Tag: HOST

Åsgard-utbyggingen betydde teknologiske nyvinninger på mange plan. Valget av havbunnsbrønner knyttet til flytende produksjonsinnretninger betydde det endelige steget bort fra betongplattformer. Videre gjorde utbyggingen det økonomisk forsvarlig bygge en gassrørledning fra Haltenbanken og sørover, slik at Åsgard og flere andre gassfelt i Norskehavet fikk en eksportledning via Kårstø til kontinentet. Men dristigheten hadde sin pris. Mange tekniske feil måtte rettes opp, og det både forsinket og fordyret prosjektet i den grad at styret og administrerende direktør i Statoil måtte gå av.

Samordning var løsningen

Åsgard er et felt som består av tre felter som er lokalisert i fire ulike lisenser. Midgard ble funnet av Saga Petroleum i 1981. Smørbukk og Smørbukk Sør som ble funnet av Statoil i 1984 og 1985. Statoil og Saga vurderte lenge separate utbygginger av Midgard og Smørbukk, men kom aldri videre fordi funnene hver for seg ikke var lønnsomme. Vanndybden på 240 til 300 meter gjorde utbyggingene krevende.[REMOVE]Fotnote: Denne artikkelen bygger på kapittel 10 i Subseahistorien. Norsk undervannsproduksjon i 50 år, av Kristin Øye Gjerde og Arnfinn Nergaard, 2019.

I 1994 oppsto det en mulighet for å komme i gang. Et nytt gassalg til kontinentet var på trappene, og ved å utvikle feltene på Haltenbanken etter en samlet plan, kunne gassen som landene i Europa trengte, komme fra Norskehavet. Det hele var komplisert siden de tre feltene lå i fire ulike lisenser med ni rettighetshavere og to operatører.

For å få det til måtte oljeselskapene se utover seg selv. Statoils ansvarshavende for feltutbygginger, Kyrre Nese, tok kontakt med Sagas direktør for leting og produksjon, Lars Bjerke, og presenterte et forslag om å slå sammen de tre nevnte feltene med Statoil som operatør og Saga med en rolle i utbyggingen. Som kompensasjon skulle Statoil gi operatørskapet for feltet Fenris, som senere ble navngitt Varg, til Saga.[REMOVE]Fotnote: Kyrre Nese intervjuet av Kristin Øye Gjerde og Arnfinn Nergaard, 21.02.2018. Resultatet ble en avtale mellom Statoil og Saga.

Dermed begynte en krevende forhandling mellom ni rettighetshavere om samordnet utbygging og drift av Åsgard med Statoil som operatør. Etter diverse kjøp og salg ble det syv rettighetshavere igjen i den samordnede lisensen. Statoil ble størst med 61 prosent, mens resten ble fordelt på Saga, Esso, Mobil, Neste, Eni, Total og Hydro.

Statoil etablerte i slutten av 1994 et felles prosjekt for prosjektplanlegging og utbygging, der personell fra Saga hadde sentrale posisjoner. Nese fikk jobben med å lede det hele, som også inkluderte boring og brønn og forberedelse til drift.

Spikeren i kisten for betongplattformer

Åsgard-konseptet, med flytende produksjonsinnretninger koplet opp mot undervannsbrønner, var ikke et opplagt valg i utgangspunktet. I konsekvensutredningen var det fem mulige alternativer for en utbyggingsløsning.[REMOVE]Fotnote: Statoil/Saga: «Åsgard konsekvensutredning», desember 1995. Feltet var vidstrakt, og uansett trengtes det flere installasjoner.

I utgangspunktet var minst én plattform planlagt som en betongplattform på 244 meters vanndyp – gjerne et betongunderstell på en fot, slik som Draugen.

Norwegian Contractors (NC), som hadde monopol i markedet, var temmelig sikre på å få oppdraget. Men i løpet av tiden de ulike alternativene var til vurdering, modnet konseptet med å erstatte en bunnfast plattform med et produksjonsskip. Statoil fikk gradvis større tillit til en slik løsning. Oljedirektoratet var likevel ikke  overbevist på det tidspunktet og anbefalte sterkt å velge en betongplattform med boreanlegg.

