Tag: brønntrykk

Kristinfeltet er bygget ut med tolv produksjonsbrønner fordelt på fire brønnrammer, som er koblet til en halvt nedsenkbar produksjonsplattform. Kristin er også vertsplattform for Tyrihans (operatør Equinor) og Maria (operatør Wintershall). De to feltene kom i produksjon i henholdsvis 2009 og 2017.[REMOVE]Fotnote: https://www.equinor.com/no/energi/kristin

Trykk og temperaturutfordringer

Definisjonen på et høyt trykk og temperatur for et felt er at statisk trykk på brønnhodet er minst 690 bar (10 000 psi) eller at temperaturen i bunnen av brønnen er minst 150 °C.

Reservoaret i Kristinfeltet ligger godt over denne grensen. Trykket er på 911 bar på brønnhodet (13 200 psi) og temperaturen er på 170 °C i hullbunnen. Det er høyere enn på noe annet felt som hittil er bygd ut på norsk sokkel.[REMOVE]Fotnote: Smst..

Det bød på store utfordringer å utvikle utstyr som mestret disse påkjenningene.[REMOVE]Fotnote: Hundseid, Flaten, Fossum: “Subsea System Design for the HPHT Kristin Field Development Thermal and Pressure Loads”, OTC 16688, 2004. På toppen av brønnen måtte utstyret være så solid at det skapte en trykkbarriere slik at det høye brønntrykket ikke forplantet seg videre oppover i systemet. I verste fall kunne det skade de fleksible slangene og stigerørene som førte brønnstrømmen opp mot prosessanlegget på plattformen, og som ikke var beregnet for så høyt trykk.[REMOVE]Fotnote: Denne artikkelen bygger i stor grad på: Gjerde, Kristin Øye og Nergaard, Arnfinn, Subseahistorien : norsk undervannsproduksjon i 50 år. (2019): 153–154 og 250–251.

Juletreet – en avgjørende trykkbarriere

En av utfordringene på Kristin var dermed å designe et juletre, eller ventiltre, på toppen av brønnhodet som tålte det høye trykket. Dette treet er selve hjertet i undervannsteknologien – og garantien for sikkerhet. På den ene siden skal det sørge for pålitelig produksjon. På den andre skal ventilene på juletreet kunne stenge brønnen når det trengs. Juletreet består av flere barriereelementer for å kontrollere brønnen.

Kristin - Grensesprengende teknologoi. Foto: Equinor

Rent fysisk er ikke juletreet spesielt imponerende. I sin enkleste form kan det beskrives som lag på lag med ventiler og aktuatorer med en brønnhodekopling i bunnen. I størrelse kan trærne bli opptil åtte meter høye og rundt fem ganger fem meter i lengde og bredde. Vekten kan variere mellom 10 og 50 tonn.[REMOVE]Fotnote: Smst.: 153–154. 

Det var Aker Kværner Subsea som fikk oppdraget med å levere en komplett undervannspakke med ti brønner, fire bunnrammer og komplette kontrollsystemer til Kristinfeltet. Høytrykkskomponentene skulle leveres av Kværner National i Houston. Men juletrærne som ble laget i Houston, viste seg å ikke holde mål da de ble testet. De lakk nitrogen. Ved hjelp av norsk ingeniørkompetanse ble det gjort et solid utviklingsarbeid for å produsere ventiltrær som tålte utfordringen.[REMOVE]Fotnote: Intervju med Raymond Carlsen, 02.11.2017.

Hvert ventiltre Aker Kværner leverte var utstyrt med en strupeventil som skulle redusere trykket til maksimum 260 bar. I tilfelle en strupeventil skulle svikte, var det tre sikkerhetssystemer som skulle sørge for at trykket ikke forplantet seg videre.

For det første: Hvis det ble målt høyere trykk enn 260 bar etter strupeventilen, skulle ventiltreets hovedventil og vingventil stenges slik at det høyere trykket ble begrenset til selve ventiltreet.

For det andre: Hvis hovedventilen og vingventilen skulle svikte, skulle et såkalt HIPPS-system tre i funksjon. HIPPS står for High Integrity Pressure Protection System og består av to uavhengige avstengningsventiler i tandem i begynnelsen av hver av strømningsledningene, slik at det høye trykket begrenses til systemet i selve bunnrammen.

