Tag: konsesjon

Helt siden Brent-funnet på britisk sokkel i 1971 hadde de tilgrensende blokkene 33/9 og 33/12 på norsk side vært ettertraktet og omsøkt av flere store internasjonale selskap. Allerede i februar 1972 søkte Shell og Esso om blokkene, og avslaget de fikk av norske myndigheter var ikke mer avskrekkende enn at de søkte igjen ett år senere, da med 19 andre selskap i hælene. Muligheten for at feltet strakte seg inn på norsk side («Hjemme-Brent»), og sannsynligheten for å finne olje, var pådrivere for en rask avklaring både for politikere og industri.

Norske myndigheter holdt tilbake utvalgte blokker, spesielt i grenseområdene, og etter dragkamper og posisjonering ble blokkene 33/9 og 33/12 tildelt i august 1973 utenom vanlig konsesjonsrunde. Etter forhandlinger med flere aktuelle selskap ble amerikanske Mobil operatør og fikk 15 prosent eierandel, mens Statoil som partner fikk hele 50 prosent. Shell, Esso og Conoco fikk 10 prosent hver, mens den såkalte Saga/Amocogruppen fikk 5 prosent.[REMOVE]Fotnote: Fra vantro til overmot, Hanisch & Nerheim. Norsk Petroleumsforening 1992. Et viktig vilkår som Mobil måtte akseptere var at Statoil fikk opsjon på overtagelse av operatørrollen ti år etter at feltet eventuelt ble erklært drivverdig.

Rigghavari og dårlig vær

Allerede 6. september 1973 ble det første lisensmøtet for å drøfte seismiske tolkninger av området avholdt, og i et nytt møte 16. oktober ble borelokasjonen bestemt. Mobil hadde i forhandlinger lovet Industridepartementet å starte boring ca. 1. november, og dermed var tiden knapp.[REMOVE]Fotnote: Fra vantro til overmot, Hanisch & Nerheim. Norsk Petroleumsforening 1992. Den opprinnelige planen til Mobil var å bruke den nye «Transocean 3», men riggen ble forsinket og var ikke godkjent av norske myndigheter. «Transocean 3» hadde ikke hell og lykke med seg, og havarerte allerede før den hadde boret en eneste brønn. Dramatisk nok drev den etter havariet ukontrollert mot installasjoner på Friggfeltet, og myndighetene forberedte seg på å bombe den for å avverge skade – noe som ikke ble nødvendig.[REMOVE]Fotnote: Dråper av svart gull. Bjørn Vidar Lerøen. Statoil 1992.

Mobil vendte seg mot vest og en ny halvt nedsenkbar rigg.  «Waage Drill I» ble bygd i New Orleans og levert til KS Waage Drilling A/S i 1973. På reisen over Atlanterhavet var Torbjørn Aakra med som sveiser, og som tidsfordriv sveiset han sammen en skulptur av toppen av en surstofflaske og deler av et rør.  Lite visste han, eller noen andre, at «Waage Drill I» var på vei til å gjøre funnet av Norges største oljefelt som etter hvert skulle få navnet Statfjord.

Den 1. desember 1973 ble brønnen 33/12-1 påbegynt (33/12-1 : kvadrant 33, blokk 12, brønn nummer 1) kun noen hundre meter fra grensen til Storbritannia. Grunnet dårlig vær, innkjøring av nytt mannskap og ny rigg tok det tid før målet ble nådd. Hele 47 dager gikk med til tekniske problemer og «WOW» – waiting on weather, hvilket innebærer at det ikke bores grunnet dårlige værforhold. Allerede på vei ned, i lagene over det som var forventet å være reservoaret, kom tegn på at det kunne finnes noe lenger nede i undergrunnen. Til slutt kom borekronen ned i den såkalte Brent-gruppen som her befant seg 2409 meter under havnivå og var full av olje. Kjerneprøver ble tatt og såkalte produksjonstester ble gjennomført for å kunne si noe om egenskapene til både olje og reservoar.

