltet. Naturkraft skulle ha ansvaret for utbygging og drift. Budsjettene Statoil vedtok å bidra med, var på henholdsvis 670 og 700 millioner norske kroner.[REMOVE]Fotnote: Statoil styresak 1/96-6: NATURKRAFT; BYGGING AV GASSKRAFTVERK.

I juni 1996 ga Stortinget grønt lys for bygging av gasskraftverk. Naturkraft fikk konsesjon samme år og utslippstillatelse året etter for kraftverkene både på Kårstø og Kollsnes. Disse vedtakene var kontroversielle. En allianse av miljøorganisasjoner samlet inn 100 000 underskrifter mot bygging av gasskraftverk. Selv biskoper protesterte, og det var demonstrasjoner og aksjoner, særlig på Kollsnes hvor demonstranter etablerte seg med en sommerleir flere uker i 1997.[REMOVE]Fotnote: Førde, Thomas, Da gassen kom til Norge, 2015: 284. 

Norsk Hydro går solo

Uten at ledelsen i Naturkraft kjente til det, kom Hydro, som var en av eierne i selskapet, med et nytt forslag. Hydro ville bygge gasskraftverk på Karmøy hvor det skulle produseres hydrogen av metan for brenning i gassturbiner.[REMOVE]Fotnote: Ekspertintervjuet: Slik lages hydrogen fra naturgass | Blått hydrogen lages av naturgass med karbonfangst. Professor Hilde Johnsen Venvik forklarer hvordan det gjøres, og hvorfor hun tror vi trenger også det dersom vi skal lykkes med Det grønne skiftet. (energiogklima.no)  Biproduktet fra hydrogenproduksjonen – CO2 – kunne sendes i rør til Granefeltet hvor den kunne deponeres. Slik ville Hydro produsere både mer strøm til egen industri på land og samtidig få verdifull trykkstøtte i Nordsjøen til produksjon av olje. At alt dette skulle skje uten CO2-utslipp, syntes som en genial idé.[REMOVE]Fotnote: Førde, Thomas, Da gassen kom til Norge, 2015: 285.

Mange politikere og miljøforkjempere jublet over Hydros ideer, men til Hydros skuffelse viste det seg snart at det utslippsfrie gasskraftverket på Karmøy likevel ikke lot seg realisere på grunn av dyr og umoden teknologi. Granefeltet ble bygd ut uten noen CO2-tilførsel fra land. 

Stortingsbehandling og regjeringskrise

Kontroversene fortsatte inn i stortingskorridorene. Våren 2000 var en sak om utbygging av gasskraftverk og hvilke krav som skulle stilles til utslipp av klimagasser, oppe til behandling.[REMOVE]Fotnote: Sak – stortinget.no Innst. S. nr. 122 (1999-2000) – stortinget.no Sentrum-Høyre-regjeringen til Kjell Magne Bondevik (KrF) ville stille strengere utslippskrav i Norge enn i andre EØS-land, men fikk da stortingsflertallet mot seg. Forslaget statsministeren satte sin stilling på, ble nedstemt med 81 mot 71 stemmer. Forslaget fra Arbeiderpartiet og Høyre om å endre forurensningsloven for å rydde vei for gasskraftverk, ble vedtatt med 104 mot 48 stemmer.[REMOVE]Fotnote: https://www.nrk.no/urix/bondevik-stiller-kabinettsporsmal-1.462317 Siden statsministeren hadde stilt kabinettsspørsmål, søkte regjeringen avskjed 10. mars. Det var sannsynligvis første gang en regjering gikk av på grunn av et klimaspørsmål. 

Politisk lå forholdene dermed til rette for at Naturkraft kunne starte byggingen av gasskraftverk. Som et kompromiss ble konsesjonene for anleggene gjort om. Kraftverkene fikk en forpliktelse til å utvikle planer for fremtidige løsninger for karbonfangst og -lagring (CCS). Dette kravet, sammen med myndighetenes pålegg om å kjøpe utslippskvoter for CO2, svekket imidlertid økonomien i gasskraftverkene. 

Gasskraftverket på Kårstø

Daværende konsernsjef Olav Fjell krevde en lønnsomhet på 12 prosent etter skatt i alle større prosjekter. Dette ble sett på som urealistisk på Kårstø, og Statoil valgte i 2004 å selge seg ut av Naturkraft. I stedet vurderte Statoil å bygge gasskraftverk på Tjeldbergodden og Mongstad.  