For det tredje: Skulle strupeventil, vingventil, hovedventil og begge HIPPS-ventilene svikte, ble det installert en sikkerhetsventil (trykkavlastningsventil) på toppen av hvert stigerør.[REMOVE]Fotnote: Gjerde, Kristin Øye og Nergaard, Arnfinn, Subseahistorien : norsk undervannsproduksjon i 50 år. (2019): 250–251.

Kontroll av temperatur

Den andre store utfordringen på Kristinfeltet var temperaturkontrollen. Det var begrenset hvor høy temperatur de fleksible stigerørene opp til produksjonsplattformen tålte. Kappen rundt det fleksible røret var laget av et materiale som tålte en temperatur på maksimalt 132 °C. Men maksimal temperatur på brønnhodet var langt høyere, og var beregnet til 157 °C.

Statoil valgte å satse på to ting for å senke temperaturen i brønnstrømmen. For det første skjedde en viss nedkjøling når strømmen gikk gjennom strupeventilen. For det andre ble strømmen nedkjølt på grunn av varmetap i strømningsledningen. Brønnstrømmen var dermed tilstrekkelig nedkjølt før den nådde det kritiske punktet i det fleksible stigerøret.

Et annet problem var at dersom produksjonen ble stengt, kunne nedkjølingen i rørene på havbunnen bli for sterk, og det kunne dannes hydrater («is») i ledningen. For å være sikker på å unngå dette ble strømningsledningene utstyrt med et direkte elektrisk oppvarmingssystem som sikrer at temperaturen holder seg på minst 23 °C ved en nedstenging.

Som en ekstra sikkerhetsforanstaltning er strømningsrørene og rørledningene for gasseksport utstyrt med undervanns-isolasjonsventiler (SSIV – Subsea Isolation Valve), som skal forhindre innholdet i rørene å kunne strømme opp til plattformen i en kritisk situasjon.

Slike ventiler ble industristandard etter katastrofen på Piper Alfa i juli 1988, da 167 mennesker mistet livet i en eksplosjonsartet brann hvor brennstoffet i hovedsak var eksportgass som kom i retur til plattformen.[REMOVE]Fotnote: Smst..

Alt i alt førte Kristin-prosjektet til at en rekke komponenter for undervannsproduksjon ble videreutviklet og kvalitetssikret for fremtidige subseaprosjekter.

Oppholdsrommet på Kristin-plattformen. Foto: Dag Myrestrand/Equinor

Kristin-dekket sammenkobles med understellet, på Stord. Foto: Øyvind Hjelmen/Equinor

Kantinen på Kristin-plattformen. Foto: Dag Myrestrand/Equinor

Helikopterdekket på Kristin-plattformen. Foto: Dag Myrestrand/Equinor

Korallrev på Kristin feltet. Bildene viser at det er mye musling. Foto: Equinor

Feltskisse av Kristinfeltet og oppkoblingen til Åsgard. Illustrasjon: Equinor

Det er vanskeleg å seie akkurat når forteljinga om Mongstad byrja. Sånn reint kronologisk har den ei byrjing, så klart. Det byrja med at Hydro og så British Petroleum (BP) bygde eit raffineri på Mongstad på 1970-talet, men planane hadde eksistert lenge før det. Historia haldt fram med at Statoil fekk ein plass på Mongstad i 1976 og så fekk meir og meir å seie heilt til Hydro i 1987 selte seg ut av raffineriet. BP hadde forsvunne for lenge sidan.

Men det er ikkje den forteljinga eg vil fortelje om her. Det er ikkje den forteljinga som går igjen – eller gjekk igjen – i familieselskapa. Etablering og oppkjøp er berre opptakten til alt dramaet som skjedde på 1980-talet, då politikarane velvillig eller motvillig gav si støtte til å bygge ut raffineriet, då Hydro fekk nok, då Statoil ikkje sa stopp og alle fekk sjokk, eller noko i den duren.

Det er ei forteljing om korleis eit raffineri kunne bli skrekkeleg mykje dyrare og korleis nokon blei sinte, medan dei mumla meir eller mindre høgt: «Kva var det vi sa?» Temaet for denne teksten er ikkje det som skjedde. I denne teksten vil eg undersøke kva som er grunnen til at denne forteljinga har fått plass i så å seie alle historiebøker om Statoil, som den litt flaue forteljinga som alltid blir dratt fram i familieselskap – sjølv om alle har høyrt historia før. Dette er ei forteljing om politikk, om industririvalisering, om fornuft og kjensler, om imperiebygging eller ikkje imperiebygging, om «symptomet Mongstad» og om at det er flautt å innrømme feil. Men kanskje viktigast så er det ei god historie.

