Tag: Kåre Willoch

Statfjord er det største oljefeltet på norsk kontinentalsokkel. Det ble funnet i 1974 av Mobil, og definert som drivverdig samme år.[REMOVE]Fotnote: Oljedirektoratets årsberetning 1981, s. 48; Nerheim, Gunnar 1996. Norsk Oljehistorie, bind 2, Norsk Petroleumsforening, Leseselskapet, s. 39.    Samme selskap ble også valgt som operatør.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, Tore Jørgen og Nerheim, Gunnar 1992. Norsk Oljehistorie, bind 1, Norsk Petroleumsforening, Leseselskapet, s. 375-377. Den første plattformen, Statfjord A, ble satt i produksjon i 1979, mens de to andre plattformene, Statfjord B og C, ble satt i drift henholdsvis i 1982 og i 1985.[REMOVE]Fotnote: Statfjord-området. https://www.equinor.com/no/what-we-do/norwegian-continental-shelf-platforms/statfjord.html (Besøkt 27.04.2022.) Betingelsen for Mobils operatørskap var blant annet at Statoil skulle overta denne rollen ti år etter at feltet ble definert som drivverdig.[REMOVE]Fotnote: Lavik, Håkon 1997. Statfjord. Nordsjøens største felt. Statfjordgruppen. Stavanger, s. 86. Se for øvrig Lavik 1997, s. 85-114 for en omfattende framstilling av operatørkampen, samt Lavik, Håkon. Operatørskiftet. https://statfjord.industriminne.no/nb/2019/10/30/operatorskiftet/ (Besøkt 27.04.2022.) Se også «Hovedplan for overføring av operatøransvaret for Statfjord og lisens 037», s. 1. (Kilde: SAST, Pa 1339 – Statoil ASA, D/Dm/L0123: Rapporter, 1985-1988, s. 8). (Fra Statfjordarkivet)

Optimistiske planer

Allerede fra 1977 hadde Statoil jobbet «helkontinuerlig» med å forberede overtakelse av operatørskapet på Statfjord.[REMOVE]Fotnote: «Protokoll fra styremøte i Den norske stats oljeselskap A.S i Oslo 27. september 1984 i Oslo». Sak 8/84-3 (Kilde: SAST, Pa 1339 – Statoil ASA, A/Ab/Aba/L0002: Styremøteprotokoller, 26.01.1979 til 28.06.1985, 1979-1985). Arbeidet synliggjorde hvor viktig ledelsen mente det var å benytte seg av denne muligheten.[REMOVE]Fotnote: «Protokoll fra styremøte i Den norske stats oljeselskap A.S i Oslo 27. april 1979». Sak 4/79-5 (Kilde: SAST, Pa 1339 – Statoil ASA, A/Ab/Aba/L0002: Styremøteprotokoller, 26.01.1979 til 28.06.1985, 1979-1985).  I juni 1979 kunne viseadministrerende direktør Henrik Ager-Hanssen formidle til styret at det «var enighet mellom Statoil og Mobil om at det var realistisk å ta sikte på en overtakelse av operatøransvaret i 1984/85.»[REMOVE]Fotnote: «Protokoll fra styremøte i Den norske stats oljeselskap A.S 29. juni 1979 i Oslo». Sak 7/79-2b (Kilde: SAST, Pa 1339 – Statoil ASA, A/Ab/Aba/L0002: Styremøteprotokoller, 26.01.1979 til 28.06.1985, 1979-1985). Det skulle vise seg å være i overkant optimistisk.

Selv om Mobil i utgangspunktet hadde akseptert operatørskiftet, var det sterk motstand i selskapet mot den faktiske gjennomføringen.[REMOVE]Fotnote: Se Lavik 1997, s. 85. Så lenge Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakten, var det imidlertid små sjanser for at Mobil skulle få politisk gjennomslag for en slik holdning. Ledelsen i Statoil var på sin side opptatt av å bli operatør blant annet for å kunne opparbeide seg erfaring. Denne erfaringen kunne så overføres til andre prosjekter, som for eksempel Gullfaks. Senvinteren 1980 uttrykte derfor ledelsen i Statoil et ønske om å forsere operatørovertakelsen på Statfjord.[REMOVE]Fotnote: «Protokoll fra styremøte i Den norske stats oljeselskap A.S i Oslo 21. februar 1980». Sak 2/80-2a   (Kilde: SAST, Pa 1339 – Statoil ASA, A/Ab/Aba/L0002: Styremøteprotokoller, 26.01.1979 til 28.06.1985, 1979-1985). (Se også «Protokoll fra styremøte i Den norske stats oljeselskap A.S i Oslo 20. august 1984 i Stavanger». Sak 7/84-2b (Kilde: SAST, Pa 1339 – Statoil ASA, A/Ab/Aba/L0002: Styremøteprotokoller, 26.01.1979 til 28.06.1985, 1979-1985), samt «Protokoll fra styremøte i Den norske stats oljeselskap A.S i Oslo 27. september 1984 i Oslo». Sak 8/84-3 (Kilde: SAST, Pa 1339 – Statoil ASA, A/Ab/Aba/L0002: Styremøteprotokoller, 26.01.1979 til 28.06.1985, 1979-1985).) Da skadet det ikke at Arbeiderpartiet fremdeles styrte landet.

