Bærekraft og vindkraft
Vi må tilbake til 1980- og 1990-tallet for å finne en av de grunnleggende årsakene til denne vendingen. Gro Harlem Brundtland (Ap) var fra 1984 til 1987 leder av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. I rapporten kommisjonen utga, Our common future, ble bærekraftig utvikling for alvor satt på dagsordenen internasjonalt.
Rapporten fastslo at forbrenning av fossile energikilder og utslipp av klimagasser ville føre til global oppvarming dersom det skjedde i stor nok skala. Det ville påføre jordens befolkning store problemer, hvis vi ikke gjorde noe for å begrense utslippene.[REMOVE]Fotnote: Brundtland, & Dahl, O. (1987). Vår felles framtid (p. 257). Tiden norsk forlag.
Som en følge av disse erkjennelsene innførte statsminister Gro Harlem Brundtlands regjering i 1991 en CO2-avgift i Norge som et av de første landene i verden.[REMOVE]Fotnote: https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/stp/19981999/0001/ddd/pdts/stp199819990001skadddpdts.pdf Det ble satt en pris på kostnaden ved å slippe klimagassen ut i atmosfæren. Utslipp fra oljeproduksjonen ble dyrere, og fornybar energi ble relativt mer lønnsom.
I 1997 forpliktet Norge seg sammen med en rekke land, i Kyotoprotokollen, til å redusere sine utslipp av klimagasser. Norske politikere påla dermed seg selv å finne tiltak som kunne bidra til å redusere utslippene. Men det viste seg bortimot umulig å komme ned på utslippsnivået i 1991, som lovet. Dette skyldtes særlig veksten i oljenæringen, og at det var på sokkelen de største klimagassutslippene fant sted.
De norske oljeselskapene Statoil og Norsk Hydro ønsket likevel å vise myndighetene at de forsket på og ønsket å prøve ut metoder for å produsere olje og gass på et mer bærekraftig vis. Måtene de to selskapene tenkte bærekraft og utslippskutt på, var i utgangspunktet helt forskjellige.
Statoil satser på CO2-lagring
En metode å kutte utslipp på for Statoil var å tilbakeføre CO2 fra olje- og gassproduksjonen til reservoaret – såkalt CO2-lagring. Selv om hovedbegrunnelsen for fjerning og lagring av CO2 på Sleipner var å gjøre gassen salgbar, var det også et godt klimatiltak. I hvert fall sparte Statoil CO2-avgifter på det. Et lignende prosjekt ble gjennomført med hell på Snøhvit i 2007.
Videre forskning på fangst og lagring av CO2 – det såkalte «Månelandingsprosjektet» på Mongstad som ble igangsatt i 2007 – ble imidlertid så dyrt at det til sist ble skrinlagt.
Statoil utga sin første Bærekraftrapport i 2001.[REMOVE]Fotnote: https://cdn.sanity.io/files/h61q9gi9/global/b5f2c765f75d9d95c691cd961f5a7a5707e695e0.pdf?sustainability-report-2001-equinor.pdf I 2007 startet arbeidet med selskapets første klimaplan. Den kom som en reaksjon på klimameldingen regjeringen la fram samme år. St. meld. 34 (2006–2007), Norsk klimapolitikk la føringer for hvilket ambisjonsnivå den norske stat burde legge seg på når det gjaldt reduksjon i utslipp av klimagasser.[REMOVE]Fotnote: St. meld. 34 (2006–2007), Norsk klimapolitikk. https://www.regjeringen.no/contentassets/c215be6cd2314c7b9b64755d629ae5ff/no/pdfs/stm200620070034000dddpdfs.pdf Petroleumsindustrien kunne etter regjeringens syn bidra på to måter: ved elektrifisering av sokkelen og forskning på havvindkraft.[REMOVE]Fotnote: St. meld. 34 (2006–2007), Norsk klimapolitikk: 55 og 67.
I arbeidet med egen klimaplan diskuterte ledelsen i Statoil selskapets behov for å konkretisere en videre satsing på fornybar energi.[REMOVE]Fotnote: CEC Meeting, 26.05.2008, sak 4: «New Energy Strategy».
Fusjonen med Hydros olje- og energidel tilførte en ny dimensjon i form av vindenergi. Dermed ble det vind, CO2-fangst og -lagring og biodrivstoff som utkrystalliserte seg som de tre viktigste satsingene med tanke på reduksjon i utslipp av klimagasser.
I løpet av 2008 ble det utarbeidet også en egen klima-kommunikasjonsstrategi.[REMOVE]Fotnote: CEC Meeting, 26.05.2008, sak 5: «Climate Stratgy». CEC møte 08.09.2008, «Climate communication strategy».