Ei forteljing med god dramaturgi

Det kan vere vanskeleg å tidfeste den gode historia om Mongstad, men tematisk har den ein tydeleg start og ein endå tydelegare slutt. Det startar med planar om å bygge ut raffineriet, held fram med kamp om å få lov til å gjennomføre og ei gjennomføring som skjer parallelt med at prosjektet blir dyrare og dyrare. Avslutninga er Arve Johnsen og styret sin avgang – og ei endra retning i Statoil si historie. Det er ingen som skriv korleis Mongstad-raffineriet klarte seg økonomisk etter at det stod ferdig og byrja å produsere.

I tillegg til innleiing, hovuddel og avslutning har forteljinga òg tydelege karakterar. Det er Statoil og Hydro, Johnsen og diverse sjefar i Hydro, det er politikarar på venstre- og høgresida i norsk politikk – mor og far staten. Og i bakgrunnen lurer Statoil-styret, fyrst som statistar, seinare med roller som får dramaet til å snu.

For det er eit drama. Det har alt: intriger, skuldingar om imperiebygging, om stat i staten.

Som tilskodar kan ein velje kven ein vil støtte, den vågale, litt uforsvarlege og noko kjenslestyrte Statoil eller den sindige, (alt for?) fornuftige Hydro. Dei er som to brør som kjemper om foreldras gunst, om støtte frå «mor og far», staten. Foreldra har kvar sin yndlingsson, men det er kreftar utanfor (gjerne kalla veljarar) som avgjer kven av brørne som til ei kvar tid får størst fordelar.

Eit anna viktig element er at denne forteljinga ikkje er billig. Den kosta faktisk minst tre gonger så mykje som det som var planlagt.

Mongstad-forteljinga har element ved seg som gjer at den appellerer til forteljaren i oss, samtidig er det sider ved den som er såpass kompleks at det stadig finst noko å undersøke. Det kanskje mest interessante er likevel at forteljinga om Mongstad òg kan settast inn i ein større kontekst og bli historia om Statoil.

To forteljingar om Mongstad, to historier om Statoil

«Det var knyttet stor prestisje til Mongstad-prosjektet», skriv historikar Gunnar Nerheim.REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Det er liten tvil om det. Statoil hadde store ambisjonar for Mongstad-raffineriet, ambisjonar som på mange måtar var knytt til Statoil si tyding som eit integrert oljeselskap, eit oljeselskap som ikkje berre leita etter og produserte olje, men som òg raffinerte olje og selte oljeprodukt. Arve Johnsen med fleire hadde brukt mykje tid på å overtyde politikarane om at tida no var inne for å bygge ut raffineriet på Mongstad. Kanskje var det eit umedvite ynskje om å vise at Statoil var blitt så vaksen at det kunne klare å gjennomføre eit så stort og krevjande prosjekt.

Johnsen trengte ikkje å overtyde Arbeidarpartiet om at det var ein god idé. Det hadde tru på ideen – på Statoil. Mellompartia var vanskelegare å appellere til, men til slutt fekk saka gjennomslag hjå Kåre Kristiansen, KrF-mannen som var statsråd i Olje- og energidepartementet. Høgre gav seg – svært motvillig, skriv Kåre Willoch. Ifølgje han sjølv bøygde han av for å unngå ein regjeringskonflikt som ville ende med at regjeringa måtte gå av.[REMOVE]Fotnote: Willoch, Kåre. Minner og meninger 3: Statsminister. Schibsted. Oslo. 1990, s. 304.

Då den etter kvart gigantiske budsjettoverskridinga var eit faktum, var ikkje lenger Willoch statsminister i Noreg, men han var kanskje likevel ein av dei som ikkje akkurat gjorde det lettare for Johnsen å innrømme at det hadde gått galt.[REMOVE]Fotnote: Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie. En gassnasjon blir til. Bind 2. Leseselskapet. 1996, s. 249. Kanskje er det litt som ein ungdom som har lova foreldra at, jo, han taklar det, han får til den vaksne situasjonen, og så likevel må ringe heim til mor og far for å få hjelp, for å be dei om å sette meir pengar inn på kontoen.

