Tag: Nederland

Statoil var ikke ukjent med den nederlandske sokkelen. Selskapet hadde to lisenser som de hadde arvet av staten. Det var disse to Stortinget i 1982 ga Statoil velsignelse til å utøve opsjon på, med de rettigheter og plikter dette medførte.[REMOVE]Fotnote: Olje- og energidepartementet. St. prp. Nr. 102 (1981—82). Om utøvelse av Statoils opsjon til å delta i lisensen K/18 — L/16 på nederlandsk kontinentalsokkel m.m. Forutsetningen var at alle inntekter innenfor lisensene skulle føres inn i Norge. Olje- og energidepartementet mente også det ville være hensiktsmessig at Statoil etablerte et eget datterselskap om selskapet skulle utøve opsjonen.

Nederlands sokkel var dermed den første av mange utenlandske sokler Statoil satset på. Men utenlandsdrømmen i det lille kongeriket ble relativ kort. Etter åtte år solgte selskapet i 1992 alt og forlot landet.

Hvordan staten fikk lisensene

Den norske stat fikk allerede i 1970 tilgang til fire lisenser på nederlandsk sokkel. Det kom i stand etter en byttehandel. Da Norwegian Gulf Oil Company i 1970 fikk lov til å overføre sine rettigheter i to blokker på norsk sokkel til Norske Conoco, var et av vilkårene at Conocos daværende moderselskap i USA, Continental Oil Company skulle gi den norske stat en rett til å delta med minst 10 prosent i en av Conocos konsesjoner i et annet land enn Norge.[REMOVE]Fotnote: De to blokkene på norsk sokkel var 2/3 av utvinningstillatelsene 019 (Ula, Gyda) og 020.

Resultatet var at staten overtok 10 prosent av Continental Netherlands Oil Companys (ConNed) andel i de fire blokkene F/7, F/9, K/18 og L/16 eller 7,5 prosent av blokkene.

Blokkene i Nederland ble i 1973 overført til Statoil, sammen med øvrige avtaler om statsdeltakelse som staten hadde inngått på det tidspunkt.[REMOVE]Fotnote: Stortings prp. Nr. 78 (1972-1973). Utøvelse av statens opsjon på deltakelse i utvinningstillatelse for petroleum (Frigg-feltet), og overføring til Den norske stats oljeselskap A/S av avtaler om statsdeltakelse i utvinningstillatelser m.v.

Gjennom beslutningen om å overdra alle avtaler om statsdeltakelse som staten hadde inngått, satt Statoil med opsjon på fire blokker på nederlandsk sokkel.

Flere av prospektene ble senere vurdert av operatøren Conoco som uinteressante, og to av blokkene, F/7 og F/9 og halve arealet på K/18 og L/16 ble levert tilbake til nederlandske myndigheter.[REMOVE]Fotnote: Olje- og energidepartementet. St. prp. Nr. 102 (1981—82). Om utøvelse av Statoils opsjon til å delta i lisensen K/18 — L/16 på nederlandsk kontinentalsokkel m.m.

I 1980 ble det gjort funn av olje i det resterende området av K/18. I 1981 ble funnet erklært drivverdig. Fra denne datoen hadde Statoil etter avtalen staten opprinnelig hadde inngått, en frist på syv måneder på å bestemme om de ønsket å utøve opsjonen.

Statoil kunne selv bestemme om de ville trekke seg ut, men om selskapet ønsket å delta i utbygging og drift, var det Stortinget som avgjorde. (Se artikkel om vingeklipping og deltakelse internasjonalt). Da saken kom opp i Stortinget i juni 1982, var det ingen diskusjon: Statoil skulle for første gang delta i utvinning av olje på et annet lands kontinentalsokkel.