Flere faktorer måtte vurderes når konsept skulle velges. Pris var en faktor. I konsekvensutredningen var en betongplattform antydet å koste 10,3 milliarder kroner, mens en flyter med en prislapp på 7 milliarder kroner var rimeligere.

Det var flere argumenter enn pris som talte for flyterløsningen. Siden feltet var langstrakt med en avstand på 60 km fra nord til sør og 20 km fra øst til vest, var det vanskelig å få tilstrekkelig mange og vidtrekkende brønner fra en betongplattform med datidens rekkevidde for avviksboring. Ved å knytte et større antall havbunnsbrønner opp mot en flyter, var det en helt annen fleksibilitet og større muligheter for en høyere utvinningsgrad fra feltet.[REMOVE]Fotnote: Kyrre Nese intervjuet av Kristin Øye Gjerde og Arnfinn Nergaard, 21.02.2018.

I 1990-årene skulle prosjektene helst standardiseres etter Norsk sokkel standard – NORSOK. I stedet for at hvert prosjekt skulle skreddersys, burde det bruke «hyllevare» som kunne fabrikkeres. Målet var at standardisering skulle gjøre at prosjekter kunne gjennomføres raskere og 40 prosent rimeligere.

Da plan for utbygging og drift (PUD) ble levert i desember 1995, var det uten betongløsningen. Det var dramatisk for NC, og betydde spikeren i kisten for både betongplattformer og bedriften. NC var en stor arbeidsgiver, og det medførte en viss omstilling i Stavanger og omegn at det ikke skulle bygges flere betongunderstell. Troll A, som sto ferdig i 1995, var det siste betongunderstellet som ble støpt i Hinnavågen i Stavanger.

Åsgardløsningen

PUD for Åsgard ble godkjent 14. juni 1996 med et flytende produksjonsskip for prosessering og mellomlagring av olje og en flytende gassbehandlingsplattform for prosessering og eksport av gass. I tillegg kom en tredje enhet, et lagerskip for mellomlagring av kondensat.

Kyrre Nese var pådriver for at Statoil skulle tørre å ta teknologispranget. Dette budskapet ble mer eller mindre hamret inn, for det var en viss motstand i organisasjonen fra folk som som heller ville satse på kjent teknologi.

Åsgard-prosjektet var stort og krevende. Det startet med 17 mann på første samling, men på det meste var det 10 000 personer som jobbet med realiseringen av det. Prosjektet ble organisert i fire enheter med hver sin direktør, én for hver av de tre flyterne og én for subseaprosjektet.[REMOVE]Fotnote: Helge Hatlestad fikk overordnet ansvar for Åsgard feltutbygging. Torstein Vinterstø i Saga var prosjektdirektør for subsea-anlegget.

Det mest spektakulære med utbyggingen var omfanget av rør, ledninger og kabler på havbunnen. 17 «gule bokser» med fire brønner i hver ble koplet opp til sine respektive mor-installasjoner. Samtidig ble de koplet mot hverandre for felles funksjoner.

Prosjektet ble planlagt i en periode preget av at mest mulig av de tekniske løsningene skulle standardiseres. Ved midten av 1990-tallet pågikk utviklingen av Norsk Sokkel Standard (NORSOK) for fullt. Det ble forventet at prosjektene skulle bli 30 til 40 prosent rimeligere enn tidligere og gjennomføres på 30 til 40 prosent av tiden det før ville tatt. De gule brønnrammene som ble valgt, var av en slik standard. De hadde et utfoldbart design, og ble installert gjennom tre somrer i perioden 1997–1999.

Flere systemer ble utviklet underveis i prosjektet. Hver for seg var det betydelige innovasjoner. Undervannsflerfasemålere ga driftspersonell tilgang på uavbrutt informasjon om de ulike væske- og gassblandingene i hver brønn slik at produksjonen kunne utnyttes maksimalt. Rørledninger ble forbedret ved at det ble brukt rørisolasjon som tålte høy temperatur. I tillegg ble det brukt direkte elektrisk oppvarming av rør. Det ble også utviklet forbedrede fjernstyrte verktøy som koblet rørledninger til ventiltrær.

