Author: trude

Statoil hadde i 1977 manifestert seg som et privilegert selskap. Selskapet har fått tildelt halve Statfjord utenom ordinær tildeling og var i 1977 godt i gang, sammen med operatør Mobil, med å planlegge og bygge ut feltet. Statoil satt på dette tidspunkt med halvparten i det største oljefeltet som var funnet på norsk sokkel og ble lært opp i en stor og komplisert feltutbygging av et multinasjonalt oljeselskap med mye erfaring.

Statoil var klar for nye oppgaver, helst en stor operatøroppgave, og øverst på ønskelisten sto blokk 34/10. Men som alltid når det gjaldt Statoils stilling, makt og styrke kom det til politiske dragkamper. Så også i kampen om gullblokken.

Ønskelisten

I forbindelse med tredje konsesjonsrunde[REMOVE]Fotnote: Konsesjonsrunde er et uttrykk brukt om en samlet utdeling av utvinningstillatelser til oljeselskaper for leting etter og produksjon av petroleum på norsk kontinentalsokkel. hadde departementet spurt Statoil om å sette opp en liste over hvilke blokker de mente staten gjennom Statoil burde ta kontroll over. Industridepartementet hadde allerede i 1970 bestemt at det skulle holdes av en rekke nøkkelblokker som senere kunne utvinnes i statlig regi.[REMOVE]Fotnote: Industri- og håndverksdepartementet. (1970). Undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske naturforekomster på den norske kontinentalsokkel m.m. (Vol. Nr 95(1969/70), St.meld. … (trykt utg.)). Oslo: Industri- og håndverksdepartementet. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1969-70&paid=3&wid=d&psid=DIVL896 Hensikten var å reservere spesielt interessante områder av norsk kontinentalsokkel for større grad av statlig og nasjonal utnyttelse enn hva som inntil da hadde vært oppnådd gjennom konsesjoner.

I de to første konsesjonsrundene var de utenlandske selskapene i praksis mer og mindre enerådende. De fikk operatørskap og eierandeler og bestemte i stor utstrekning betingelsene for konsesjon, selv om myndighetene i ettertid forhandlet seg fram til en viss statsdeltakelse.

Blokker som ble reservert hadde enten stort potensiale, var grenseblokker eller blokker som lå tett inntil kjente funn.

Nøkkelblokker

Da utlysningen til tredje konsesjonsrunde ble lansert i juni 1973, var spørsmålet om nøkkelblokker mer konkretisert og departementet bestemte at antall blokker som skulle reserveres for utnyttelse i statlig regi, skulle reduseres.

I kunngjøringene ble følgende ni blokker som lå langs grensen mot Storbritannia og i grenseområdenes umiddelbare nærhet bestemt holdt tilbake:

1/2, 1/9, 24/3, 24/6, 24/11, 24/12, 25/7, 34/7 og 34/10.

Statoil fikk samme høst forespørsel om å legge fram en samlet plan for mest hensiktsmessig utnyttelse av disse. For Statoil var dette et særs viktig, men også omfattende og tidkrevende arbeid. I januar 1974 var hovedanalysen klar og en 60 siders rapport kunne overleveres departementet.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, A. (2008). Norges evige rikdom oljen, gassen og petrokronene. s. 135

Statoil hadde fått fritt spillerom i utførelsen av kartleggingen og hadde i løpet av høsten 1973 møter med alle selskaper og grupper som hadde uttrykt interesse for å samarbeide med Statoil om utnyttelse av nøkkelblokkene. Som resultat av møtene fikk selskapet betydelige mengder geologiske og geofysiske data. Samtalene bekreftet også selskapets antakelse om at blokkene 34/7 og 34/10 var av spesiell interesse.

34/7 ble senere tildelt Saga Petroleum og inneholder blant annet Snorre-feltet.

Blokk 34/10 hadde vært selskapets førstevalg siden høsten 1973. Den skulle etter hvert bli selskapets første utbyggingsoppgave, første feltutbygging på norsk sokkel med nasjonalt selskap i førersete og det skulle komme til å prege Statoils utvikling – og den teknologiske utviklingen på norsk sokkel.

