Statpipe – en bragd

Da Arve Johnsen var Fulbright-stipendiat i USA, lærte han om selskapet Standard Oil og dets leder John D. Rockefeller. Derfor var han allerede lenge før han ble leder av Statoil i 1972 klar over rørledningenes strategiske betydning, slik Rockefeller i sin tid hadde brukt rørledningene i sin strategi for å knuse konkurrentene.[REMOVE]Fotnote: Borchgrevink, Aage Storm, Giganten, 2019: 40. Erkjennelsen om rørledningsnettets strategiske betydning lå til grunn da Statoil i 1973–74 hadde presset Phillips for å få kontroll over Norpipe-rørledningen fra Ekofisk.

Videre la Statoil seg hardt i selen for å sikre en olje- og/eller gassrørledning fra den norske delen av Statfjord til fastlandet. Noe oljerør fra Statfjord til land ble det ikke siden Stortinget i juni 1976 vedtok at oljen fra Statfjord skulle bøyelastes på feltet. Men det var fortsatt mulig å få til et gassrør fra Statfjord – siden Stortinget på samme tid ga Statoil i oppgave å gjennomføre et toårig planleggings- og utredningsarbeid for en samlerørledning for gass fra Statfjord til Norge.

Rørleggerne i Statoil

Statoil hadde målrettet kvalifisert seg til et slikt utredningsarbeid gjennom flere år. Teknisk avdeling i Statoil, kalt «rørleggerne» opparbeidet erfaring ved å delta i Norpipe-prosjektet; oljerørledningen fra Ekofisk til Teesside i England og gassrøret til Emden i Vest-Tyskland. Statoil var også partner i gassrørledningene fra Frigg til St Fergus i Skottland.

For å være rustet som deltager i store rørledningsprosjekter, rekrutterte teknisk avdeling i Statoil i raskt tempo metallurger, datakyndige og ingeniører som kunne beregne rørledningsdimensjoner og økonomer som kunne beregne kostnader. I 1975 talte rørledningsgruppen nærmere 60 personer, de fleste ingeniører. Statoil hadde dermed fått en kompetent «rørleggerorganisasjon».

Statoil eller Mobil som utbygger?

På denne tiden ble Stortingsmelding 90 (1975–76) Om utbygging og ilandføring av petroleum fra Statfjordfeltet og en samlerørledning for gass, utarbeidet. Et vesentlig argument for å bygge et gassrør fra Statfjord til land, var at andre mindre gassfelter i Nordsjøen kunne knytte seg på et slikt samletransportrør. Ved at myndighetene lyste ut blokker langs rørledningstraséen hvor det var sannsynlig å finne gass, kunne ilandføringen av gass fra disse feltene koordineres og sikre en forsvarlig ressursutnyttelse av gassen.

Selv om Statoil var største rettighetshaver i Statfjord, var det Mobil som var operatør for utbygging og drift. Det var derfor ingen selvfølge hvilket av selskapene som skulle bygge ut og drifte en eventuell rørledning.

Men Statoil tok grep. For å spare tid og penger vedtok Statoils styre 3. februar 1976 at selskapet for egen kjøl skulle sette i gang fase I av utredningsprosjektet for en rørledning. Det ville være for galt å tape et halvt år i påvente av stortingsbehandlingen av rørledningsprosjektet i juni.[REMOVE]Fotnote: Prosjektet ble delt i tre hoveddeler: Planleggings- og administrasjonsavdeling ledet av Lars Fundingsland, Terminalavdeling ledet av Ove Muri og Rørleggingsavdeling ledet av Thor Haakon Helgesen med Sverre Lund som nestkommanderende.

Prosjektet ble delt i tre: 1) Planleggings- og Administrasjonsavdelingen skulle forberede prosjektrutiner. 2) Terminalavdelingen skulle planlegge design av prosessanlegg og forberede valg av tomt. 3) Rørleggingsavdelingen skulle finne løsninger på de tekniske utfordringene knyttet til rørledningen.

Da Stortinget et halvt år senere ga tillatelse til å gå videre med prosjektet med det lange navnet – «Statfjord Transportation System Project, Pipeline and Terminal», var Statoil godt forberedt. Fra nå av arbeidet Statoil/Mobil-gruppen, under ledelse av Statoil, sammen om fase II med varighet frem til 1. mars 1981.[REMOVE]Fotnote: Stortingsmelding 90 (1975–76) Om utbygging og ilandføring av petroleum fra Statfjordfeltet og en samlerørledning for gass.

Planlegging av pionerprosjekt

Arve Johnsen fulgte personlig med på arbeidet til «rørleggerne» som kartla havbunnen mellom Statfjord og kysten. Et gassrør var en stor investering. Konstruksjonsarbeid på rørledningen, terminalen og oppstartingen av anlegget var kostnadsberegnet til mellom 15 og 25 milliarder kroner.[REMOVE]Fotnote: Status nr. 7, 1976.