Installasjonene på Åsgard

Åsgard A, som tar seg av oljen på feltet, var det største og mest avanserte produksjonsskipet som var bygd til da. Skipet var utstyrt med verdens største og mest avanserte svivel. Svivelen i skroget var det avgjørende elementet for overføring av produksjonsstrømmen fra havbunnsinstallasjonene, samtidig som den roterte slik at skipet endret retning alt etter vær og vind.

Åsgard C var et lagerskip som brukes til lagring av kondensat produsert fra Åsgard, og i senere tid andre nærliggende felt.

Åsgard B tok imot og prosesserte gass fra tre forskjellige formasjoner med ulike egenskaper og blandingsforhold. Ut av prosessen kommer det rikgass, olje, kondensat og gass for injeksjon i fire forskjellige produktstrømmer.

Åsgard A. Foto: Øyvind Hagen

Åsgard B. Foto: Øyvind Hagen

Åsgard C-skipet. Foto: Dag-Tore Anfinsen/Equinor

Overføring av gass fra en bevegelig plattform og ned til sjøbunnen for videre eksport, var komplisert. Løsningen var å bruke fleksible rør beregnet på høyt trykk. Siden det ikke fantes like store dimensjoner på disse rørene som på eksportrøret (42 tommer), ble det benyttet to eller tre parallelle eksportstigerør med mindre diameter. Stigerørene ble installert i en S-kurve før de nådde sjøbunnen og en «gul boks» (Export Riser Manifold) som koblet sammen gasstrømmen for eksportrøret.[REMOVE]Fotnote: Offshore Magazine, 01.04.2000.

Teknologien var ny, og det oppsto problemer. Blant annet oppsto det på Åsgard B helt fra starten kraftige vibrasjoner og støy i eksportrørene. Vibrasjonene forplantet seg til hele plattformen og opplevdes som meget ubehagelig.[REMOVE]Fotnote: Henrik Carlsen intervjuet av Kristin Øye Gjerde og Arnfinn Nergaard, 27.01. 2017. Det ble forsøkt å redusere produksjonen for å dempe problemet, men det var ikke tilstrekkelig.  Etter en tid oppsto det tretthetsbrudd og gasslekkasje i to mindre forgreninger. Nye rør ble installert og løste problemet, men det tok tid før den planlagte totale produksjonskapasiteten ble oppnådd.

«Den tradisjonelle holdningen var at man skulle vite alt før man gikk i gang.  Vi sa at vi vet noe, men har en tro. I ettertid så var vi nok ikke klar over hvor dristig dette var, men det var en stor driv for å få dette til». Kyrre Nese, prosjektleder.

Gassen går fra Åsgard B til Kårstø gjennom Åsgard Transport. Rørledningen har en diameter på 107 cm (42 tommer) og en lengde på 707 km. Fra Kårstø går gassen videre til Kontinentet. ÅTS er transportvei ikke bare for gassen fra Åsgard B, men også for gass fra andre felt på Haltenbanken. Det gjorde gassforsyningen til kontinentet mer stabil, siden eksporten fra et felt kunne erstattes med gass fra et annet dersom et felt hadde problemer.

Overskridelser …

Da markeringen av produksjonsstart på Åsgard A skjedde i mai 1999, var det ikke alle som hadde vært med på prosessen som fikk være med. Kyrre Nese som lenge hadde ledet prosjektet, hadde sluttet 1. januar samme år.[REMOVE]Fotnote: Kyrre Nese ble utviklingsdirektør i Statoil i juli 1990 og fikk dermed ansvaret for Haltenbanken. Da han sluttet i Åsgard hadde han hatt ansvaret for Haltenbanken i 8,5 år. Deretter var han produksjonsdirektør på Sleipner i fem år. Åsgard-prosjektet hadde sprukket kraftig. Den økonomiske granskingen av investeringer på norsk sokkel, Kaasen-rapporten, kom ut i februar 1999. Den viste en overskridelse på 30 prosent, det vil si 8,4 milliarder kroner på det tidspunktet rapporten ble gitt ut.[REMOVE]Fotnote: NOU 1999:11 Analyse av kostnadsutviklingen på sokkelen (Kaasen-rapporten) https://www.regjeringen.no/contentassets/5375e71e9c514023b13b24e6437a9b7f/no/pdfa/nou199919990011000dddpdfa.pdf