I notat til styret 8. februar 1974 beskrev direktør Arve Johnsen hvordan han så for seg at nøkkelblokkene burde forvaltes.[REMOVE]Fotnote: SAST, Pa 1339 – Statoil ASA, A/Ab/Abb/L0002: Styremøter Statoil, 1974. Notat til styre. Dok.nr. 69/74. (1974. 10. oktober). Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db60034662000735 Det burde planlegges for en trinnvis utnyttelse av blokkene i henhold til Stortingets forutsetning om at det skulle holdes et moderat tempo i oljeproduksjonen og for å gi statsselskapet tid til å ta hånd om tildelingene og for å tilpasse seg.[REMOVE]Fotnote: Norges Industridepartement. Virksomheten på den norske kontinentalsokkelen m.v. (Vol. Nr 30 (1973-74), St.meld. (1974). Oslo: Industridepartementet. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1969-70&paid=3&wid=d&psid=DIVL896

Statoil måtte også ta høyde for departementets forutsetning om at de to andre norske oljeselskapene, Norsk Hydro og Saga Petroleum, skulle involveres i en av blokkene.

Andre prinsipielle faktorer som lå til grunn for Statoils prioritering var at den norske stat gjennom Statoil skulle få best mulig avkastning av nøkkelblokkene. Organiseringen av utbygging og produksjon skulle sikre størst mulig del av verdien av oljen og gassen.

Det var et uttalt politisk mål at Norge skulle bli en selvstendig og uavhengig oljenasjon, og for å oppnå det var opparbeiding av nasjonal teknologisk kompetanse sentralt. For Statoil som selskap var målet å bli et teknologisk kompetent, operativt selskap. Gjennom utbygging av Statfjordfeltet hadde selskapet gradvis bygget ut en skyggeorganisasjon, og ansatt en rekke fagpersoner. Skulle det inngås avtaler med utenlandske selskap måtte det fortsatt ligge inne krav om at Statoil skulle få lære av deres kompetanse og ekspertise. Statoil skulle kunne overta operatøransvar på nøkkelblokkene i løpet av rimelig kort tid, uten at rimelig ble nærmere definert. En annen side av den styrte fornorskingen var styrking av norsk landindustri, gjennom at Statoils operative virksomhet sørget for nødvendig forsyning av petroleum.[REMOVE]Fotnote: Brev til Det kgl. Departement for Industri og Håndverk, fra Statoil. (1974. 8. februar). Signert styreformann Jens Chr. Hauge. SAST, Pa 1339 – Statoil ASA, A/Ab/Abb/L0002: Styremøter Statoil, 1974. Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db60034662000739

Statoils kriterier for valg av prioritert nøkkelblokk var at feltet måtte inneholde olje, det måtte være stort og det måtte ligge på et vanndyp som var overkommelig ut fra den tidens tilgjengelige teknologi. Flere blokkker hadde blitt vurdert og sett på som lovende; 30/6 (Oseberg), 34/7 (Snorre), 34/8 (Visund) og 34/10 (Gullfaks). 34/10 tilfredsstilte alle tre kriterier. Blokk 34/7 lå på et stort vanndyp og var avhengig av teknologiske nyvinninger for å kunne utvinnes, at og blokk 30/6 ble vurdert til å kunne inneholde mer gass enn olje.

34/10 bar preg av å ha en komplisert geologi, det var oppsprukket og med mange forkastninger. Men nettopp det ga en unik mulighet til å utvikle Statoil i retning målet – et teknologisk kompetent, teknologidrevet selskap.[REMOVE]Fotnote: Lerøen, B., & Statoil. (2006). 34/10: Olje på norsk: En historie om dristighet. Stavanger: Statoil. s. 58

Statoils endelige prioritering viste blokk 34/10 på topp, med 34/7 på andreplass.

Statoil foreslo at blokk 1/9 som kom lengre ned på listen burde utnyttes i samarbeid med en utenlandsk partner. Et funn i 1/9 ville kunne gi Statoil betydelige inntekter på et relativt tidlig tidspunkt siden den lå opp mot Ekofiskfeltet og at eksisterende anlegg derfor kunne benyttes. Blokken ble tildelt 27. august 1976 med Statoil som operatør og inneholdt det skulle bli selskapets første funn. Feltet fikk navnet Tommeliten Alpha.