Vanndypet for rørledningstraséen varierte mellom 150 meter på Statfjord-feltet og ned til mer enn 300 meter på det dypeste i Norskerenna. På videofilmer som var tatt opp med kamera fra små ubåter, kunne sjefen sjøl sammen med prosjektteamet studere hvordan havbunnen så ut.

Ingeniørene måtte finne ut hvilke fartøyer som trengtes i leggeoperasjonen. Ankere som skulle holde rørledningsfartøyet i riktig posisjon, måtte prøves ut. I bunnen av Norskerenna var det store mengder med bløt leire. Når rørledninger legges, skjer det fra akterenden av en stor lekter. Lekteren trekkes fremover ved at en stadig flytter ankere som legges ut av forsyningsbåter et godt stykke foran lekteren. Ankerkjettingene vinsjes inn, og da er det viktig at samtlige ankere har feste i havbunnen. Derfor måtte dette testes for å se om leiren hadde tilstrekkelig holdkraft, noe den hadde. I vestskråningen og inn mot land var det lettere å få feste på grunn av sand- og steinmasser i havbunnen.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve, Gjennombrudd og vekst: Statoil-år 1978 -1987, (1988): 72–73.

På grunn av fiskeriinteresser måtte det planlegges for nedgraving av rør. Da var det behov for å bygge en gravemaskin som kunne brukes for å legge rørledningen i en grøft på bunnen. Kværner fikk i oppdrag av Statoil å utvikle en gravemaskin som var styrt fra et overflatefartøy. Maskinen beveget seg på bunnen langs rørledningen og med denne som en skinne. Grøften ble gravd ved siden av røret, som deretter falt ned i grøften et stykke bak gravemaskinen.[REMOVE]Fotnote: Smst..: 73.

Et annet krevende spørsmål var hvordan en rørledning på dypt vann kunne repareres? Det vil si om dykkere kunne gå ned på de aktuelle dybdene for å kunne sveise rørledninger hvis noe gikk galt. Dette var en stor utfordring siden metningsdykking, det vil si at dykkeren oppholdt seg i et kammer trykksatt til arbeidsdybden, ennå var i sin spede begynnelse.  Det dypeste det ble dykket i 1973–74 var 150 meter. Dykking på 300 meter var mer ønsketenkning enn en realitet på dette tidspunktet.[REMOVE]Fotnote: Gjerde, Kristin Øye og Ryggvik, Helge, Nordsjødykkerne, 2009: 175–180.

I 1976 deltok Statoil med ni mann og Mobil med én mann i et sveiseprosjekt i regi av Det Norske Veritas. Shell hadde et tilsvarende prosjekt for reparasjon av rørledninger på dypt vann som Statoil fulgte.[REMOVE]Fotnote: Status nr. 7, 1976. Men det var behov for flere tester, og derfor ble det planlagt en legge/reparasjonstest med rørledning på cirka 300 meters dyp, våren 1978, senere kjent som Skåneviksdykket.

Rørleggerne måtte vurdere hvor rørledningen best kunne komme i land, og om det skulle bygges tunnel som rørene kunne gå gjennom under den vanskelige skjærgårdssonen mellom hav og land.

Videre måtte Terminalavdelingen utføre ingeniørarbeidet for prosessanlegg, havneundersøkelser for terminalen og undersøkelser for lagring av olje og gass i grotter. Basert på resultatene fra fase II skulle Stortinget ta stilling til hvor ilandføringen skulle skje. Først da kunne fase III – selve byggeprosessen på land, bygging av tunnel fra land ut i sjøen og legging av rørledning fra feltet inn til land gjennomføres.[REMOVE]Fotnote: Smst..

Statpipe til Kårstø og kontinentet

Da Statfjord kom i drift i 1979, var planleggingen av rørledningen for gass fra den norske delen av Statfjord kommet langt.

Mens oljen ble bøyelastet for å fraktes til land, ble gassen i første omgang brent av. Ifølge bud nummer fem i «De ti oljebud», var det ikke tillatt å fakle gass over en lengre periode.  Derfor startet Statoil med reinjisering av gassen fra Statfjord A til reservoaret i juni 1980. Men dette var også en midlertidig løsning, siden reinjisering av gass kunne ødelegge strukturer i reservoaret. For at reinjisering av gass ikke skulle skade oljeproduksjonen, hastet det å få på plass et gassrør til land.

Til alt hell ble de økonomiske forutsetningene for å legge rørledning over Norskerenna stadig bedre. Oljeprisen tredoblet seg i etterkant av den iranske revolusjonen i 1979, noe som hjalp godt på de økonomiske marginene. Ingen tvilte lenger på at Statfjord ville gå med overskudd.