Hydro og havvind
Som nevnt kom fornybar energi i form av havvind inn i selskapet med fusjonen med Norsk Hydros olje- og energidivisjon i 2007. Hydro hadde hatt en annen tilnærming til bærekraft og fornybar energi enn Statoil og hadde siden tidlig 2000-tall vært opptatt av å vise at selskapet ville bidra til kutt i utslipp av klimagasser.
Som navnet viser, hadde Norsk Hydro sin bakgrunn fra bruk av ren vannkraft i produksjonen av kunstgjødsel og aluminium. Selskapet hadde erfaring med å produsere strøm fra en fornybar kilde, nemlig vann. Men selskapet startet også å investere i vindkraftanlegg på land i Norge for å få mer kunnskap om dette.
Siden vindressursene til havs er større enn på land, og Hydro hadde mange oljeinstallasjoner offshore, begynte kreative ingeniører i selskapet å tenke i retning havvind. Var det mulig å kombinere selskapets erfaring med å produsere elektrisitet, med selskapets kyndighet med drift av flytende oljeinstallasjoner?
Hydro utforsket denne muligheten, og satsingen gikk i to retninger. For det første startet Hydro utviklingen av et konsept for flytende vindturbiner i 2002, kalt Hywind, med de to første bokstavene til Hydro i navnet. For det andre hadde EU et offentlig subsidiert program for å stimulere utviklingen og kommersialiseringen av storskala havvind, blant annet i Storbritannia. Dette ville Hydro delta i, og i 2005 kjøpte selskapet en eierandel på 50 prosent i en konsesjon for å utvikle en havvindpark på Sheringham Shoal i Nordsjøen i Storbritannia. Dette ble begynnelsen på det fusjonerte selskapets større satsing på havvind.
Pilotvindmøllen Hywind
Havvindparker besto på denne tiden av vindturbiner på sokler som sto på havbunnen. Vanndypet der havvindparker kunne bygges, måtte derfor ikke være stort større enn 20 meter. Det var først og fremst land med grunne kontinentalsokler, som Storbritannia, Danmark og Nederland, som hadde egnede områder.
Siden norsk sokkel stort sett er for dyp for bunnfaste vindturbiner, vurderte Hydro muligheten for flytende vindturbiner her til lands. Vinden til havs er i gjennomsnitt kraftigere enn på land, og dermed regnet en med at flytende havvindturbiner kunne gi høyere produktivitet og avkastning enn vindturbiner på land. Hydro håpet at konseptets potensial for å redusere utslipp fra offshorevirksomhet, ville lokke myndighetene til å ta deler av utviklingskostnadene til den nye teknologien.[REMOVE]Fotnote: Boon, Marten, En nasjonal kjempe. Statoil og Equinor etter 2001, Universitetsforlaget 2022: 334.
Da Hydro startet den grunnleggende teknologiutviklingen på pilotvindturbinen, tok ingeniørene utgangspunkt i mulighetene for å kombinere kjent teknologi fra petroleumsvirksomheten – flytende betongkonstruksjoner som understell – med kunnskap om vindkraft.[REMOVE]Fotnote: «Vindmølle i havet utenfor Karmøy.» Haugesunds Avis. 10.11.2005 Den flytende testvindturbinen skulle forankres med tre liner eller ankerkjettinger til havbunnen. Selve vindturbinen besto av tre enheter: En bunnseksjon i betong, en stålmast som bar selve vindturbinen, og en enhet med vindturbin, generator og strømkabel som kunne kobles til strømnettverket. Pilotvindturbinen skulle kunne stå på dyp mellom 200 og 700 meter.
Alexandra Bech Gjørv, som ledet avdelingen Ny energi i Hydro, mente at området utenfor Karmøy var perfekt for å teste en flytende vindturbin. Der var det dypt hav nært land. Etter testperioden mente hun at Hydro kunne tenke på å flytte Hywind Demo til et sted hvor den kunne forsyne en oljeplattform med elektrisitet. På den måten kunne Hywind demonstrere hvordan Hydro kunne redusere sine CO2-utslipp fra oljeinstallasjoner.[REMOVE]Fotnote: https://www.tu.no/artikler/hydro-i-vinden/257770 På begynnelsen av 2000-tallet var det ikke mange andre oljeselskaper enn Hydro som tenkte i slike baner.
Da Statoil og Hydro-fusjonen ble gjennomført i 2007, var Hywind enda ikke realisert. På denne tiden ga olje- og energiminister Åslaug Haga (Sp) uttrykk for at regjeringen ikke hadde gjort nok angående klimaendringene. I tråd med regjeringens klimamelding ønsket hun at Norge skulle bli ledende innen havvindkraft, og uttalte at det var viktig å få på plass Norges første vindturbin til havs.[REMOVE]Fotnote: Gimse, S. «Et reklameshow? En studie av Statoils satsing på havvindkraft, 2005-2017.” (Master, University of Oslo, 2020): 44. Ikke lenge etter bevilget staten 59 millioner kroner til Hywind Demo.