Hydro og Statkraft gikk videre med Kårstø-planene. Like før åpningen av Norges første store gasskraftverk i november 2007, var Statoil tilbake på eiersiden i Naturkraft. Det skyldtes fusjonen mellom Statoil og olje- og energidelen av Norsk Hydro.[REMOVE]Fotnote: Førde, Thomas, Da gassen kom til Norge, 2015: 286.

Gasskraftverket på Kårstø lå i samme område som prosessanlegget for naturgass. Anlegget som ble levert av Siemens, brukte naturgass fra Nordsjøen som brensel. Det hadde en installert ytelse på 420 MW. Under optimale forhold kunne kraftverket produsere omtrent 3,5 TWh per år – nok til å forsyne 219 000 husstander med strøm, noe som tilsvarte nærmere to ganger Stavangers befolkning på det tidspunktet.[REMOVE]Fotnote: Folketallet i Stavanger i 2007 var 117 000. Beregningen tar utgangspunkt i SSB beregning av gjennomsnittlig strømforbruk per husholdning i Norge er 16 000 kWh pr år. Normalt strømforbruk | Gjennomsnittlig etter kvm (i 2022) (forbrukerguiden.no)  Det ville kreve et gassforbruk på 600 millioner standard kubikkmeter per år (tilsvarende rundt 0,5 prosent av norsk gassproduksjon). 

Ifølge eksperter var virkningsgraden 58–59 prosent, som ble regnet som svært effektivt. Ulempen var at kraftverket i drift slapp ut store mengder CO2 – cirka 1,2 millioner tonn per år ved full drift.  

Utslippene av CO2 hadde en kostnad. I starten fikk verket gratis utslippskvoter, men etter at kvotene var brukt opp, måtte verket kjøpe egne CO2-kvoter, noe som svekket lønnsomheten ytterligere. På grunn av lave kraftpriser og manglende lønnsomhet ble kraftverket stående stille i lange perioder. Når kraftprisene var så lave at de ikke engang dekket de løpende driftskostnadene, var det et mindre tap å stenge kraftverket enn å opprettholde driften.  

Planer om å etablere et anlegg for CO2-håndtering ble til slutt skrinlagt, men det ble likevel klargjort for installering av utstyr for rensing av CO2 på et senere tidspunkt.  

Med høye gasspriser og lave strømpriser var det etter 2011 vanskelig å drive lønnsomt. Styret i Naturkraft besluttet derfor i oktober 2014 å sette kraftverket til preservering. Det innebar at driften og driftsorganisasjonen ble lagt ned uten at selve kraftverket med tilhørende utstyr ble avviklet. I 2017 ble kraftverket likevel demontert og gassturbinen solgt tilbake til Siemens.[REMOVE]Fotnote: https://snl.no/K%C3%A5rst%C3%B8_kraftverk

Gasskraftverket på Mongstad

Det tidligere planlagte gasskraftverket på Kollsnes ble aldri realisert. I stedet åpnet det seg en mulighet på Mongstad i Lindås kommune nord for Bergen. På det aldrende raffineriet som var eid av Statoil (79 prosent) og Shell (21 prosent), gikk mye varmeenergi til spille. Det ble planlagt et nytt, gassfyrt kraftvarmeverk som skulle være integrert med raffineriet og som kunne forbedre effektiviteten betydelig.  

Gass fra Trollfeltet kunne brukes som brennstoff i gasskraftverket. Det skyldtes at et nytt transportrør for våtgass fra Kollsnes til raffineriet på Mongstad sto klart i 2004. Da kunne naturgass som ankom mottaksterminalen på Kollsnes fra feltene Troll og Kvitebjørn, sendes videre til Mongstad for raffinering, eller brukes som brennstoff i et kraftvarmeverk.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 2004. 12. oktober 2006 fikk Statoil tillatelse til å bygge kraftvarmeverket Energiverk Mongstad (EVM). Byggearbeidene på anlegget som skulle produsere både damp eller hettvann (120 – 140 grader celsius) og elektrisitet kom i gang i januar 2007.[REMOVE]Fotnote: kraftvarmeverk – Store norske leksikon (snl.no)

I 2006 inngikk Olje- og energidepartementet og Statoil dessuten en avtale om utvikling av løsninger for fremtidig CO2-fangst. Det skulle dannes et teknologiselskap som skal stå for første byggetrinn av et fangstanlegg for 100 000 tonn CO2 per år. Målet var å teste, kvalifisere og utvikle fangstteknologi for CO2 som kunne redusere kostnader og risiko. Hvis dette lyktes, kunne det på et senere tidspunkt bli mulig å bygge et fullskalaanlegg for fangst av CO2 ved raffineriet.[REMOVE]Fotnote: Statoils årsrapport 2006: 3. Dette var regjeringen Stoltenberg sitt prestisjeprosjekt for å vise verden at fullskala karbonfangst og -lagring (CCS) kunne realiseres. Ny teknologi skulle hjelpe ikke bare Norge, men også andre land å redusere sine utslipp av klimagasser. (Se egen artikkel om Månelandingen).