Dette var ikke alt. Utbyggingen omfattet også gassrørledningen for transport til Kårstø i Nord-Rogaland, utvidelse av prosessanlegget på Kårstø og gassrørledningen Europipe II fra Kårstø til Emden i Nord-Tyskland. I april 1999 beløp investeringene seg så langt til 64 milliarder kroner.[REMOVE]Fotnote: Feltutbyggingen beløp seg til 39,1 milliarder, gassrørledningen til Kårstø 8,1 milliard, Kårstø-mottaksanlegget 9,6 milliarder og Europipe-rørledningen 7,2 milliarder.

Prosjektet som skulle ha kostet 48 milliarder kroner lå an til å ende på 66 milliarder kroner. Overskridelsen var på 17 milliarder kroner. Dette var ikke fungerende Olje- og energiminister Anne Enger Lahnstein (Sp) fornøyd med. 23. april 1999 sparket hun hele Statoils styre, og administrerende direktør Harald Norvik stilte sin plass til disposisjon.[REMOVE]Fotnote: https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/wEeee5/styret-i-statoil-maa-gaa-av. 23.04.1999

…. og lekkasjer

Problemene var ikke slutt med dette. Tidlig i 2001 ble det observert gassbobler fra undervannsanlegget. Inspeksjon viste sprekkdannelser i en sveiseforbindelse. For sikkerhets skyld måtte alle sveiseforbindelser av samme type undersøkes. Det var ikke mindre enn 72 i alt.[REMOVE]Fotnote: Statoil Årsrapport 2000 (Februar 2001). Åsgard B måtte stenges ned mens Statoil kartla problemet. Hele 24 sveiser av skjøtene i rørsystemet ut til de ulike produksjonsbrønnene rundt plattformen måtte repareres, mens resten ble friskmeldt.

I august samme år ble det på ny meldt om lekkasje fra havbunnsanlegget, nå fra en av de friskmeldte sveisene. Åsgard B måtte igjen stenge ned.[REMOVE]Fotnote: VG, 13.08.2001.

Feilen var at endestykker begynte å sprekke etter en tid i drift, i noen tilfeller så alvorlig at de falt av.[REMOVE]Fotnote: Asle Solheim intervjuet av Kristin Øye Gjerde og Arnfinn Nergaard, 20.01.2017. Metallurger og korrosjonsspesialister hadde store problemer med å forstå hva som skjedde. Til slutt konkluderte spesialistene med at problemet skyldtes at koplingene stod i skyggen for offeranodenes dekning, og dermed ikke ble beskyttet mot korrosjon. Det førte til hydrogensprøhet i materialet og dermed oppsprekking.

Statoil bestemte at samtlige 72 sveiser måtte repareres. Prisen var på hele 2,6 milliarder kroner. I tillegg kom utsatte inntekter i milliardklassen – på grunn av stansen i gassproduksjonen.[REMOVE]Fotnote: NRK 30.10.2001. https://www.nrk.no/trondelag/asgard-b—et-milliardsluk-1.120761 Gode råd var dyre for ABB som sto for leveransen. Heldigvis for dem kom selskapet frem til en minnelig ordning med Statoil siden det ikke var noen klar konklusjon på hvor ansvaret for problemet lå.

Selv om Åsgard hadde en vanskelig start, var fortsettelsen lysere. I 2020 omfattet feltet 70 brønner og 23 bunnrammer. I 2015 ble det installert et gasskompresjonsanlegg på havbunnen på størrelse med en fotballbane. Det var helt ny teknologi som bidro til å øke produksjonen. Åsgard har gjennom 20 år produsert olje og gass til en kalkulert verdi på nær tusen milliarder kroner. Det er noe Harald Norvik, som måtte gå på grunn av overskridelser, trolig kan si seg godt fornøyd med.

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.