Tag: Libya

I etterkrigstiden var verdens oljeindustri dominert av en liten gruppe store oljeselskaper, kalt de syv søstre. Disse eide det meste av oljereservene både i USA og i andre store oljeproduserende land som Venezuela, Indonesia og landene i Midtøsten. Dermed bestemte de hvor mye olje som skulle utvinnes, hvor det skulle gjøres, transport, foredling, hva den skulle koste og på hvilket marked den skulle selges.  

Vestlig dominans i verdens oljeproduksjon

Mye makt over en strategisk og økonomisk viktig råvare var samlet på få hender. Flere av disse store oljeselskapene var datterselskaper av oljemagnaten Rockefellers Standard Oil som ble avviklet som monopol i 1911. Hver for seg arbeidet datterselskapene seg opp til å bli svært mektige. Et eksempel var Esso, eller Exxon som det kalles i USA. Et annet var Mobil, et tredje Chevron og et fjerde Standard Oil Co. California.  De øvrige selskapene blant de syv søstre var det britisk-nederlandske oljeselskapet Shell, det britiske BP og det amerikanske Texaco. 

Da forbruksveksten virkelig begynte å skyte fart ved midten av 1950-tallet, kontrollerte de syv største oljeselskapene nærmere 90 prosent av oljeproduksjonen og 90 prosent av oljesalget i hele den vestlige verden utenom USA. I USA eide de rundt halvparten av oljereservene og sto for en nesten like stor andel av salget. 

Tjue år senere, i 1970, sto de syv søstre for 61 prosent av råoljeproduksjonen og 56 prosent av salget i den vestlige verden. Men nasjonalisering og nye konkurrenter begynte etter hvert å rokke ved makten deres. Produsentlandene stilte stadig oftere spørsmål ved hvor rett det var at de store internasjonale selskapene skulle sitte med full kontroll over en så viktig råvare. 

Det finnes muligens andre industrier som har vært kontrollert av en like liten gruppe internasjonale selskaper. Men ingen annen industri har i så lang tid vært kontrollert av en så liten gruppe selskaper. Det er spesielt når en tenker på hvor viktig oljeindustrien har vært for verdensøkonomien.  

Forbruksveksten i etterkrigstiden gjorde at USA ikke lenger var selvforsynt med olje. I stedet ble stadig mer olje importert fra Midtøsten, hvor det nærmest flommet olje opp av ørkenen. Men selv der var det de store oljeselskapene som hadde kontroll. Land som ikke hadde egne oljeselskaper, som Tyskland, Italia, Østerrike og land i Skandinavia, prøvde også å komme inn på markedet som oljeprodusent i Midtøsten, men det var så å si umulig. 

Noen land klarte likevel å forandre på denne situasjonen. Det skjedde i Frankrike med forløperen til Elf (i dag en del av TotalEnergies). Og det skjedde i Italia som opprettet sitt eget nasjonale oljeselskap ENI i 1953. Men det var ikke lett for selskapet å drive forretning, noe som ble illustrert ved at politikeren Enrico Mattei, som sto bak opprettelsen av ENI, fikk mange fiender og til slutt døde i et antatt bombeattentat. 

I Iran var det etter andre verdenskrig en voksende nasjonalisme. Den iranske staten forhandlet med oljeselskapene for å oppnå en høyere pris for oljen, men forhandlingene førte ikke fram. Enden på visa ble at landet ville nasjonalisere oljekildene i 1951. Men selv om Iran gjennomførte nasjonalisering, fikk landet liten glede av det. Iranerne behersket ikke selve teknologien ved oljeproduksjonen. Etter hvert som ting gikk i stykker og ikke ble reparert, måtte oljebrønnene stenges ned. Dessuten reagerte kjøperlandene med å boikotte Iran. Med CIAs hjelp ble sjahens rolle styrket gjennom et kupp i 1953, og oljeproduksjonen tok seg opp igjen. På 1960- og 1970-tallet var sjahen en medspiller for USA og dermed de amerikanske oljeselskapene frem til han i 1979 ble styrtet av Ayatollah Khomeini og mye av oljeproduksjonen igjen ble nasjonalisert. 