Resten av blokkene så ikke Statoil for seg at ble gjort noe med i denne runden.

Fjerde konsesjonsrunde

I 1977 var det på tide med en ny tildelingsrunde. Den norske økonomien viste stagnasjon og aktiviteten i Nordsjøen var dalende. Resultatene fra boringene på blokkene som ble tildelt i 1974 og 1975 viste stort sett negative resultater og tildeling av nye blokker ville kunne bidra til å opprettholde letevirksomheten.[REMOVE]Fotnote: Norge Industridepartementet. (1977). Om utlysning og tildeling av blokker på kontinentalsokkelen, og om boring etter petroleum i statlig regi. (Vol. Nr 142 (1972/73), St.prp. Oslo: Industridepartementet. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1976-77&paid=2&wid=b&psid=DIVL400. s 3 Aktiviteten måtte ikke reduseres hvis samfunnet ønsket å opprettholde en positiv virkning av oljevirksomheten, særlig for den hardt prøvede verftsindustrien.

Den beste måten å motvirke stagnasjon og nedgang i aktiviteten var nye tildelinger. I første omgang skulle det tildeles et mindre antall blokker, anslagsvis fem til seks. Ut fra resultatene fra boringen i disse blokkene ville departementet bestemme om flere blokker skulle tildeles.[REMOVE]Fotnote: Stortingsproposisjon 142 som ble lagt fram for kongen i statsråd 25. mars 1977. Industridepartementet St. Prp. Nr. 142 (1976—77) Om utlysning og tildeling av blokker på kontinentalsokkelen, og om boringer etter petroleum i statlig regi. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1976-77&paid=2&wid=b&psid=DIVL400 Prinsippet om at Statoil skulle ha minst 50 prosent eierskap i alle blokker som ble tildelt, ble videreført. Det var nedfelt ved konsesjonsrunden i 1974. Prosentandel kunne også økes om det ble gjort kommersielle funn.

Blokk 34/10, som nå hadde fått tilnavnet Gullblokken, var blitt gjenstand for særlig stor oppmerksomhet. Det var ikke bare Statoil som var interessert i den, hele 19 av verdens ledende oljeselskap meldte sin interesse. Blokken ble ansett for å være av en slik potensiell verdi at særskilte hensyn måtte bli tatt, og myndigheten bestemte seg for å dele den ut i forkant av konsesjonsrunden. Arbeiderpartiet var i regjering og partiet, sammen med fagbevegelsen, jobbet hardt for at Statoil skulle få 100 prosent eierskap til gullblokken.

Stortingsproposisjon 142 (1976-77) anbefalte departementet at 34/10 ble tildelt utenom konsesjonsrunde slik det også var gjort med Statfjord og at den utelukkende ble tildelt Statoil.

En utblåsning på Ekofiskfeltet skulle sette kjepper i hjulene for den planen. Den 22. april 1977. én måned etter at stortingsproposisjon ble signert av kongen i statsråd, sprutet oljen ukontrollert ut fra Bravo-plattformen på Ekofiskfeltet. Episoden medførte spørsmål om sikkerhetene offshore. Var sikkerheten god nok og hadde egentlig norske myndigheter god nok kontroll? Og hva med oljevernberedskapen? Bravo-utblåsningen viste med all tydelighet at norske myndigheter ble tatt på sengen og beredskapen var langt under pari.[REMOVE]Fotnote: Meyer, J. (1977). Ukontrollert utblåsing på Bravo 22. april 1977 (Vol. NOU 1977:47, Norges offentlige utredninger (tidsskrift: trykt utg.)). Oslo: Universitetsforlaget. Granskningskommisjonens rapport ble avgitt Justisdepartementet 10. oktober 1977. Etter et føre-var prinsipp ble alle tildelinger og konsesjoner besluttet utsatt til en gransking av ulykken var gjennomført. Stortingsproposisjonen 142 ble dermed ikke stortingsbehandlet og tildelingene ajournert.