Hywind var dermed ett skritt nærmere realisering, og var blitt en del av StatoilHydros satsing på vindkraft. Da den ble installert og satt i drift ti kilometer sørvest for Karmøy høsten 2009, var den verdens første flytende vindturbin i full skala.[REMOVE]Fotnote: https://www.equinor.com/no/energi/flytende-havvind
Til tross for mye positiv oppmerksomhet forble Hywind lenge en enslig svale i havvindsatsingen i Norge. Den ble aldri flyttet ut til en oljeplattform for å forsyne den med strøm. Det ble, ifølge Gjørv, antagelig sett på som for kostbart å gjøre nødvendige tilpasninger på en plattform for å få det til å fungere.[REMOVE]Fotnote: Gimse 2020.
Opparbeider vindkompetanse på britisk sokkel
Den andre delen av vindkraftporteføljen Hydro brakte med seg inn i fusjonen var Sheringham Shoal som Hydro i 2005 hadde kjøpt seg inn i. I forbindelse med fusjonen ble dette prosjektet gjenstand for drøfting av selskapets videre havvindstrategi. Erfaringer fra den britiske havvindparken var et godt utgangspunkt for videre havvindsatsing.
Etter at Helge Lund overtok som konsernsjef i 2004, var ikke fornybar energi det som hadde høyest prioritet i selskapet. Lund fokuserte på vekst i kjernevirksomheten i selskapet – produksjon av olje og gass, særlig i utlandet. Det resulterte i etablering av letevirksomhet i en rekke land selskapet aldri hadde vært til stede i før. Samtidig kvittet selskapet seg med virksomhet som hadde med foredling og salg av petroleumsprodukter å gjøre, først og fremst Statoils bensinstasjonskjede.
Vindkraft ble heller ikke sett på som en kjernevirksomhet etter fusjonen. Vindanleggene på land i Norge ble solgt i 2010 og 2011. Gjørv, som hadde hatt hovedansvaret for vindkraft i Hydro, hadde fortsatt ansvaret for vindkraft i det fusjonerte selskapet. Men hun syntes ikke at fornybar energi fikk tilstrekkelig oppmerksomhet fra ledelsen.
I 2010 ble vindenheten omdøpt til Renewable Energy og kom under ledelse av Eldar Sætres Marked, Prosess og Fornybar divisjon. Gjørv fikk en støttespiller i Sætre. Men siden Statoils ledelse bare ville konsentrere vindsatsingen til havvind ble det kun den enslige flytende havvindmøllen Hywind som besto i Norge.
Satsingen i Storbritannia økte imidlertid, noe som blant annet skyldtes at Statoil fikk napp på en stor offshore-vindlisens, Dogger Bank, i Storbritannias tredje konsesjonsrunde i januar 2010. I 2012 fikk Statoil et tredje felt i den britiske vindporteføljen – nabolisensen til Sheringham Shoal, Dudgeon.
Fornybarsatsing tar form
Det faktum at Statoil var i stand til å sikre seg store områder i de britiske lisensrundene ga selskapet viktige fordeler. Det ga økt kompetanse innen fornybar energi. Etter hvert ga det muligheter til å selge lisensandeler til oljeselskaper som var ivrige etter å utvide til fornybar energi, og på den måten spre risiko.
Gradvis fikk Statoil erfaring med en fremvoksende industri som var nært knyttet til Statoils offshore olje- og gassvirksomhet, med muligheter for nye ben å stå på.
Fremgangen i Storbritannia viste at selv om fornybarsatsingen var lite synlig under Helge Lunds ledelse, tok enkeltprosjekter form også i den perioden.
Gjennombruddet for fornybar energi kom likevel etter at Eldar Sætre tok over etter Lund i slutten av 2014 og etablerte forretningsområdet New Energy Solutions i 2015.[REMOVE]Fotnote: https://cdn.sanity.io/files/h61q9gi9/global/3b3dfed9ee2bf168d83d7551c8257aaf2042d055.pdf?sustainability-report-2015-equinor.pdf
Sætre tok grep for å øke synligheten, legitimiteten og troverdigheten til Statoils satsing på fornybar energi. Han var villig til å ta konsekvensen av at i et klimaperspektiv måtte selskapet begynne en omstilling for å kunne levere ren energi på en like god måte som Statoil i sin tid hadde bygget seg opp som en teknologikompetent olje- og gassleverandør.
Grunnen til å satse på havvind har i økende grad blitt et spørsmål om å opparbeide kompetanse som etter hvert som «det grønne skiftet» iverksettes, ville kunne gi arbeid og inntekter til selskapet på en bærekraftig måte.