Det var flere grunner til at Statoil ønsket å samarbeide med staten på denne måten. For det første skyldtes det konsesjonsvilkårene som ble gitt for gasskraftverket i 2006. Disse vilkårene påla rensing og deponering av CO2. For det andre fikk Statoil – ved å bidra til å finne nye løsninger for å redusere utslippene av klimagasser – mulighet til å forbedre sitt miljøomdømme uten at det kostet for mye, siden staten tok en god del av utviklingskostnadene. Statoil var fra før kjent som en tidlig og modig bruker av teknologi, og bekreftet på denne måten dette bildet. 

Etter en prøveperiode siden 2009, ble kraftvarmeverket satt i kommersiell drift 20. desember 2010. Gassturbinene og dampturbinene som produserte elektrisitet og varme, var levert av General Electric. Verket hadde en total kapasitet på 630 MW. Dette var fordelt med 280 MW til elektrisitetsproduksjon samt 350 MW/sek i form av varmeleveranser til raffineriet. Årlig produksjonskapasitet for elektrisk kraft var dermed om lag 2,3 TWh (mot 3,5 TWh på Kårstø).[REMOVE]Fotnote: https://no.wikipedia.org/wiki/Energiverk_Mongstad  

Kraftverket ble i utgangspunktet bygd og drevet av Dong Energy, men ble overtatt 100 prosent av Statoil i 2013.[REMOVE]Fotnote: https://orsted.com/en/company-announcement-list/2013/07/1192981 Totale byggekostnader var estimert til fire milliarder kroner. 

Etter at Mongstad-verket kom i drift i 2010, ble det likevel stående stille uten å produsere kraft cirka halvparten av tiden.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten 26. august 2012 https://www.aftenposten.no/norge/i/P9RVR/jeg-liker-ikke-aa-si-at-jeg-hadde-rett-men-fakta-taler-for-seg-selv Akkurat som på Kårstø led kraftvarmeverket av høye gasspriser og lave strømpriser. Forsøksprosjektet med et renseanlegg for CO2 på gasskraftverket, samt injeksjon av CO2 i reservoar på sokkelen, ble skrinlagt av Olje- og energidepartementet i 2013 på grunn av for høye kostnader og teknologisk umodenhet. Regjeringens oppfølging av prosjektet høstet kritikk i Stortinget.[REMOVE]Fotnote: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=58007 

Etter tap i hundremillionersklassen over flere år vedtok Statoil i 2017 å legge ned det omstridte gasskraftverket. Siden januar 2019 har kraftverket operert med bare én gassturbin samt dampturbinen. Det var planlagt at produksjonen i den siste gassturbinen skulle avsluttes i november 2020.

Demontering av anlegget var planlagt å starte 30. august 2022, men i juli samme år ba Statnett Equinor om å fortsette driften av gasskraftverket på Mongstad. Det skyldtes kraftkrisen landet sto oppi etter at Norge begynte å eksportere mer strøm til Storbritannia høsten 2021, og krigen mellom Russland og Ukraina som startet i februar 2022 som har ført til bortfall av russisk gass til Europa.[REMOVE]Fotnote: https://www.nrk.no/nyheter/statnett-ber-equinor-utsette-nedstengningen-av-gasskraftverket-pa-mongstad-1.16055405

Selv om Statnett vurderte det «opp mot 20 prosent sannsynlig» at det ble strømrasjonering til vinteren, svarte Equinor-sjef Anders Opedal at Equinor er et vanlig børsnotert selskap og at forsyningssituasjonen ikke er selskapets problem.[REMOVE]Fotnote: NRK, 02.08.2022, «Statnett ber Equinor utsetje nedstenginga av gasskraftverket på Mongstad». Dilemmaet for Equinor med staten som majoritetseier har vist seg også i denne situasjonen, slik det gjorde i forbindelse med «Månelandingsprosjektet». Equinor er fortsatt under press for å brukes som politisk instrument av staten, enten ledelsen i selskapet og øvrige aksjonærer liker det eller ikke.