Departementet fortsatte likevel arbeidet og i desember 1977 ble en ny proposisjon lagt fram. På de fleste punkt var den i overenstemmelse med den opprinnelige proposisjonen fra mars samme år, men for Statoils del var det kommet inn en signifikant endring. Fra at blokk 34/10 skulle tildeles Statoil alene, ble det nå foreslått at blokken ble delt mellom de tre norske oljeselskapene, Statoil, Norsk Hydro og Saga Petroleum.

I Industridepartementets proposisjon nummer 72 (1977-78) står det at «[…] deltakelse i en relativt prospektiv blokk vil være hensiktsmessig for at Hydro og Saga skal kunne bidra til at de mange oppgaver som vi står foran innenfor oljevirksomheten blir løst på den måte Stortinget har forutsatt.»[REMOVE]Fotnote: Industridepartementet st. Prp. Nr. 72 (1977—78) Om utlysning og tildeling av blokker på kontinentalsokkelen, og om boringer etter petroleum i statlig regi. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1977-78&paid=2&wid=a&psid=DIVL895

Det ble videre understreket at blokken ble ansett for å være såpass lovende at den hadde potensialet til å: «[…] fremme det organisatoriske og økonomiske grunnlag for utvikling av og samarbeidet innen norsk oljeindustri og derved opprettholde og trygge et norsk oljemiljø.»

Forslaget viste en fortsatt favoriseringen av norske aktørene på bekostning av utenlandske oljeselskap. Fornorskningslinjens hovedmål var å skape et bredt norsk oljemiljø som skulle gjøre Norge mindre avhengig av utenlandsk kompetanse og kapital. Hovedrollen ble gitt til Statoil, Norsk Hydro og Saga Petroleum fikk viktige biroller.

Statoil hadde på sine fem år opparbeidet seg en sterkere og sterkere stilling. Nå skulle Norsk Hydro og Saga Petroleum opp og fram. Departementet foreslo at de to selskapene skulle bli tildelt en fem prosents andel hver, mens resten skulle gå til Statoil. Fortsatt skulle Statoil prioriteres og i forslaget lå det at Hydro og Saga skulle betale ti prosent hver av leteutgiftene, doblet så mye som de fikk i eierandel.

Alle de norske selskapene skulle gjennom avtalen få en sterkere posisjon på norsk sokkel. Utenlandske selskap ble ikke tiltenkt noen rolle i 34/10. Det tyder på at deres kapital og kompetanse ikke lenger var like viktig for utviklingen på norsk sokkel. Den tidligere bekymringen for konsekvensene om utenlandske selskap skulle trekke seg ut og flytte sin aktivitet til et annet sted, så ikke ut til å uroe politikerne. I kontrast til tidligere politiske signal mente departementet nå at de utenlandske oljeselskapene fint kunne flytte aktiviteten sin utenlands om de ble tildelt mindre oppgaver. Det var ikke en mulighet Hydro og Saga hadde, og nye oppdrag på norsk sokkel ville utgjøre det videre eksistensgrunnlaget til disse selskapene. Om Hydro og Saga ble tildelt færre oppgaver ville det bli vanskeligere for dem å holde på den opparbeidede ekspertisen sin.[REMOVE]Fotnote: Industridepartementet st. Prp. Nr. 72 (1977—78) Om utlysning og tildeling av blokker på kontinentalsokkelen, og om horinger etter petroleum i statlig regi. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1977-78&paid=2&wid=a&psid=DIVL895. s 10

Utenlandske selskap reagerte på innstillingen med frykt for at dette var opptakten til en fullstendig nasjonalisering av norsk sokkel, mens Hydro var i sjokk over at de bare fikk en så liten flik.

Regjeringen ble satt under press fra alle kanter. Fra Hydro, fra LO og fra de borgerlige partiene. Hydro ville selvsagt ha en del av den beste blokken på sokkelen. LO, og særlig LO-medlemmer ansatt ved Hydros anlegg tok også til orde for at Hydro måtte få rettigheter til gullblokken. De borgerlige partiene, og da særlig Høyre presset på for høyere deltakelse for de to private selskapene.[REMOVE]Fotnote: Kvam jr. Ragnar. (1978. 26. januar). Får Hydro 10 prosent andel i gullblokken? Borgerlig side ønsket å forskyve tyngdepunktet slik at det ble bedre balanse mellom de tre norske selskapene.  Statoils privilegerte stilling hadde det vært politisk strid om før, det var strid om det i denne saken og det ville bli strid om det igjen.