Ei slik historie er det freistande å pynte litt på, jobbe for å eige. Johnsen og Willoch har begge skrive ned deira versjonar av det som skjedde på Mongstad. Begge er dugande ettermælebyggarar.

Johnsen har fortalt om teikningar som ikkje stemte med terrenget, om prisar som plutseleg var mykje høgare enn dei hadde vore før, om dårleg timing, men aldri om at det var ein dårleg idé. Statoil var blitt 15 år, det kunne klare seg utan han, har han fortalt.[REMOVE]Fotnote: https://tv.nrk.no/serie/mitt-liv/sesong/2/episode/3 Intervju med Arve Johnsen, lasta ned 9. april 2021. Selskapet var ikkje noko barn lenger, men det hadde kanskje ungdommens trass?

Willoch går lenger i sine memoarar. Det kjem tydeleg fram at trass eller ikkje trass, det var ikkje nokon god idé, ikkje Mongstad, og ikkje Statoil. Slik går det når staten skal styre eit selskap. Det er aldri ein god idé, sjå berre korleis det gjekk på Mongstad.

Willoch skreiv desse memoarane i 1990. Krassheita er tydeleg å lese i kapittelet om Mongstad.[REMOVE]Fotnote: Aven, Håvard Brede. Høgres syn på statleg eigarskap i norsk oljeverksemd 1970–1984. Universitetet i Oslo. 2014, s. 17. Kanskje burde Willoch ha venta nokre år med å skrive denne historia. Det finst fordelar med å skrive ned historier medan du har dei friskt i minne, men noko som du hugsar så godt, kan det kanskje òg vere litt lurt å få på avstand fyrst, få litt perspektiv på.

Historikar Eivind Thomassen meiner at mangel på avstand er ein av nøkkelgrunnane til at det finst så mange forteljingar om Mongstad. Mange bøker om norsk oljehistorie og om Statoil, påpeikar han, er skrive på 1990-talet, kort tid etter at Mongstad-saka hadde rast gjennom media. Bøkene er skrivne i ei tid då Mongstad-skandalen kjentest svært essensiell.[REMOVE]Fotnote: Thomassen, Eivind 2020. The Crude Means to Mastery. Norwegian national oil company Statoil (Equinor) and the Norwegian State 1972-2001, s. 162. Dei som har skrive oljehistorie seinare har kanskje lese desse bøkene og funne ut at Mongstad-forteljinga er like viktig. Kanskje er ikkje Mongstad sitt problem at det er knytt store summar til namnet, men at det har konstant dårleg timing?

Symptomet Mongstad

Dersom ein søker opp Mongstad på Nasjonalbiblioteket, kjem det opp drygt 5000 treff i bøker og nesten 100 000 avistreff.

Eg er langt på veg samd med Thomassen når han meiner at grunnen til at det finst så mange Mongstad-forteljingar er at mange av Statoil-historiene – oljehistoriene – er skrivne kort tid etter Mongstad-skandalen. Det har heller ikkje hjelpt Mongstad sitt rykte at Johnsen og Willoch har skrive utførleg om sine erfaringar.

Eg trur likevel ikkje at det er heile historia. For å forklare kvifor historikarar og andre meir eller mindre profesjonelle historikarar har kome tilbake til historia om Mongstad, trur eg det er viktig å anerkjenne at dette er ei god historie, samtidig som det stadig er mogleg å finne nye lag og nye nyanser.

Minst like viktig trur eg det har vore at dette er ei forteljing som seier mykje om Statoil – eller som i det minste har blitt brukt til å seie mykje om Statoil. Arve Johnsen ville, med Mongstad, stadfeste Statoil som eit integrert oljeselskap. Høgresida, med Kåre Willoch i spissen, ville stadfeste Mongstad som eit symptom på det som var gale i Statoil. Mongstad blei eit symbol for Statoil si utvikling og for Statoil sine skuggesider, eit symbol og eit symptom på utfordringar i Statoil, for forholdet mellom Statoil og Hydro, og for forholdet mellom Statoil og politikarane, både på venstre- og høgresida i norsk politikk.

Mongstad-forteljinga kan lesast som Statoil si historie i miniatyr. Eg trur dessutan mange har fortalt ho nettopp for å sikre at det var deira versjon av forteljinga som blei ståande, deira Statoil-historie som blei kjent, for vi vil jo alle eige den historia som definerer oss.