Krigsdans

«Olje på dekk» er det håndfaste beviset på det som har blitt planlagt, forventet, håpet på og kanskje til og med drømt om. Derfor kan man forstå geologene fra Mobil som ble «egget til den reneste krigsdansen i pur glede» ved synet av oljen.[REMOVE]Fotnote: Verdens Gang 6.12.1994. Tonen var mer sober i teleksen fra Mobil til Oljedirektoratet som annonserte et «oppmuntrende funn av hydrokarboner i den første letebrønnen i blokk 33/12».[REMOVE]Fotnote: https://statfjord.industriminne.no/nb/2017/09/22/statfjord-pavist/.

Statoils letesjef Phil Halstead var også nøktern: «Det er også stort, selv om det ikke er blant de aller største i Nordsjøen».[REMOVE]Fotnote: Aftenposten 8. mars 1974 «Brent-funnet er av stor betydning»

Stavanger Aftenblad hadde tydeligvis gode kontakter, for de fikk opplyst at grunnet reservoarbergarten av jura-alder ville oljen være lettere å produsere enn Ekofisk, og det som fortsatt ble kalt for Brent-feltet kunne være større enn Ekofisk.

Statfjord inneholder olje og assosiert gass i sandstein av jura-alder med svært god reservoarkvalitet. Reservoarene ligger på 2500-3000 meters dyp i en stor forkastningsblokk med fall mot vest og i mange mindre forkastningsblokker langs den østlige flanken.[REMOVE]Fotnote: https://factpages.npd.no/nb-no/field/pageview/all/43658

For å kunne si noe om den samlede mengden olje i et funn er det viktig å finne overgangen mellom olje og vann, «kontakten». Denne ble ikke funnet i den første brønnen ettersom hele reservoarseksjonen var fylt med olje, og det var derfor et behov for avgrensningsbrønner. Allerede før den første letebrønnen var avsluttet, ble den neste påbegynt. Riggen Nordskald startet boringen i naboblokken (33/9) 2. april 1974, og deretter gikk det slag i slag. I løpet av 1974 ble ytterligere to brønner boret i blokk 33/9, og enda en brønn i 33/12. Til sammen ble det boret ni vellykkede letebrønner med funn av olje. Jørund E. Karlsen som jobbet om bord i «Norskald» uttalte senere: «Vi hadde nok med å flytte oss fra brønn til brønn den første tiden. Overalt fant vi olje. Vi boret ikke et eneste tørt hull».[REMOVE]Fotnote: Gjengitt i Dråper av svart gull. Bjørn Vidar Lerøen. Statoil 1992.

Det viste seg raskt at det nye funnet ikke hang sammen med Brent, men at også dette feltet strakte seg over på britisk side.

Nummer og navn

Det er ikke lett å estimere størrelsen på et funn basert på seismikk og noen «nålestikk», om enn aldri så dyre. Tenk deg at du skal mene noe om et område på størrelse med 1500 fotballbaner basert på ni små hull! I tilfellet med Statfjord var det likevel åpenbart at det fantes enorme mengder olje der i et godt reservoar, og allerede 7. august 1974 ble funnet erklært drivverdig med et estimat på 1,88 milliarder fat utvinnbar olje. Før året var omme var dette oppjustert til 3 milliarder fat. I desember 2020 er det gjeldende ressursanslaget fra Oljedirektoratet 3,64 milliarder fat olje. Altså nesten 600 milliarder liter!

I en sak til styret i mai 1974 foreslo Statoil-direktør Arve Johnsen at det skulle tas i bruk navn etter norske oppdagelsesreisende på Statoils felter. Brentfeltet skulle gis navnet «Nansen-feltet», og kommende felt kunne bære navn som Foyn, Sars, Amundsen, Sverdrup etc. Styret var imidlertid ikke fornøyd med dette forslaget, og ba om alternativer. På et styremøte i august kom forslaget om å bruke navn med «Stat» som prefiks og et suffiks med basis i norsk topografi, noe som ble bedre mottatt.[REMOVE]Fotnote: Notat til styret, dok. 48/742. august 1974.

I en pressemelding datert 29. august meddeles det at feltet er gitt navnet Statfjord, noe som etter hvert viste seg å bli det eneste navnet med Stat-prefikset.

Videre lesning:

Brentfeltet funnet

Hjemmebrent

Statfjordblokkene tildelt

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.