Saken gikk nå til industrikomiteen. I deres behandling av tildelingen kom uenigheten mellom Arbeiderpartiet og Høyres representanter når det gjaldt synet på Statoil og forholdet mellom statsoljeselskapet og de private norske selskapene tydelig til syne. For Høyre var det en «merkverdig vrangforestilling at disse selskapene [Hydro og Saga] skulle være mindre nasjonale enn Statoil».[REMOVE]Fotnote: Odd Vattekar (H) i stortingsdebatten 16. mars 1979. s 2269. Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1977-78&paid=7&wid=a&psid=DIVL382&pgid=b_0931 Høyre var misfornøyd med størrelsen på den private andelen og kunne sammen med utviklingsskeptikerne fra Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, stikke kjepper i hjulene for regjeringens plan.

Høyre gikk primært inn for større andel til Hydro og Saga og de ville i tillegg ha inn folkeaksjeselskapet Norse med en prosent andel og ikke minst langt mindre bæring for de private selskapene.

Under høringen i Stortingets industrikomite forlangte Norsk Hydro deltakerandel på 15 prosent og Saga 10 prosent. Selskapene hadde riktignok på forhånd godtatt fem prosent hver, men mente selv de hadde måttet bøye av for press fra regjeringspartiet. Det var duket for et av mange kompromiss mellom Arbeiderpartiet og de tre store borgerlige partiene i oljepolitikken.

Regjeringen opplevde ikke bare press fra utsiden, men også en intern tautrekking i Arbeiderpartiet om gullblokken. Kompromisset møtte sterk motstand hos en del arbeiderpartirepresentanter.

Den endelige løsningen skulle bære preg av en pragmatisk tilnærming som har kjennetegnet oljepolitikken. Løsningen ble at Hydro fikk 9 prosent, Saga 6 prosent og Statoil satt igjen med den resterende andelen på 85 prosent. I tillegg måtte Hydro og Saga dekke en og en halv gang egen andel av letekostnadene. Siden sikkerheten for at gullblokken inneholdt store mengder petroleum var stor, ble ikke 85 prosent eierskap sett på som avskrekkende risiko med den norske andelen. Utenlandske oljeselskaper ble ikke tatt inn i tildelingen, men Statoil skulle få betydelig hjelp ved å leie inn Esso som teknisk veileder og assistent.

Statoil hadde på få år skutt to gullfugler – først Statfjord hvor de fikk 50 prosent, og nå Gullblokken som operatør og 85 prosent eierskap.

Ikke bare fikk de gullfuglen, men de kom på alle måter godt ut av fjerde konsesjonsrunde med hele tre operatørskap. (Huldra, Veslefrikk og Oseberg).  Gullfaks utgjorde et høydepunkt for Statoil. Troll var det eneste feltet med utenlandsk operatør, Norske Shell, hvor det siden ble gjort funn. Men Norske Shell fikk kun i oppdrag å lede utbyggingen, operatørskapet skulle i driftsperioden overlates Statoil, som i tillegg satt med eierandel på hele 75 prosent.

Tildelinger runde 3 og 4

3. konsesjonsrunde:

038 – tildelt 1.4.75 Operatør Statoil 50 % (Varg og Rev) Første brønn 15/12-1 – Ross Rig – funn av olje (senere tildelt lisens 1034)
039 – tildelt 1.4.75 Operatør Conoco, Statoil 50 % – Tørr
040 – tildelt 1.4.47 Operatør Hydro, Statoil 50 %. Martin Linge, påvist 1978, PUD 2012
041 – tildelt 1.6.75 Operatør Saga, Statoil 50 %
042 – tildelt 1.6.75 Operatør Amoco, Statoil 55 %.  Tørr
043 – tildelt 6.8.76 Operatør BP, Statoil 50 %, Martin Linge
044 – tildelt 27.8.76 Operatør Statoil 50 %, Tommeliten (1/9). Påvist 1977/78
045 – tildelt 3.12.76 Operatør Statoil 50 %
046 – tildelt 3.12.76 Operatør Statoil 50 %, Sleipner
047 – tildelt 7.1.77 Operatør Hydro, Statoil 50%
048 – tildelt 8.2.77 Operatør Hydro, Statoil 50 %, Gina Krogh
049 – tildelt 23.12.77 Operatør Agip, Statoil 50 %