Med klarsignal fra Stortinget gikk også Statoil inn for å delta i utbyggingen av K/18 etter de utbyggingsplaner som var utarbeidet av operatøren Conoco.[REMOVE]Fotnote: Den norske stats oljeselskap a.s. Årsberetning og regnskap 1982. Stavanger

Datterselskap

Etter ønske fra Stortinget etablerte Statoil et datterselskap og et fast kontor i Nederland. Modellen med datterselskap, hvor alle aksjer ble eid av Statoil, ble også av selskapet sett på som den mest hensiktsmessige måten å organisere utenlandsaktiviteten på. Fordelen med en slik modell var at de utenlandske selskapene kunne trekke på kompetanse fra moderselskapet på en smidig og grei måte. De utenlandske datterselskapene ble belastet for tjenester fra moderselskapet etter timeinnsats som var vanlig mellom oljeselskap.

Siden de utenlandske datterselskapene var Statoils egne aksjeselskap, måtte de følge lovene i de landene de opererte i. Det betydde igjen at de måtte føre fullstendige regnskaper for egen virksomhet som revisor i vedkommende land og Statoil egen revisjon måtte bekrefte og godkjenne.

22. september 1984 ble K/18, eller Kotter-feltet, på nederlandsk sokkel satt i produksjon. For første gang tjente Statoil penger på sitt utenlandsengasjement. Produksjonen fra den andre blokken, F/16 eller Logger-feltet, ble satt i gang i september 1985.[REMOVE]Fotnote: Status: internavis for Statoil-ansatte. (1985). Nr. 8. Logger-feltet i produksjon

Lite vil ha mer

Da nye blokker skulle lyses ut på nederlandsk sokkel i 1984, ville Statoil være med. Statoils styre tok muligheten for deltakelse opp med generalforsamlingen. Statoil ville aller helst bli operatør.

Nederlandske myndigheter hadde et uttalt ønske om å utvikle samarbeidet mellom Norge og Nederland innen oljesektoren. Fra nederlandsk side var ønsket begrunnet med et håp om å redusere innflytelsen fra de store, multinasjonale selskapene.[REMOVE]Fotnote: Status: internavis for Statoil-ansatte. (1984). Nr. 16. Operatøroppgave i Nederland?

Statoil søkte om tre blokker i denne femte konsesjonsrunden og Statoil Netherlands B.V. ble forsterket med åtte personer.

Statoil fikk 60 prosent eierandel på blokk F14a. Myndighetene i Nederland mente at Statoil hadde den beste geologiske tolkningen og et godt arbeidsprogram. I tillegg ville en tildeling til Statoil passe godt inn i en bredere energipolitisk sammenheng.

Statoil hadde søkt om operatørskap på tre blokker. Etter søknadsmengden å dømme var dette de tre beste i utlysningsrunden.

F14a var Statoils første brønn utenfor norsk territorium, boret av den amerikanske oppjekkbare riggen «Zapata Scotian». Den startet opp arbeidet 8. august 1986.

Det ble påvist olje i blokken.[REMOVE]Fotnote: Status: internavis for Statoil-ansatte. (1986). Nr. 10. Oljefunn på nederlandsk sokkel. Men bare litt. I naboblokkene ble det også funnet mindre oljefunn og et antatt drivverdig gassfunn. F14 a ble en skuffelse. Selskapet fant riktignok olje, men mye mindre enn de hadde håpet på.

Statoil ga likevel ikke opp og søkte nye konsesjoner. I 1987 fikk selskapet tre nye operatøroppgaver. Og i 1989 enda to. Selskapet var da oppe i seks operatørskap pluss deltakelse i to felt – Kotter og Logger – som allerede var i drift[REMOVE]Fotnote: Status: internavis for Statoil-ansatte. (1989). Nr. 19

Det er alltid en slutt og en ny begynnelse

Mens Statoil feiret sitt 20-års jubileum i Norge var det slutt i Nederland. Selskapet solgte de siste letelisensene og datterselskapet i Nederland. Selskapet ønsket å konsentrere internasjonaliseringen og satse fullt og helt på samarbeidsprosjektet mellom Statoil og BP i tidligere sovjetstater, Sørøst-Asia og Vest-Afrika.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1993. 8. april). Statoil selger i Nederland.

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.