I desember 1980 sendte Statoil-/Mobilgruppen en ilandføringssøknad til Olje- og energidepartementet for gass fra Statfjordfeltet. Heimdalgassen og gassen fra Gullfaks ble forutsatt transportert i samme system. Et rørledningsselskap skulle eie og drive transporten, med Statoil som operatør.[REMOVE]Fotnote: Stafsnes, Tor: Ilandføring av petroleum fra Statfjord: analyse av en iverksettingsprosess, Bergen 1984.: 97–99.

Stortinget behandlet søknaden 10. juni 1981. Da ble den endelige beslutningen om hvor i Norge gassen skulle ilandføres tatt. Som så ofte ellers i norsk politikk spilte lokaliseringen en viktig rolle. Statoil gikk inn for Kårstø i Nord-Rogaland, men Mongstad i Hordaland var også en aktuell kandidat. Sotra som tidligere hadde vært inne i bildet, falt bort. Både Kårstø og Mongstad var grundig utredet teknisk og økonomisk. Olje- og energidepartementet gikk inn for å støtte Kårstø. Et avgjørende moment var at Statoil-/Mobilgruppen skulle bære det økonomiske ansvaret for prosjektet.[REMOVE]Fotnote: Smst.. Ved Stortingets behandling stemte 94 representanter for terminal på Kårstø, mens 54 foretrakk Mongstad.

Gassen fra den britiske delen av feltet skulle gå til Storbritannia siden britene ikke fikk lov til å selge sin gass til kontinentet. Derfor ble det lagt et eget gassrør fra Statfjord B over til britisk side.[REMOVE]Fotnote: Development of the UK Oil and Gas Resources 2001: APPENDIX 14 Offshore Oil and Gas Trunk and Interfield Pipelines.  Fra 2007 har gasseksporten fra Statfjord gått gjennom Tampen Link, som går via Far North Liquids and Associated Gas System (FLAGS) til Storbritannia.

En teknologisk milepæl

Den 300 km lange rørledningen som ble lagt, krysset Norskerenna og ble ilandført på Karmøy. Derfra ble den ført videre over øyer og under fjorder til prosessanlegget på Kårstø i Tysvær kommune, 20 km unna.

På Kårstø ble våtgassen skilt ut. Tørrgassen ble så ført tilbake i rør til Karmøy, så over Norskerenna for andre gang, videre til Draupner S-plattformen slik at gassen kunne eksporteres til markedene i Europa via Emden i Tyskland. Det hele var et gigantprosjekt kostnadsberegnet til 20 milliarder kroner.

Avtalen med gasskjøpere på kontinentet om en samlet gasseksport fra Statfjord, Gullfaks og Heimdal ble underskrevet 1. september 1982. Prisen som selgerne Statoil, Mobil, Conoco, Shell, Esso, Saga, Amerada Hess, Amoco og Texas Eastern fikk, er karakterisert som «den beste som noen gang er oppnådd». Koordineringen på norsk side skjedde i regi av Statoil, som ledet forhandlingene med kjøperne.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, Arve: Norges evige rikdom, Oslo 2008: 130–140. På kontinentet var det et samarbeid mellom gasskjøpere i Vest-Tyskland, Nederland, Frankrike og Belgia. Kjøperne tilbød seg å betale 150 milliarder 1982-kroner for gass fra de tre feltene i hele feltenes levetid, fra 1986 og omtrent 30 år framover.

Åpningen av Statpipe-rørledningen i september 1985 var en milepæl i norsk oljehistorie. En viktig teknologisk barriere var brutt. Norskerenna var beseiret. For Norge var det samtidig et viktig skritt både politisk og økonomisk. Ved Statoils hjelp hadde landet sikret seg en større direkte nasjonal kontroll over oljevirksomheten, samtidig som betingelsene lå langt bedre til rette for industrialisering basert på petroleumsreservene.[REMOVE]Fotnote: Smst.: 189.

Da Statoils første direktør Arve Johnsen i forbindelse med Statoils 20-årsjubileum ble spurt om hvilken beslutning som hadde vært viktigst de første femten årene, da han ledet selskapet, svarte han at det var Stortingets beslutning i 1981 om utbyggingen av Statpipe: «Statpipeprosjektet var spesielt fordi vi gjorde noe som omverdenen mente var umulig. Vi krysset Norskerenna på 380 meters dyp med en rørledning til land, og vi la grunnlaget for en infrastruktur for gassrørledninger fra norsk kontinentalsokkel, som vil ha enorm betydning for Norge som nasjon, og for Statoil […]»[REMOVE]Fotnote: Gjerde, Kristin Øye og Ryggvik, Helge, Nordsjødykkerne, 2009: 182–183.