Mellom rundene

050 – tildelt 16.6.78 Operatør Statoil 85 %, Gullfaks

4. konsesjonsrunde

051 – tildelt 6.4.79, Operatør Statoil 50 %, Huldra (funnet 2000)
052 – tildelt 6.4.79, Operatør Statoil 50 %, Hydro 10 %, Veslefrikk
053 – tildelt 6.4.79, Operatør Statoil 50 %, Hydro 12,5 %, Saga 7,5 %. Oseberg
054 – tildelt 6.4.79, Operatør Shell, Statoil 50 %, Hydro 5%, Troll
055 – tildelt 6.4.79, Operatør Hydro 15 %, Statoil 50 %, Brage
056 – tildelt 6.4.79, Operatør Amoco, Statoil 50 %
057 – Tildelt 6.4.79, Operatør Saga, Statoil 50 %, Snorre
058 – tildelt 6.4.79, Operatør Gulf, Statoil 50 %

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.

Medan verdsøkonomien i 1995 vaks med tre prosent, hadde den asiatiske økonomien ein vekst på 7,5 prosent.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, «Milliard-satsing for Statoil i Asia», 7. april 1995. Nasjonalbiblioteket. Asia var – og er – den mest folkerike verdsdelen.[REMOVE]Fotnote: Solerød, Hans and Tønnessen, Marianne, «Verdens befolkning», Store norske leksikon. https://snl.no/verdens_befolkning Lasta ned 1. februar 2022. Dette blei naturleg nok òg lagt merke til utanfor Asia.

Regjeringa Brundtland hadde kasta sitt blikk på den raskt veksande asiatiske økonomien. I løpet av 1995 og 1996 gjennomførte regjeringa ei såkalla Asia-satsing som mellom anna gjekk ut på at delar av regjeringa, saman med representantar frå norsk næringsliv, reiste rundt – nærmast på turné – til utvalde land i verdsdelen.

Det var særleg innanfor olje og gass, miljøteknologi, vasskraft, skipsutstyr og kommunikasjon at regjeringa såg for seg at norsk næringsliv kunne få ein bit av den veksande kaka.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende, «Statoil investerer i Malaysia», 7. april 1995. Nasjonalbiblioteket Ei av bedriftene som gjerne ville forsyne seg, var Statoil.

Melaka-raffineriet

Raskt veksande økonomi + stor befolkning = ein verdsdel som treng olje og oljeprodukt. Statoil karakteriserte i februar 1995 Asia som «verdens mest voksende oljemarked».[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, «Statoil inn i Asia-raffineri», 7. februar 1995. Nasjonalbiblioteket. Allereie då var selskapet i gang med å forhandle fram avtalen om å kjøpe 15 prosent av Melaka-raffineriet i Malaysia. 31. mars 1995 blei kjøpet godkjent av Statoil sitt styre.[REMOVE]Fotnote: Styremøte i Statoil, 31. mars 1995 Statoil eigde frå då av raffineriet saman med det amerikanske oljeselskapet Conoco og det malaysiske oljeselskapet Petronas. Melaka-raffineriet var inne i ein utbyggingsfase, og utvidinga av raffineriet, med ein auka kapasitet på 100 000 oljefat i døgnet, skulle stå ferdig i 1998.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, «Olje fra Nordsjøen gir Statoil gevinst i Asia», 4. november 1996. Nasjonalbiblioteket

Sin del av raffineriet kunne Statoil bruke til å raffinere oljeprodukt til den asiatiske marknaden, og på sikt ynskte Statoil òg å raffinere olje som selskapet hadde produsert i Asia, til dømes frå Lufeng-feltet i Kina.[REMOVE]Fotnote: Ibid.