OPEC dannes 

Også andre land i Midtøsten var misfornøyd med de store oljeselskapenes dominerende rolle. I 1960 ble OPEC, organisasjonen av oljeeksporterende land, dannet. Til å begynne med besto den av fem medlemsland – Venezuela, Saudi-Arabia, Iran, Irak og Kuwait. Året etter fikk de følge av Qatar. I 1962 meldte Libya og Indonesia seg inn. Da oljekrisen meldte seg i 1973 som følge av krigen mellom Israel og Egypt/Syria, hadde organisasjonen tolv medlemsland. Disse var Gabon, Ecuador, Nigeria og De forente arabiske emirater i tillegg til de allerede eksisterende medlemslandene.

Organisasjonen ønsket for det første å arbeide for stabile oljepriser og at prisene ikke skulle forandres uten at alle OPEC-landene var konsultert. For det andre ville OPEC arbeide for å sikre inntekter ved blant annet å regulere produksjonen. Det ville gi oljeressursene lengre levetid. For det tredje ville landene støtte hverandre dersom oljeselskapene kom med utspill mot enkeltland. 

OPEC fikk hovedkvarter i Wien i Østerrike. I lang tid nektet oljeselskapene å forhandle med OPEC som en felles representant for de oljeproduserende landene. De foretrakk å forhandle med hvert enkelt land. Oljeselskapene endret imidlertid syn på dette etter å ha røynt seg på Libya. 

Libya presser oljeprisene oppover 

Libya var det landet som presset hardest på for å få til en økning i oljeprisen. Landet var en ung oljenasjon som i utgangspunktet lokket med gunstige skatte- og konsesjonsavtaler for å få oljeselskap til å etablere seg der. Libya, som ligger i Nord-Afrika og grenser til Middelhavet, lå nær de europeiske markedene. Dette viste seg å være veldig gunstig i 1967 da Suez-kanalen ble stengt som følge av krigen mellom Egypt og Israel. All oljetransport fra Saudi-Arabia, Iran og Irak måtte nå gå rundt hele Afrika for å komme fram til Europa. 

I 1969 skjedde et statskupp i Libya. Oberst Muammar Al-Gaddafi sto i spissen for en gruppe offiserer som tok makten. Gaddafi var en glødende arabisk nasjonalist. Etter at amerikansk og britisk basevirksomhet ble nasjonalisert, kom turen til oljeselskapene. Men i stedet for å kaste dem ut ble det innledet forhandlinger om å øke oljeinntektene for Libya. Et av selskapene, Occidental, var svært avhengig av oljekildene i landet og lot seg presse. Deretter ga Texaco etter. Til slutt ga alle utenom Shell etter – og Shells oljefelter og oljeinstallasjoner ble deretter nasjonalisert. 

Da Libya hadde fått oljeselskapene til å bøye seg, fikk de andre oljeproduserende landene blod på tann. OPEC ville nå gå til en samordnet aksjon for å øke skatteinntektene med minst 55 prosent. Dette kravet fikk 23 oljeselskap til å gå sammen. De ville nå bare forhandle samlet, og bare med OPEC, ikke ett og ett av de oljeproduserende landene. De ville unngå at enkeltselskaper ble presset slik tilfellet hadde vært i Libya. 

Oljeselskapenes krav gjorde imidlertid Gulfstatene rasende. Etter harde forhandlinger klarte oljeselskapene og OPEC-landene likevel å bli enige. OPEC-landene skulle få 35 cent mer per fat pluss kompensasjon for den årlige inflasjonen. Avtalen skulle gjelde i fem år. Libya og Algerie syntes ikke avtalen var god nok og presset gjennom en enda bedre avtale for land som grenset til Middelhavet. På denne måten ble oljeprisen holdt i sjakk med bare en svak økning. Dette var særlig i konsumentlandenes interesse.  

Flere land med statlige oljeselskaper 

Ønsket om nasjonal kontroll var altså økende i 1960-årene. En lang rekke stater ønsket å begrense de internasjonale oljeselskapenes makt ved å opprette egne oljeselskaper.[REMOVE]Fotnote: Francis Sejersted, Systemtvang eller politikk: Om utviklingen av det oljeindustrielle kompleks i Norge  (Oslo: Universitetsforlaget, 1999), 28. 

Dette var situasjonen da Nordsjølandene dukket opp på scenen som oljeprodusenter. Storbritannia startet offshore gassproduksjon i 1967 og oljeproduksjon i 1975. Norges oljeproduksjon startet i 1971 – året før Den norske stats oljeselskap as., senere Statoil, ble opprettet.

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.