Med Høyre i regjeringskontorene

Høyres gode valgresultat høsten 1981 innebar imidlertid håp om lysere utsikter for Mobils ønsker. Willochs utnevnelse av Vidkunn Hveding som olje- og energiminister ga et utvetydig signal om den nye retningen. Som varamedlem i Statoils styre i perioden 1972-1974, hadde ikke den fremtidige ministeren alltid vært helt på linje med styreleder og arbeiderpartimann Jens Chr. Hauge.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve 1988. Statoil-år. Utfordringen. Gyldendal , s. 93 og 107. Se også «Protokoll fra styremøte i Den norske stats oljeselskap A.S fredag 25. januar 1974 i Stavanger». Sak 4 (Kilde: SAST, Pa 1339 – Statoil ASA, A/Ab/Aba/L0001: Styremøteprotokoller, 05.10.1972 til 14.12.1978, 1972-1978, s. 46). Med Hveding tilbake i en mektigere posisjon enn noensinne, skulle det – med Willochs ord – bli «vanskeligere for Arve Johnsen å dominere statens oljepolitikk.»[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre 1990. Statsminister. Schibsted, s. 287. Senere skulle Hveding også komme tilbake i Statoils styre og bli sterkt delaktig i Arve Johnsens avgang i forbindelse med kostnadsoverskridelsene på Mongstad.

Hvem styrer landet?

Johnsen stilte spørsmål ved om Willoch-regjeringen fremmet nasjonale interesser ved å være negativ til overføringen av operatøransvaret til Statoil. Statsministeren parerte med å spørre om det var Johnsen eller regjeringen som styrte Norge.[REMOVE]Fotnote: Lerøen, Bjørn Vidar 2002. Dråper av svart gull. Statoil 1972-2002. Statoil, s. 155 og 156.

Utsiktene til tverrpolitisk enighet i Stortinget om denne saken så i utgangspunktet dystre ut. Det kom likevel i stand en konstellasjon av medlemmer i industrikomiteen som var sterkt delaktig i å få den borgerlige regjeringen til å gå med på operatørskifte.[REMOVE]Fotnote: Lavik, Håkon 1999. Statfjordsaken. I: Norsk Oljemuseums årbok 1999. Norsk Oljemuseum, Stavanger, s. 75-76. (Artikkel: s. 70-76). Viktige personer i den sammenheng var Finn Kristensen (Ap), Arnljot Norwich (H), Reidar Due (Sp) og Svein Alsaker (KrF).[REMOVE]Fotnote: Lerøen, Bjørn Vidar 2020. Født til rikdom. En reise i Norges oljealder. Cappelen Damm, s. 273.

I 1984 ble operatørskiftet vedtatt i Stortinget, og det ble gjennomført ved årsskiftet 1986/87.

Statoil beholder Statfjord

Motsetningen mellom Høyre og Arbeiderpartiet når det gjaldt operatørskap på Statfjord var forbundet med et av de største politiske diskusjonstema i norsk petroleumshistorie, nemlig synet på Statoils størrelse og makt.

Den politiske løsningen på dette omstridte temaet ble på midten av 1980-tallet løst med en «vingeklipping» av statsoljeselskapet. Kort fortalt gikk denne løsningen ut på at staten fikk direkte kontroll over store deler av kontantstrømmen (inntekter og utgifter) i de feltene Statoil var involvert i. I tillegg ble selskapets stemmemakt i lisenser beskåret. Betingelsen for at Arbeiderpartiet skulle bli med på en slik reduksjon av Statoils økonomiske muskler var at eierandelen i selskapets fremste inntektskilde – Statfjord – ikke skulle røres.[REMOVE]Fotnote: For utdyping om «vingeklippingen», se egen artikkel, samt f.eks. Krogh. Finn E. 1987. Reorganiseringen av Statoil. Intensjon, prosess og utfall – en analyse av beslutningsprosessen. Hovedfagsavhandling, UiB.

Feltet ble dermed en nøkkel til løsningen på denne potensielt ødeleggende saken for den oljepolitiske konsensusen i Norge. Med dette fikk Statfjord en helt sentral plass i selskapets historie – både i operatørsammenheng, som pengebinge og som redningsplanke i en krevende politisk situasjon.

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.