Statoil var tydeleg på at satsinga ville vere økonomisk lønsam, og at den ikkje blei subsidiert av andre delar av selskapet si verksemd. Særleg peika Statoil på at det var mangel på raffinerikapasitet i Asia og at det derfor var meir økonomisk for selskapet å eige enn å leige dyrt.[REMOVE]Fotnote: Ibid. Statoil var nøgd med å ha fått sjansen til å samarbeide med Petronas og Conoco, som Statoil rekna for å vere erfarne innanfor raffinering.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad, «Milliard-satsing for Statoil i Asia», 7. april 1995. Nasjonalbiblioteket.

Sidan 1980-talet hadde fortenesta på raffinering vore veksande i Asia , og var no høgare enn i Europa.[REMOVE]Fotnote: Statoil, årsrapport, 1995, s. 27.

Men kor smart var det eigentleg for omdømmet å eige ein del av Melaka-raffineriet?

Erstatningskrav og lite tilgjengelege gravplassar

Utvidinga av raffineriet i Melaka hadde ført til konfliktar med lokalbefolkninga. 300 familiar blei flytta for å gje plass til storindustrien, 67 av desse var i 1997 framleis ikkje tilfredse med den erstatninga dei hadde fått, og fremma erstatningskrav. Det gjorde òg 300 fiskarar som på grunn av kaianlegg og utvida tryggleikssone ikkje lenger kunne fiske i området rundt raffineriet.

Verst var det kanskje at utvidinga av raffineriet hadde ført til at to moskéar var blitt rivne og at to gravplassar no låg innanfor raffineriet sitt område, noko som gjorde det vanskeleg for dei pårørande å besøke gravene.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet, «Opprør mot Statoil-satsing», 30. januar 1997. Nasjonalbiblioteket

Kritikken blei tatt opp i fleire avisartiklar og dessutan kritisert av Framtiden i våre hender. Statoil avviste at selskapet hadde noko med saka å gjere, fordi reguleringa av området skjedde før Statoil kjøpte seg inn i raffineriet. Selskapet sin respons var derfor at det ville ta opp saka med Petronas og Conoco, og etter at det blei gjort meinte Statoil at det hadde fått tilfredsstillande svar.[REMOVE]Fotnote: Leer-Salvesen, Tarjei. I gode hender? Framtiden i våre hender. Oslo. 1998, s. 30.

Melaka-raffineriet fekk vidare kritikk for at arbeidarane ikkje fekk høve til å velje fagforeining, men tvert imot måtte organisere seg i Petronas si eiga fagforeining. Dette var i strid med prinsippet om fri organisering, meinte NorWatch[REMOVE]Fotnote: NorWatch var eit overvakingsprosjekt sett i gang av Folkeaksjonen Framtiden i våre hender (FIVH) i 1995. Prosjektet overvaka norske næringslivsprosjekt i utlandet, særleg med fokus på miljø og menneskerettar. Prosjektet blei lagt ned i oktober 2010, men FIVH har framleis temaet på sin agenda. https://snl.no/NorWatch   Lasta ned 3. februar 2022. Anten måtte Statoil spele med opne kort og innrømme at dei sette menneskerettane til side, eller så måtte selskapet la vere å engasjere seg i land som gjorde det, uttalte Morten Rønning i NorWatch til Aftenposten i februar 2000. Rønning meinte det var særleg problematisk med tanke på at Statoil var så oppteken av slike rettar heime.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, «Anklager Statoil for dobbeltmoral», 29. februar 2000. Nasjonalbiblioteket

Trass i kritikken avviste Statoil – på direkte spørsmål – at den var årsaka til at selskapet i 2001 selte sine 15 prosent til dei to andre eigarane, Petronas og Conoco.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, «Statoil ut av problemraffineri», 28. februar 2001. Nasjonalbiblioteket. Noko av bakgrunnen for salet var at Statoil sine planar i Malaysia og Asia ikkje hadde gått som planlagt.

Ufullførte ambisjonar

Då Statoil i 1995 kjøpte seg inn i den asiatiske marknaden hadde selskapet trua på at raffineri ikkje var det einaste satsingsområdet, og at Malaysia berre var fyrste steg på vegen.[REMOVE]Fotnote: KL-Meeting 11.8. 1997, «Building a retail business in Malaysia», s. 1.

Akkurat som at Noreg og resten av Skandinavia blei fyrste steg på veg ut i den europeiske bensinstasjonsmarknaden, hadde Statoil tru på at bensinstasjonar i Malaysia ville bli etterfølgd av stasjonar i Vietnam, Kina og kanskje òg andre asiatiske land. Målet var at Statoil sitt varemerke skulle bli kjend over heile Asia.[REMOVE]Fotnote: Ibid., s. 1.

Med unntak av Tyskland, der Statoil tente for lite pengar, bygde Statoil stadig fleire stasjonar i Europa. Ekspertane som hadde vore i Tyskland blei i staden henta til Malaysia, men Malaysia blei ikkje inngangsporten til den asiatiske marknaden.[REMOVE]Fotnote: Ibid., s. 3.

Kanskje var det for vanskeleg for eit utanlandsk firma å etablere bensinstasjonar i eit land der det i utgangspunkt berre var malaysiarar som fekk dei naudsynte lisensane.[REMOVE]Fotnote: Ibid., s. 4. Eller kanskje ligg forklaringa i ein sviktande asiatisk økonomi.

Økonomisk nedtur

Ein forskingsrapport slo i 1999 fast at regjeringa si Asia-satsing ikkje hadde gitt dei ynskja resultata. Dei viktigaste årsakene til manglande resultat var for dårleg gjennomføring av satsinga, samt eit økonomisk tilbakeslag i regionen.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, «Mislykket Asia-satsing», 22. april 1999. Nasjonalbiblioteket

Midt på 1990-talet blei det estimert at oljeetterspurnaden i Asia ville stige med éin million fat per dag i 1998. Realiteten i mars 1998 var at etterspurnaden sank med ein halv million fat dagleg og at oljelagera var i ferd med å bli fulle.[REMOVE]Fotnote: Statoil magasin. Volum 21. Nr. 1. Statoil. Stavanger. 1999. Nasjonalbiblioteket, s. 19.

Det økonomiske samanbrotet som låg bak det søkkande oljeforbruket fekk namnet Asia-krisa, fordi den stamma frå ei sprekt eigedomsboble og spekulative låneopptak i den thailandske hovudstaden.

I staden for at Asia med sin store befolkning hadde eit veksande energibehov, fekk den manglande etterspurnaden ringverknadar for oljeprisen over heile verda. Overproduksjon var eit faktum og det førte igjen til eit kraftig prisfall på nærmare 50 prosent, frå toppåret i 1997.[REMOVE]Fotnote: Ibid.

Den sviktande oljeprisen gjorde seg òg gjeldande innanfor raffinering. Trass i ein opptur i april 2000, hadde den korte perioden då Statoil var medeigar i Melaka-raffineriet fyrst og fremst vore prega av nedtur og sviktande oljeprisar.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv, «Raffinert bonanza», 11. april 2000. Nasjonalbiblioteket og Bergens Tidende, «Kan takke oljeprisen», 22. februar 2000. Nasjonalbiblioteket. Det var samtidig ikkje berre økonomiske årsaker som låg bak raffinerisalet.

Børsslanking

I ein artikkel i Aftenposten i oktober 2000 kjem det fram at Statoil allereie då prøvde å få selt sin del av Melaka-raffineriet. Ifølgje avisa var dette eit ledd i dåverande konserndirektør Olav Fjell sin plan om å «slanke» selskapet før det skulle børsnoterast.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, «Olav Fjell rydder videre», 31. oktober 2000. Nasjonalbiblioteket.

Då salet var eit faktum blei nettopp førebuinga før børsnoteringa og ynskjet om å straumlinjeforme marknads- og raffineringsverksemda trekt fram som årsaka til at selskapet selte seg ut av det malaysiske raffineriet.

Sjølv om Statoil haldt fram med mykje anna i Asia, som til dømes oljeproduksjon og sal av råolje, blei det altså samtidig gjort klart at innanfor raffinering ville Asia ikkje lenger vere eit kjerneområde for selskapet.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, «Statoil ut av problemraffineri», 28. februar 2001. Nasjonalbiblioteket

Statoil ville heller bruke ressursane på andre måtar.